Portrett

Linn lindrer sorgen

Når folk ser Linn Skåber, begynner de å le. Men hun har også kjent på alvoret.

– Med en gang de døde, var det opp å stå, for det vet jeg de hadde likt.

Linn Skåber sitter på stamkafeen sin på Grünerløkka i Oslo. Det er det samme stedet hun var en del med moren sin, årene før hun døde. Linn tror moren gikk bort fordi mannen og søsteren, pappaen og tanta til Linn, gjorde det – at moren ikke klarte å leve uten dem.

Men Linn lever. Hun elsker å leve. Selv om hun har erfart at livet alltid er i forandring.

– Hei! Har du lyst på halve omeletten min?

Vi har ikke rukket å hilse ordentlig før Linn Skåber vinker med hånda til servitøren og ber ham legge lunsjen hennes på to tallerkener.

– Jeg orker ikke hele.

Hun ler den korte, hese latteren sin. Når Linn er på byen, hender det at det kommer fremmede venninnegjenger bort og sier: «Åh, du må møte venninna mi! Dere er så like. Vi kaller henne Linn Skåber, liksom!»

– Da kommer alltid det heseste, verste menneske gående, som tar altfor mye plass.

Linn Skåber.

Midtlivskrise

Hun drikker av kaffen og forteller om stykket sitt, «Mens vi venter på no’ godt». Hun skrev det etter at hun fant ut at Samuel Beckett har bestemt i testamentet sitt at «Mens vi venter på Godot» aldri skal spilles av kvinner. Det er Linn og Ine Jansen som står på scenen. De kaller den for en eksistensiell komedie.

Det har vært en suksess, forteller Linn, mens hun skjærer i den halve omeletten. Hun føler seg som en 20-åring igjen. Som da hun og skuespiller-kollegene spilte friteater i bomberom og alle ble venner med teknikerne. Tilbakemeldingene har vært gode også.

Men jeg vet det var en anmeldelse du ble litt forbanna for?

Hun drar litt på det, ser ned i maten.

– Det pleier jeg ikke bli, altså, jeg har jo fått anmeldelser i over tretti år. Men jeg følte at den var litt diskriminerende.

Det er NRK sin anmeldelse hun sikter til. De skrev: «Kritikken i stykket går på middelaldrende kvinner som plasserer seg selv i midten av verden. Men verden rundt dem har trolig mindre tunnelsyn.»

– Anmelderen tolket at en liten gutt i stykket, budbringeren, er et bilde på at sønnen min har flytta hjemmefra, sier hun oppgitt.

– Jeg har forsøkt å skrive et stykke om livet og de lange linjene. Og det med ventingen, hvilket venterom man står på. Er det en linje til Gud?

Hun ser alvorlig ut, så blir stemmen lett og rask igjen.

– Alle disse store spørsmålene, da. Men hun skrev at det handla om en midtlivskrise.

Linn tygger litt.

– Det er jo naturlig å tenke på livet og døden når man er halvveis i livet – men jeg har gjort det siden jeg var 18 år, jeg.

«Mens vi venter på no’ Godt»

---

Linn Skåber (51)

  • Skuespiller, komiker, tekstforfatter og forfatter.
  • Debuterte ved Oslo Nye Teater i 1997.
  • Har medvirket i en rekke revyer, kabareter, spillefilmer og TV-produksjoner.
  • I perioden 2007–2013 var hun fast paneldeltaker i humorserien Nytt på nytt på NRK1.
  • I 2018 gav Skåber ut ungdomsboken Til ungdommen. Høsten 2021 utga hun boken Til oss - fra de eldste.

---

Latter og gråt

– Folk har forsøkt å sette meg i bås siden jeg begynte karrieren min.

Linn lener seg litt fremover på stolen. Folk som kjenner henne godt beskriver henne som ekstraordinær. På spørsmålet om hun er en diva, har svaret vært: Jeg skjønner at du spør.

Fra debuten på Oslo Nye Teater i 1997, har hun både markert seg som seriøs teaterskuespiller og en av de viktigste profilene for norsk humor. Hun har skrevet bøker, monologer, stykker hun har spilt i selv og stykker for andre. Vært stjerne i «Nytt på nytt» og gjest i alle TV-program og serier man kan tenke seg.

– Jeg var morsom, men gikk inn i det seriøse teateret. Folk lurte på hvorfor. Det var uvant for dem, selv om menn har gjort det i alle år. Dribla mellom det komiske og det alvorlige.

Like etter at hun lagde «Hjerte til hjerte» i 2007, en komiserie hvor hun spilte en ufyselig utgave av seg selv, spilte hun Marianne i Ingmar Bergmanns stykke «Scener fra et ekteskap». Da hun kom på scenen, begynte publikum å le. Ikke fordi det var så morsomt, men fordi det var Linn Skåber som sto der og prata.

– De ler fordi de ser meg! Det er jo min fortjeneste, sier hun fornøyd og tar en jafs av den rista brødskiva.

– Men det er fint, det. Idet du åpner latterdøra i hjertet til folk, er det mye lettere å stable alvoret inn.

Nye begynnelser

Hun ble singel i fjor, etter et seks år langt forhold. Da stilte hun i en podkast om kjærlighet og snakka om det uten bitterhet eller sorg. Når jeg spør om hvordan det har vært å bli singel igjen, lener hun seg fremover på albuene.

– Folk rører ved en på forskjellig vis. Mitt livs største kjærlighet hadde aldri passet inn i livet mitt nå. Jeg har sett på kjærlighetene som har kommet som gaver fra Gud, nesten.

Det har endra seg hele livet, hvem hun har forelska seg i. Og det har gitt henne ulike ting.

– Ikke alle har vært så heldige som meg, som har fått så mange nye begynnelser. Mamma og pappa var gift i femti år. Det er den største kjærligheten jeg har sett. Det synes jeg var veldig vakkert, men jeg griner ikke av den grunn. Jeg må heller se på hva jeg har fått. Dette ble mitt liv, og jeg er kjempetakknemlig for det.

Men har det ikke vært grusomt å miste?

– Jo, selvfølgelig. Den første kjærlighetssorgen min varte i sju år, uten at jeg tenkte over det.

Sju år?!

– Det var ikke til stede daglig altså, men det var et slags savn som bare varte. Jeg var ung og ambisiøs på vegne av kjærligheten.

Hun setter blikket i meg, sakker ned tempoet.

– Det er det jeg sier til ungdommene rundt meg: Jeg kan ikke garantere at livet blir bedre om et øyeblikk. Men det jeg kan sverge på, er at det forandrer seg. Det blir mørkere. Det blir gråere. Og så, plutselig! En flik av lys. Og så solskinn som du aldri har sett før. Og sånn fortsetter det, og sånn er livet.

Linn Skåber.

Nyspylt asfalt

– «Jeg elsker deg» var ikke et ord jeg hørte mye hjemme, men jeg så det hele tiden.

Linn hviler blikket ute i lokalet. Når hun snakker om foreldrene sine, blir stemmeleiet mykt. Jeg har spurt om hun kan beskrive dem.

– Pappa var rolig, og mamma var ikke det. Begge trengte hverandre, og det så man. De turte å si hva de mente, og de var ærlige om hvem de var for hverandre.

Hun husker tilbake på barndommen som fin. Det var mye liv, glede.

– Det var noen observante jenter som intervjua meg, som spurte «hvorfor bruker du bildet ‘nyspylt asfalt’ i tre av bøkene dine?» Og da kom det veldig tydelig for meg hvordan faren min og de andre gutta i nabolaget vaska asfalten om våren.

Hun husker lukta av bilpolering og damene i blokka som satt på verandaene og nøt sola. Hun hoppa i strikk, lekte med de andre barna. Løp inn til tantene, som ikke var tanter, men de andre damene i blokka.

– Om vinteren var det store snøhauger i veiene som vi dyttet hverandre ned fra. Vi lekte til det ble kveld.

Hun gikk ikke i barnehagen, og siden hun var enebarn, måtte hun finne på mye for seg selv. Det elsket hun.

– Jeg rakk bare å gå i barnehagen i åtte timer, for mamma syntes så synd på meg fordi jeg gråt. Så hun kom og henta meg.

Hvorfor det, tror du?

– Hun var hjemmeværende og ville ha meg der. «Hvorfor skal Linn være der, Linn skal jo være sammen med meg!» Det var jeg veldig fornøyd med.

Dør du, dør jeg også

De gikk bort med bare noen få års mellomrom, mammaen, pappaen og tanta til Linn. De som hadde vært aller nærest. Siden moren hennes var tvilling, var tanta til Linn en tett del av familien.

– At de forsvant på likt, visste jeg egentlig at kom til å skje. Mamma sa alltid det, at hvis søsteren min dør, så dør jeg også. De var tvillinger, de hadde alltid vært sammen. Hun kunne ikke leve uten henne. Det samme gjaldt for pappa.

Linn ser rundt seg i lokalet.

– Jeg og mamma var faktisk her en del. Jeg hadde henne på Grünerløkka en stund, vi fikk noen år. Det var fint, men også sterkt.

Moren var alene. Hun som alltid hadde vært sammen med noen.

– Hun var ikke som meg, marerittet hennes var å være alene. Jeg er alene og er født alene.

Da de døde viste sorgen til Linn seg på rare måter. I lang tid kunne hun ikke høre på musikk. En poplåt fra 70-tallet kunne dra henne rett tilbake til kjøkkenet i barndomshjemmet.

– All musikk minnet meg om noe. Jeg måtte jobbe meg gjennom det for å tåle det.

Kjærlighetssorgen kom også opp igjen, følelsen av å ha mistet mye. Men også en stor takknemlighet.

– Jeg forholder meg til sorgen som en del av livet. Jeg er innom det hver dag, men det er ikke noe jeg dyrker som en unnskyldning for å gå i mørket. Med en gang de døde, var det opp å stå, for det vet jeg de hadde likt.

Linn tar en slurk av kaffen.

– Livet er vi veldig heldige som har. Jeg har mange her på jorden, og jeg har en del i himmelen. Og sånn er livet.

---

Linn Skåbers fem favoritter

Film: «Cinema Paradiso» av Giuseppe Tornatore (1988)

Mat: Caprese

Sted: Roma

Bok: «Seierherrene» av Roy Jacobsen

Musikk: Alt av Cezinando (Kristoffer Cezinando Karlsen)

---

Linn Skåber

Trua for nazist-sketsj

Linn er god med ord, en historieforteller som vet hvordan man skal bruke pauser og tempo. Hun snakker med hendene og veiver dem ut i lufta.

– Jeg kan bli veldig, veldig sinna. Det tar lang tid, da, jeg er som faren min.

Hun tenker tilbake på pappaen sin, en behersket mann mange tenkte aldri kunne bli opprørt, men som det smalt fra en sjelden gang.

– Sist jeg ble veldig forbanna, var nylig, da jeg ble trua fordi jeg har vært med i en nazist-sketsj for lenge siden.

Trua?

– De sa de skulle legge ut bilde av det og sånt. Fordi de tolker det helt ute av kontekst.

Linn sukker.

– Jeg synes det er forferdelig at humorister skal bli trua på den måten. Men jeg gir faen i trusselen. Det er bare å legge ut bildet, jeg synes den sketsjen er kjempemorsom!

Hun høres faktisk ganske forbanna ut nå. Svarene kommer raskere og høyere.

– Jeg opplever at humoren er blitt mye dårligere. Folk tør ikke ta vitser, for de er redde. Jeg har kjent på det selv også.

Hun refererer til de mange eksemplene på sketsjer som har fått klagestorm og trekker fram episoder av «Nissene på låven» med Espen Eckbo som ble slettet fordi han er malt mørk i ansiktet.

– Espen Eckbo er en av vår tids største kunstnere. Det provoserer meg at noen forsøker å fjerne humoristene i dette landet. Hvis man skal ta vekk narren, er vi i en jævlig farlig situasjon. Humoren er en del av nysgjerrigheten. Den skal knytte bånd mellom mennesker, det er en kommentering av samfunnet som låser oss sammen.

Men hva med dem som på ekte føler seg krenket av humoren?

Hun tenker.

– De må skjerpe seg. Få mer selvironi. Folk må gjerne skrive kronikker og klage inn til Kringkastingsrådet. Men de må aldri, aldri bruke mer makt enn det.

Linn Skåber på ferie med bestevenninna si da hun var yngre.

Islender og herreundertøy

Det summer i lokalet. Av og til ser Linn opp og hilser på noen med blikket. Hun har et stort spenn i seg når hun prater, fra engasjert og ivrig, til rolig og myk. Vi snakker om ungdomstida på Oppsal utenfor Oslo. Hun har kommet på noe som gjør at hun ler fra magen.

– Noen kåret meg til årets bimbo på videregående! Jeg tror det var noen jenter som var litt sure på meg.

Hun hadde grorudpalme på hodet og var blid. De som jobba med revy, plukka henne med seg fra skolegården, hun lagde sketsjer med komikere som er kjente i dag, som Egil Hegerberg og Kristopher Schau. De lagde veldig rare ting – så rare at elevene på de andre skolerevyene, som fulgte oppskriften og gikk med glitterjakker, ble litt irriterte.

– Jeg husker det var et oppslag i Aftenposten: «Hva skjedde på Ulsrud de åra der, egentlig?» Det vi lagde, var veldig morsomt, men vi ante ikke hvorfor. Det instinktet har jeg tatt med meg videre, tror jeg.

Så begynte hun på Romerike folkehøgskole, på teaterlinja, og ble en helt annen. Hun beskriver det som et av de fineste årene i livet.

– Jeg slutta med sminke, gikk med islender, herreundertøy og gikk opp ti kilo. Mamma begynte å gråte da jeg kom hjem.

Gråte?

– Hun mista jo jenta si, som brukte maskara og var blid!

Linn ser tilbake på det og tenker på hvor lett påvirkelig hun var. Men også hvor mange fine venner hun fikk det året.

– Det handler om at man må åpne hjertet sitt og bli en del av noe. Og det har jeg gjort. Jeg er jo enebarn og har alltid laget min egen familie.

Den familien er blitt veldig stor, og i alle aldre, sier Linn. I det siste middagsselskapet hun hadde, var den eldste gjesten 85 og den yngste 21.

Hvorfor det, tror du?

– Livet blir for smalt og kjedelig ved bare å henge med sin egen generasjon. De har liksom de samme meningene og tankene.

Jeg spør om ikke det er utfordrende å møte mennesker som er konforme, når hun er så veldig åpen og full av liv. Men da rister hun på hodet og lager grimase.

– Det er jo de menneskene jeg tiltrekkes av! Jeg har et veldig behov for ro. Det beste jeg vet, er å sette meg på vaskerommet hjemme og stirre inn i vaskemaskinen. Som en katt!

Tjukkest på KHiO

Er menn morsommere enn damer?

Det er vanskelig å tolke ansiktsuttrykket hennes.

– Det synes jeg ikke, sier Linn, med trykk på ikke.

Hun tar en pause.

– For meg var det venninnene til mamma som var morsomme, når de satt og røyka på kjøkkenet og fortalte drøye ting om livet. Da lo vi fra dypet av hjertet. Men jeg har vært sammen med mange morsomme menn også. Og jeg har aldri følt meg annerledes enn dem. Jeg tror ikke de tenkte på at jeg var jente engang.

Hun har spilt mange roller opp gjennom årene, vært i fokus. Blitt filma, stått på scenen, blitt tatt bilde av. Men forfengelig har hun aldri kjent seg. Og hva andre måtte forvente av utseendet, bryr hun seg i alle fall ikke noe om.

– Jeg liker uttrykket «det er mange jenter som har slanka seg mens menn redder verden». Jeg tenker: Se ut av ditt eget hue! Få deg jobb på gamlehjem og stell en gammel, kjip rumpe, se kroppen forfalle!

De tok henne til side på Teaterhøgskolen og sa: «Du burde gå ned litt i vekt.»

– Jeg var tjukkest på skolen. Og det dreit jeg i, det var jeg som fikk hovedrollene.

Men mange ville jo blitt nedbrutt av en sånn kommentar som det?

Nå er stemmen høy, nesten fortvila.

– Ja, det er det jeg mener! Det er der jentene burde skjerpe seg. Han som sa det til meg, var mye styggere og eldre enn meg. Hvorfor skal man bli lei seg av det? Gi faen i det, da vel!

Linn Skåber.

«Jeg gir jo faen i André Bjerke!»

Linn kom inn på Teaterhøgskolen på femte forsøket i 1994, som 23-åring. Hun får frysninger av å tenke på audition-rundene.

– Jeg har aldri opplevd noe så grusomt som å være på opptaksprøve der! Det var som å gå inn i et rom ved siden av livet.

Året før hun kom inn, øvde hun sammen med skuespiller Unni Evjen, oppi leiligheten hennes. De leste så fint sammen, Linn husker det som ganske sterkt. Men så havna Evjen i juryen – så hun måtte melde seg inhabil og bare stå og se på Linn fra sidelinja.

– Da ringte hun meg en stund etterpå.

Linn får lav, langsom stemme.

– Hun sa til meg: «Det som skjedde der, det har jeg aldri sett før. Du er så god i stua mi, men du forandra deg helt.»

Hun rister på hodet.

– Jeg hermet etter noen andre, på en måte. Det ble for mye press.

Det var først da hun turte å være seg selv, og tenke at det var nok, at hun kom inn.

Hun husker tilbake på de neste årene som noen av de viktigste i livet sitt. Hun elsket å gå på Teaterhøgskolen. Å kunne stille spørsmål, diskutere, spille teater hele dagen. Når jeg spør om hun kan minnes noe som gjorde ekstra inntrykk, smiler hun.

– Jeg var veldig glad i poesi-timene, vi hadde en fantastisk dikt-lærerinne, Tone Schwarzott. Hun var veldig hard og lukta opium-parfyme. En dag hadde jeg fryktelig kjærlighetssorg og hadde krangla med mora mi. Alt var bare så ræva!

Linn skulle lese opp et André Bjerke-dikt, men læreren var ikke fornøyd.

– Jeg pleier ikke bli så sint, men da slamra jeg med døra og skrek: «Jeg gir jo faen i André Bjerke!» Neste dikt-time sa Tone: «Da kan alle gå, og så kan Linn bli igjen.» Åh nei, tenkte jeg. Men så prata jeg med henne, gråt litt og fikk fortalt hva som hadde skjedd.

Dagen etter lå det en bok i hylla til Linn. Den var signert til læreren hennes, fra André Bjerke.

– Under hadde hun skrevet: «Til Linn. Alt godt ønskes deg. Hilsen Tone.»

Man er øm på teaterhøyskolen, sier Linn.

– Man virker kanskje på toppen av verden, med masse selvtillit. Men egentlig blir man brutt litt ned. Jeg husker jeg hadde hatt en monolog for klassen, hvor de lo sånn av meg, jeg var morsom. Da sa læreren min, med varm stemme: «Dessverre Linn. Veldig, veldig dårlig. Kanskje dårligst.»

Linn ler.

Der de andre i klassen ble arbeidshester da de fikk kritikk, ble Linn vrang.

– De dro hjem og øvde hele natta. Jeg ga totalt faen og satte meg på bar og drakk øl. Det nytta ikke bare å kjefte på meg.

Hun kommer på noe og smiler.

– Rektoren min skjønte det! Jeg husker jeg hadde spilt «Fruen fra havet». Da sa han: «Veldig fint, Linn, du jobber så godt! Men du skjønner det – Elida kan ikke være fra Oppsal.»

Linn ler så hun faller fremover på bordet.

– Sånn tror jeg det er med mange! Litt ros, så kan kritikken sitte hvor som helst.

Programleder Jon Almaas under sin siste innspilling av Nytt på nytt. Linn Skåber og Pernille Sørensen (t.v.) i bakgrunnen.

En ekte kunstner

Tida vår er snart ute. Linn skal videre på en jobb og tar på seg knallrød leppestift før hun skal bli tatt bilde av. Hun er halvveis ute av døra idet kelneren ser på oss. Jeg betaler for omelett og kaffe, og Linn gapskratter.

– Du betaler for maten jeg ga til deg, ja! Ha ha.

Vi går ut i den iskalde lufta. Sola har lurt oss til å tenke at det er vår, og Linn grøsser av kulda. På spørsmålet om hva som er hennes neste mål, får hun et lurt smil, etterfulgt av latter.

– Jeg har bestemt meg for å bli ekte kunstner. Så jeg skal ha en «Berlin-periode». Jeg skal enten gå på hemmelige klubber med farlige tyskere eller skrive et nytt stykke. Vi får se.

Folk rundt henne trenger henne jo ikke lenger, ikke på samme måte, sier Linn. Sønnen har flyttet hjemmefra, for eksempel.

Men noen midtlivskrise - det er det faen ikke.

Mer fra: Portrett