– Jeg tenkte: Nå må jeg forsvinne

Ubehag. Det mange av oss bruker hele liv på å unngå. Det er drivstoffet til journalist Ingeborg Senneset. Målet? Å nå dem som skulle ønske det fantes en av-knapp.

Det er en varm sommerkveld første gang vi møtes. Ingen vet hva omikron betyr. Ingeborg Senneset er ikke blitt kåret til «årets medienavn». Ikke er hun noens samboer heller. I stedet står hun barføtt i døråpningen i leiligheten sin på Grünerløkka i Oslo, i en lang T-skjorte, en sånn man sover i. Håret er vått fra dusjen, det vanligvis sminkede fjeset er nakent.

– Kom inn, sier hun med vennlig, lav stemme og bred trønderdialekt.

Leiligheten vi står i, som hun i skrivende stund har flyttet ut av, har vært viktig for Senneset. Hun gikk fra livet som innlagt uten lås på soveromsdøren til et eget hjem. Der hun bestemte hvilke bøker som skulle stå i hyllene. Der hun bestemte hvem som fikk komme og gå.

Relasjonseremitt

Det summer fra parken utenfor, det er like før sommerferien. Det stresser henne, hun er av typen som misliker når hverdagen stopper opp.

– Jeg har det ikke helt bra når jeg ikke får bekreftelse gjennom det jeg gjør, sier hun og retter på T-skjorta.

Det er en forvirrende følelse. Som om hun ikke helt vet hvem hun er hvis hun ikke er journalist i debattredaksjonen i Aftenposten, ikke skriver eller debatterer. Men det er blitt litt bedre, sier hun. Senneset husker tilbake til forrige ferie, den var faktisk ikke så ille i det hele tatt. Hun hadde noen hun klarte å lande litt med.

Hun, som har sagt offentlig at hun skulle være singel hele livet, hadde endt i et forhold. Plutselig hadde hun et menneske hun syntes var finere enn noe annet.

– Hvordan har det vært, det er jo en av de mest intime relasjonene man kan ha?

Hun ser på meg, hever øyenbrynene og ler.

– Én av de mest intime? Hva er mer intimt, tenker du?

[ Sumaya Jirde Ali valgte å bruke hijab. – Men man kan jo spørre om det er et frivillig valg (+) ]

Hun prøvde å holde det hemmelig i starten. Noen deler av privatlivet snakker hun ikke så mye om. Familie, venner, de nærmeste.

– Men dette er jo Oslo, Norges største bygd. Så det var ikke så enkelt.

Hun kalte ham for «kokken», for det er det han er: Jimmy Øien. De møttes midt under mørkeste korona, på internett. Begynte å følge hverandre på Instagram, chattet i nesten et halvår før første date. Hun smiler av å tenke på det.

– Vi var avstandsforelsket, begge to, i noen vi aldri hadde møtt. Det var en ganske sprø følelse.

Dette er nytt. Utypisk for henne. Senneset har alltid forsøkt å holde folk litt unna.

– Jeg har vært sånn med alle. Litt relasjonseremitt. Med én gang noen kommer nært inn på meg, føles det rart og trangt og skummelt. Da har jeg pleid å rømme videre.

– Hvorfor er det sånn, tror du?

Hun ser på meg med klart blikk. Svaret kommer uten sårhet eller nostalgi.

– Jeg liker ikke meg selv så godt. Jeg tenkte at hvis noen ble ordentlig kjent med meg, kom de til å se det samme som jeg ser.

Å bruke seg selv

Senneset var et urolig barn. Hun husker følelsen av skam, av utilpasshet.

– Jeg oppfattet tidlig, i likhet med mange jenter, at man skal være litt stille og søt. Jeg var verken eller. Jeg strevde nok litt med det, følte nesten jeg kledde meg ut som jente når jeg hadde på meg kjole.

– Kan du føle på noe lignende fortsatt?

– Ja, jeg føler jeg kler meg ut hver eneste dag, jeg. Som en som kan noe. Jeg føler meg konstant overvurdert og redd for at folk skal oppdage at jeg ikke er så bra som de tror.

Før Senneset begynte karrieren som journalist, var hun innlagt med anoreksi og tvangstanker, i til sammen tre år, på tre ulike døgninstitusjoner. Sykdommen ble så alvorlig at hun holdt på å dø. Hun har beskrevet det tidligere som en måte å håndtere livet på. At det som holdt henne levende, også var det som sakte, men sikkert tok livet av henne.

Det var først da hun ble voksen, og fikk venner som så henne på det hun anser som sitt verste, at hun skjønte at det fantes dem som ble.

– De var bare sånn: «Var det dette du ikke ville at vi skulle se? Det er jo bare menneskelig å ha det sånn.»

[ Gunhild Stordalen: – Det var kulturkrasj i stor skala da jeg møtte Petter (+) ]

Mange kjenner Senneset gjennom kommentarer i Aftenposten. Der er hun både beinhard og til tider personlig. Enkelte beskylder henne for å være navlebeskuende når hun skriver om seg selv, at hun ønsker at ting skal handle om henne. Selv opplever hun at det er motsatt. Hennes daglige jobb er å redigere og faktasjekke i debattredaksjonen.

– Jeg er ikke noe glad i oppmerksomhet. Det er ironisk, jeg vet. Men jeg er veldig opptatt av oppmerksomhet rundt saker som betyr noe. Da er jeg villig til å bruke meg selv.

Mange virker plaget av åpenheten, spesielt rundt sykdommen.

– Hvordan har det vært å være så åpen om egen anoreksi?

– Det har vært nødvendig.

Det har ikke vært noen som har kunnet si nok om innsiden av norsk psykiatri, sier Senneset. Pasienter er jo ikke først i køen til å skrive kronikker eller bøker.

– Og når de først gjør det, får det sjelden den oppmerksomheten det fortjener.

Det gjaldt ikke for Sennesets bok. «Anorektisk» var en suksess. I forordet i boken skriver hun:

«Dette er ikke nok en historie om å møte veggen og komme styrket ut av den. (..) Det er ikke romantisk, estetisk eller heroisk. Bare nødvendig.»

Første opplaget av boken ble utsolgt samme dag. Salget ruller og går fortsatt.

– At den fortsatt selger så mye, er jo helt forferdelig, hvis du tenker på det. Det sier først og fremst noe om den gapende mangelen på informasjon.

Hun kikker inn i veggen foran seg.

– Jeg blir forbanna hver gang jeg snakker om dette.

Stemmen blir mer hektisk, som om hun er litt andpusten.

– Person etter person som jeg har vært innlagt med eller kjenner til, sitter hjemme og skader seg nå. Eller så har de ikke overlevd i det hele tatt. For de har ikke hatt hjemmekontor eller en jobb i Akersgata å gå til, sånn som meg.

Det har hendt at hun har ligget våken i sengen om kvelden, grått og slått i veggen. «Fy faen. Akkurat den personen skulle jo klare seg», har hun tenkt.

– I stedet leser jeg et innlegg fra vedkommendes mor på Facebook om at han eller hun er død.

Ordene henger og dirrer i luften. Dette har hun snakket om før, hun kan alvoret inn og ut, til det vanskelige og hjerterå er setninger som bare ramler ut. Hun har spesielt én venninne hun tenker på når hun tenker på dem som ikke fikk den hjelpen de skulle hatt.

– Vi to. Vi skulle klare oss. Hun var mer motivert enn meg. Men hun fikk ikke hjelpen hun trengte. Hun er ikke alene om det. Dessverre. Og derfor trengs informasjon. Jeg kan ikke bare trekke opp stigen etter meg nå og tenke at det gikk jo fint for meg, så lykke til med resten.

– Men det har vært fristende? Bare trekke seg unna?

– Ja, ja. Hver eneste dag tenker jeg på det. Men det hadde jo vært veldig bortkastet. For jeg vet at jeg har noe å komme med.

---

Ingeborg Senneset (36)

• Journalist, samfunnsdebattant, forfatter og styremedlem i Norsk PEN.
• Har jobbet i Aftenposten siden 2013.
• Vokste opp i Flå i Trøndelag og flyttet til Trondheim etter ungdomsskolen.
• Har en bachelorgrad i sykepleie ved Høgskolen i Sør-Trøndelag.
• Blogget fra 2009 til 2012 på bloggen surfer.blogg.no
• Debuterte i 2017 som sakprosaforfatter med «Anorektisk» på Cappelen Damm.
• Var nominert til verdiprisen som Årets Ladejarl i 2017. Fikk prisen for Årets gullpenn under Wixen Awards i 2020, og i 2021 ble hun stemt inn som «Årets medienavn» i Kampanje.
• Er samboer med kjøkkensjefen for restauranten Rest, Jimmy Øien.

---

En bombe i Oslo

Vi skal tilbake til 2011. Senneset er innlagt og har opprettet bloggen sin, den som startet det hele.

– Så slår det ned en bombe i Oslo, og ungdommer blir massakrert på en øy.

Hun leste om folk som ønsket seg en av-knapp for nyheter om 22. juli og terroristen i ukene etterpå. De ville ikke høre mer, de orket ikke. Hun kunne ikke tro at noen etterlyste det. At de syntes at det var verre å høre om noe forferdelig enn at noen hadde opplevd noe forferdelig.

– Tenk å synes at ens eget ubehag er viktigere enn andres ulykke? Det er helt absurd.

Hun trappet opp skrivingen. For at folk skulle bli opprørt, berørt. Hun hadde jo tenkt på det før, men da kjente hun det på ordentlig: Det var journalist hun ville være.

Da Senneset ble utskrevet fra institusjonen hun hadde bodd på, flyttet hun fra Trøndelag til Oslo. Uten et sted å bo, uten jobb. Uten å komme inn på journalistikkstudiet. Hun søkte på en debattstilling i Bergens Tidende. Ble nummer to. Så: Aftenposten. Ble nummer to.

Vi har lyst å ansette deg, sa de i Aftenposten, men vi har ikke en jobb til deg nå.

– Jeg tenkte: Det var hyggelig sagt. Men jeg trodde ikke på dem et sekund.

Rundt regjeringsskiftet i 2013 rokerte Aftenposten om på stillingene sine. Hun fikk en melding fra dem en onsdag. Fredag møtte hun opp og signerte kontrakt. Mandag startet hun i et fulltidsvikariat.

Siden har hun vært der og er blitt en av Aftenpostens tydeligste profiler. Hun har vunnet flere priser, nyligst kåret til årets «Årets medienavn» i Kampanje i fjor. Senneset tror ikke det er tilfeldig at hun har havnet der hun er i dag.

– Den fremste grunnen til at jeg får gjøre de tingene jeg gjør, er at jeg jobber ræva av meg. Folk snakker om flaks. Jo da, man har mye flaks hvis man er villig til å jobbe døgnet rundt.

Hun tjener ikke spesielt bra, innrømmer hun, sammenlignet med mange andre i avisen. Og tilbudene har strømmet på, med løfter om to til tre ganger så høy lønn. Men hun har ikke villet. Jobben i Aftenposten har vært for viktig. Hun har fryktet at hun skal havne et sted hun ikke føler mening. Og for henne kan det bli katastrofalt.

– Meningsløshet. Det er veien inn i det svarte hølet mitt. Da krasjlander jeg.

[ Madrugada: Et så komplett comeback som det går an å håpe på – og enda litt til (+) ]

---

Ingeborg Sennesets fem favoritter

Film: «Sleepers», «Joker» og «Schindlers liste».

Mat: 23-retter på Rest og blomkålsuppe i sofaen. Og tartar.

Sted: Hos storebror på Øver Bortn gård, svigerfamilien i Dalsbygda og med en ananascider i hånda på Crowbar.

Bok: «Bli sint» av Stepháne Hessel, «Det angår også deg» av Herman Sachnowitz og «Pesten» av Albert Camus.

Musikk: Hører akkurat nå mye på «Slutte og Byne» av Valkyrien Allstars. Og «40 Days Dream» av Edward Sharpe and the Magnetic Zeros må alle høre. Kan ellers ekstremt mye tekst på 90- og 2000-talls pop, punk og rock utenat.

---

Oppkast og antisemittisme

– Jeg blir et veldig dårlig menneske hvis jeg skal på TV. Da vil du ikke snakke med meg.

Senneset har stått i mange debatter. Hun er tilhenger av fakta, av gode kilder og går krast, men saklig ut mot dem hun mener ikke forholder seg til dem. Alternativ medisin, vaksineskeptikere, bloggere som ikke følger regler. Hun gruer seg av og til, men aller mest i forkant.

– Sekkebetegnelsen er angst, men ja. Jeg bare «føkkings» gruer meg, jeg synes det er kjipt.

Hun begraver seg i forberedelser for å roe nervene.

– Jeg har rekord på 16 sider notater til «Dagsnytt 18». Dem endte jeg opp med å legge fra meg, og jeg kikket den andre personen i øynene i stedet. Dette snakker jeg også en del om i rollen min i Norsk PEN: Det er om å gjøre å faktisk lytte til andre, spesielt dem du er uenig med. Da kan du kanskje lære noe.

– Har du angret på noe du har ment?

Hun tenker seg om. Nøler. Det er én kommentar hun har skrevet som hun angret skikkelig på. Ikke nå, men den gangen den kom. Stemmen hennes blir lavere når hun snakker om det.

– Jeg skrev om antisemittisme i muslimske miljøer. Det ble konkludert med at jeg var rasist og antisemitt. Det holdt på i uker og måneder.

Senneset er vant til hat. Bare på en vanlig tirsdag kan det komme hundrevis av meldinger fra folk som kaller henne hore eller stygg. Det preller av, det er bare tøys. Men denne gangen føltes det som om hun måtte forsvare seg, uten at det gikk. Folk skrev lange stiler i kommentarfelt om henne, som hevdet ting om hennes verdisyn og holdninger. Og det føltes som om de var overalt.

– Da tenkte jeg: Dette går ikke. Jeg klarer ikke tanken på at noen kan tenke noe sånt om meg. For det er jo helt feil. Jeg har ofret gode vennskap og familierelasjoner fordi jeg ikke kan akseptere deres syn på såkalte «raser».

Hun kastet opp på jobb. Ventet til det var mørkt ute før hun dro hjem.

– Jeg tenkte: Jeg er nødt til å forsvinne. Bytte jobb, navn, flytte. Jeg skal ikke si at jeg ville ta livet mitt, men det var faen meg ikke langt unna.

– Hvorfor ble det så ille for deg, tror du?

– Fordi jeg er veldig svart-hvitt. Det låser seg. Hvis jeg tenker at jeg ikke er en god kjæreste, tenker jeg at jeg ikke kan ha en kjæreste. Hvis jeg ikke er en god venn alltid, ja, da får jeg bare kutte ut venner, da.

[ Her forteller Anne Lindboe hvorfor hun sluttet på dagen i PBL (+) ]

Slanketips

Det er blitt mørkere ute. Senneset reiser seg for første gang i løpet av samtalen vår og går bort til kjøleskapet for å hente en brus. På veien bort begynner hun å snakke om en avis som har hatt en misvisende tittel om energidrikk. Trønderdialekten gjør tiraden enda mer levende.

– Det er koffein i, ja, men det er jo ikke farligere enn kaffe? Jeg kjenner jeg blir irritert når folk som drikker tjue kopper kaffe skal fortelle meg at jeg ikke kan drikke én «Monster». Hun sukker og heller cola oppi glassene våre.

– Jeg leste et sted at du får spørsmål om hva du spiser, av folk som vil gå ned i vekt. Hva synes du om det?

Senneset tenker.

– Det er tragisk. Det er som å spørre noen som har fyllekjørt: Hvordan synes du det er best å trykke på gassen? Jeg er virkelig feil person å spørre om ernæringsråd fra. Det sier litt om hvor langt folk er villige til å gå for å gå ned noen kilo.

– Noen mener at å skrive om spiseforstyrrelser er en «trigger» i seg selv?

– Ja, og jeg har forståelse for det. Noen ganger skal man likevel vise fram virkeligheten. Men da må man snakke om hvordan man redaksjonelt og etisk sett kan løse det på en god måte.

Senneset synes det er synd at vi er gått inn i en tid hvor folk krever en «trigger warning» foran journalistikk som kan være ubehagelig for folk.

– Du gir folk angst før de engang har lest saken. Og du frarøver den som har skrevet saken å nå dem som kanskje burde lese den.

Hun tror det er viktig å vise fram det vanskelige også.

– Det er så mange som kommer til meg og sier: «Jeg har lest den saken, nå har jeg fortalt noen om overgrepet jeg opplevde.» Eller: «Jeg har lest den saken, og nå har jeg søkt hjelp.» Vi må for guds skyld unngå et samfunn der det pene og aksepterte er det eneste som får plass.

[ For tre år siden var Hadia Tajik så langt nede at hun vurderte å gi seg i politikken (+) ]

Faen ikke modig

– Er det noen vanlige feiloppfatninger om deg?

Det tuter fra bilveien utenfor. Senneset ler når hun kommer på det.

– At jeg er modig. Jeg er jo ikke modig. Jeg er redd for uenighet, redd å bli glad i noen, redd for å dumme meg ut, redd for relasjoner, redd for at en tomat ikke er vasket nok.

Hun refererer til tvangstankene sine. Jeg har lest om det med tomater. At hun har vasket dem med Zalo, brukt opptil 45 minutter på å få dem rene nok til å kunne spises.

– Da er man ikke mye modig.

Hun innser at det ikke er «helt i tiden» å være så åpen om at hun ikke liker seg selv. Det finnes jo overalt: Oppfordringer om at man er en gudinne, at man skal elske seg selv, at man er perfekt som man er.

– Det er en mentalitet jeg forakter litt. Jeg går heller rundt og rakker ned på meg selv enn å si at jeg er verdifull hver dag, ler hun.

– Hva er det du forakter med det?

– Det er utrolig egoistisk, og det er så mye som går tapt. «Hjelp deg selv først», sier folk. Det å hjelpe andre kan være å hjelpe seg selv! Hvis jeg har en grusom dag, kan det hjelpe å føle at jeg gjør noe meningsfullt for andre. Da jeg ikke fikk jobbe og var innlagt, følte jeg meg verdiløs, for jeg kunne ikke hjelpe til, jeg kunne ikke bidra i samfunnet. Så da gikk jeg med bøsse. Eller jobbet frivillig på barneskolen der broren min jobbet. Det hjalp. Hvis man vender blikket ut, kan man få det litt mindre dårlig innvendig. Og litt hjelper.

Det begynner å bli sent. Folk som sitter i parken, har sikkert pakket ned engangsgrillen. Jeg spør om hun ser fremover mot noe. Om hun har et slags mål.

Senneset tviler. Hun har en hemmelighet.

– Jeg skal gjøre noe jeg aldri har gjort før. Bli samboer.

[  Erlend Loe så henne og tenkte: Deg skal jeg være sammen med (+) ]

Verdens verste menneske

Det er januar 2021 og et halvt år siden Ingeborg Senneset ble samboer med Jimmy Øien. Vi ringes. Hun sitter på hjemmekontor, og jeg har spurt hvordan det har gått.

– Jeg har aldri vært samboer før, så det er veldig uvant. Det betyr ikke at det ikke er fint, men det er …

Hun tar en pause, leter etter ordet.

– Avansert. Jeg må lære ting litt fra grunnen av. Vi må finne vår egen vei. Det er fint, men uvant. Jeg tvinges til å slippe opp kontrollen litt.

– Hva har du lært av det? Av å slippe kontrollen, la noen komme tettere innpå deg?

– At jeg ikke er så ille som jeg trodde. Med mindre han skryter, så er jeg ikke verdens verste menneske likevel. Ikke det aller verste, i alle fall.

Vi legger på. Noen dager etter samtalen vår går jeg nedover Akersgata i Oslo. Det er iskaldt ute. Mot meg kommer et par i snøen. De prater ivrig, holder hender, smiler. Jenta kaster på hodet i en lykkelig bevegelse, mannen har sagt noe morsomt.

Det er liten tvil: Ingeborg Senneset har sluppet noen inn.