Kommentar

Mariupol - et Guernica i vår tid

Krig påvirker språk. Krig påvirker kultur. I 1990 ble verden imponert av amerikanske missilers presisjon. 2022 er krig Guernica på ny – utslettelse av byer og massedrap av sivile.

«Kirurgisk krigføring» het det da den USA-ledede koalisjonsstyrken skulle få Irak ut av Kuwait i 1990. Så langt var militærteknologien kommet at missilene snek seg rundt hushjørnene for å treffe sitt militære, legitime mål uten å ramme sivile. Stemningen på døgnet rundt-sendingene på nystartede CNN var innimellom euforisk. Det var de laserstyrte missilene fra Vesten mot de primitive, ballistiske Scud-missilene Iraks diktator Saddam Hussein hadde fått fra Sovjetunionen. Ukraina-krigens språk er annerledes enn 1990-tallets teknologi-optimistiske. Begeistringen over Tomahawk-missilenes ferd over bakketopper og mellom bygninger på vei mot fienden, har avtatt.

Kanskje var Vladimir Putins rasering av Aleppo i Syria og ødeleggelsen av Groznyj gjennom de to Tsjetsjenia-krigene for langt vekke? For fjernt, selv om syrere utløste en flyktningkrise i Europa i 2015? Fra Mariupol, Kharkiv og Kyiv ser vi ansikter som minner om våre, og av og til får fotografene med seg navnene og historiene til menneskene også.

Parkdress-kledde smårollinger som bæres gjennom grensestasjonen i Medyka minner om våre barn. På Twitter kan vi følge desperate parlamentsmedlemmer, journalister, forfattere og studenter, eller den ukrainske hærens framstillinger av levende og døde fiender – noe som understreker at krigens folkerett brytes på begge sider.

«Fienden skal utsettes for så mye lidelse at den enten gir seg, eller blir drept. Nedkjempet. Det er det krig handler om, voldsbruk, enkelt og greit. Og problemet med en del vestlig militærteori de siste 20–30 årene, er at den har prøvd å nedtone voldsdimensjonen». Ordene tilhører oberstløytnant Palle Ydstebø, militærakademikeren fra havgapet nord for Stavanger som bedre enn noen bidrar til å gi oss krigsuvitende forståelse av krigen.

Det oberstløytnanten egentlig sier er at bombingen av Mariupol – der 80 prosent av byen er redusert til grushauger og i hvert fall 2500 innbyggere er drept – er en krigføring som er lik den som rammet Guernica under den spanske borgerkrigen i 1937. Mariupol er en del av russernes kamp for å få fritt leide til Svartehavet, i Guernica var det en våpenfabrikk de tyske flyene aldri traff, men uansett militær strategi; voldsbruken er og var hinsides alle proporsjoner. Pablo Picassos maleri «Guernica» viser forvridde kropper, en død baby, en lemlestet soldat og døde dyr etter at 24 tyske og italienske fly hadde gjennomført flyangrepet på vegne av Francos nasjonalistiske opprørsstyrker.

Vladimir Putin griper bakover i historien for å gi legitimitet til krigene sine, mannen har til og med kritisert Lenin fordi bolsjevikene i det hele tatt lot Ukraina oppstå. Ukrainerne må også se bakover i historien for å sette ord på det som treffer dem. En av de beste skildringene jeg til nå har lest om et invadert folks forsøk på å forstå sin forferdelige tilværelse, er forfatteren og menneskerettighetsaktivisten Roman K.s «Dagbok fra Kyiv», som sto å lese i Morgenbladet 1. mars. Nede på T-banestasjonen der den anonymiserte forfatteren søkte tilflukt sammen med andre Kyiv-innbyggere i krigens første dager, observerte han hva folk rundt seg drev på med for å få tiden til å gå.

Saken fortsetter under videoen

«En jente foran meg leste «Triumfbuen», en fyr i et hjørne leste «Den sorte obelisk», mens en kvinne med to hunder holdt «Natt i Lissabon» i hendene, trolig hans beste verk.» Den tyske forfatteren Erich Maria Remarques romaner fra verdenskrigene og mellomkrigstiden – der «Intet nytt fra Vestfronten» er den mest kjente – bør være obligatorisk pensum for den som forsøker å forstå hva krig gjør med mennesker. Eller «spesiell militær operasjon», som det heter på putinsk.

«Når jeg leser den, innser jeg at vi ikke er i en så håpløs situasjon. Vi har styrke og tro. Kontrasten er livgivende,» var svaret Roman K. fikk fra jenta med «Triumfbuen» nede i Kyivs undergrunn. Remarques romanfigurer er traumatiserte av livet i skyttergravene eller av å være på flukt i fremmede byer og land. Og når krigen er over? «Den sorte obelisk» og «Tre kamerater» viser ekssoldatenes slit for å få et slags fotfeste etter årene ved fronten. Varer Ukraina-krigen i tre uker til? Fire år som første verdenskrig? Eller et nesten uendelig antall år som Vietnam? Invasjonen for en måned siden var en massiv opptrapping av en krig som har vart siden 2014. Antallet år med krig, ukrainere som fordrives fra sitt eget land og russere som flykter fra Putins regime, vil påvirke språket vårt og kulturen vår – uten at det nødvendigvis gjør menneskeheten mer menneskelig.

Hold deg oppdatert. Få daglig nyhetsbrev fra Dagsavisen

Mer fra Dagsavisen