Debatt

Jeg er en overgriper

Jeg kommer aldri til å glemme min første helg som assistent på sykehjem.

Dette er et debattinnlegg som gir uttrykk for skribentens holdninger og meninger. Du kan sende inn debattinnlegg til debatt@dagsavisen.no.

Jeg var nitten år, og hadde akkurat kommet inn på sykepleien. Med ny uniform, navneskilt, tre ukers sykepleierutdanning og arbeidserfaring fra et gatekjøkken, møtte jeg opp for til min første uke på sykehjemmet. Jeg hadde tro på at dette skulle gå fint - jeg hadde verken vett eller kompetanse til annet.

Kollegene fortalte meg hva jeg skulle gjøre, og jeg gjorde som jeg fikk beskjed om. Jeg fikk raskt en tilbakemelding på at jeg hadde for lite kaffe i kaffekoppene – jeg var redd for at beboerne kunne søle varm kaffe og brenne seg.

Men jeg lærte fort: «Her skjenker vi kaffekoppene fulle!» OK, svarte jeg.

Jeg fikk beskjed om at jeg brukte for lang tid inne hos beboerne under stell. Jeg hadde nesten aldri sett en naken kropp før, og hadde knapp kunnskap om hvordan jeg skulle stelle noen andre enn meg selv. Men jeg lærte fort: «Her vasker vi én gang i ansiktet, én gang under armene og to ganger nedentil!»

OK, svarte jeg.

Christine Sandø Lundemo, Leder i Livsgledehjem.

Jeg kom meg gjennom den første helgen, og da den var over, følte jeg at det hadde gått fint. Det hadde vært en del vanskelige situasjoner, men jeg hadde gjort det jeg fikk beskjed om og det kollegene forventet av meg. Det var god stemning over kaffekoppene på vaktrommet, og da måtte jeg jo kunne si meg fornøyd!

Men hvem var jeg egentlig på jobb for?

I dag, når jeg tenker tilbake på den første helgen, er jeg slett ikke fornøyd. Jeg kjenner på skam og ønsker på ingen måte å tenke på det igjen, men jeg klarer ikke å la være. For den gamle damen på et av rommene har etset seg fast i hukommelsen min. Hun kommer jeg aldri til å glemme.

Jeg kom inn på rommet hennes. Det var avføring over alt. Ikke fordi hun ikke hadde fått stell, men fordi hun hadde avføring i bleien og selv hadde klint den over både seg selv og rommet. Hun slo etter meg hvis jeg prøvde å nærme meg henne, så jeg sprang og hentet hjelp.

Og jeg lærte fort: «Her må vi få henne i dusjen. Du holder, mens jeg vasker!» OK, svarte jeg.

Så da sto jeg der og holdt henne fast i begge hender, for å forhindre at hun slo eller klorte oss mens hun ble vasket. Damen ble ren og det samme ble sengen, rommet og mine splitter nye kloremerker. Idet vi gikk ut av døren, sa hun andre ansatte til meg: – Jeg mistenker at hun har vært utsatt for seksuelle overgrep tidligere i livet, men jeg vet det ikke.

Hun vet ikke. Ja, det var vel akkurat der problemet lå. Mangel på kunnskap var en av årsakene til at dette og mange andre overgrep skjer.

For dette var et overgrep, det er jeg ikke i tvil om i dag.

Jeg visste ikke noe om hennes livshistorie: hvem hun hadde vært, og hvem hun var den dagen den første helgen. Jeg visste ikke hva hun likte å snakke om eller hva som var hennes favorittmusikk, og jeg visste ikke om hun hadde et tvangsvedtak som gjaldt stell.

Jeg visste ikke at dette stellet skulle vært gjort på en helt annen måte. Jeg visste heller ikke at i det øyeblikket, min aller første helg på et sykehjem, ble jeg en overgriper.

Hadde jeg kunnet, ville jeg reist tilbake i tid og løst situasjonen annerledes. I dag har jeg så mye mer i sekken enn jeg hadde da. Jeg er geriatrisk sykepleier med en master i eldres psykiske helse, og har god kunnskap om personsentrert omsorg og livsgledehjem.

Jeg vet at når man systematiserer den personsentrerte omsorgen kan man forebygge at tvang og overgrep skjer. I dag er jeg så trygg at jeg kan si: Nei! hvorfor det? Eller: Hvordan kan vi løse dette på en bedre måte for beboeren?

Og i dag vet jeg hvem jeg er på jobb for!

Jeg kan ikke reise tilbake i tid. I stedet må jeg leve med tanken på at den gamle damen kanskje på grunn av meg gjenopplevde overgrep fra tidligere levd liv, men at overgriperen nå hadde et nytt ansikt. Ansiktet til en 19 år gammel jente, på sin første arbeidshelg på et sykehjem.

Ja, jeg er en overgriper. I en studie gjort ved NTNU fant man at 63 prosent av de spurte helsepersonell hadde utført en eller annen form for overgrep i løpet av det siste året.

For å hindre at flere av oss blir det, kan jeg tilby alle norske sykehjem å bli livsgledehjem. Slike hjem er et arbeidsverktøy for å gi personsentrert omsorg som kan forebygge tvang og overgrep – et verktøy som jeg selv har vært med på å utvikle med den gamle damen i tankene.

Sammen kan vi hindre at overgrep skjer og gjenoppleves på grunn av manglende kunnskap om den eldre, og manglende forståelse for hvem vi egentlig er på jobb for. Sammen kan vi forhindre at flere unge blir overgripere i sin første arbeidshelg på sykehjem fordi de ikke vet bedre.

Hold deg oppdatert. Få daglig nyhetsbrev fra Dagsavisen

Mer fra: Debatt