Kommentar

«Det er så vanskelig, det der med voldtekt»

Hvis noen ble slått ned på gata, hadde du omtalt det som komplisert?

Dette er en kommentar. Holdninger og meninger i teksten står for skribentens regning.

Jeg var femten år første gangen noen fortalte meg at de hadde blitt voldtatt. Vi var på fest. Detaljene om overgrepet sto i voldsom kontrast til musikken ute i stua. Det var, rett ut, helt jævlig å høre om. Og jeg husker at jeg tenkte:

Kan det virkelig være sant?

Tvil. Veldig mange som forteller om voldtekt, opplever å bli møtt med tvil. Enten det er direkte eller indirekte. Noen som anbefaler å la være å anmelde. Noen som sier: Hæ? Jeg hadde aldri trodd noe sånt om ham.

Nå, mange år etter at jenta fortalte meg historien sin på festen, har jeg reflektert over hvorfor den tanken dukket opp. Og jeg tror femten år gamle meg reagerte med tvil fordi det var tvil jeg hadde lagt merke til når de rundt meg snakket om overgrep.

Jeg hadde hørt begrepet «gråsone-voldtekt» bli brukt om en enhver situasjon som ikke handlet om de som ble angrepet av en fremmed på gata – (som de aller færreste blir). Jeg hadde lagt merke til holdningene mot kvinner som fortalte om urett («hun der skal alltid være et offer, ass!»). Og jeg hadde sett hvordan de overgrepsutsatte fikk skylden (Men altså. Hva gjorde du alene med ham på det rommet, sånn egentlig?)

Noen vil si: Det er så vanskelig, det der med voldtekt. For det er jo så ofte ord mot ord, og de sakene er så kompliserte. Tenk om vi hadde den holdningen om andre kriminelle handlinger? «Hun skal visst ha ranet en bank, men det er jo så vanskelig, for det er jo ord mot ord». «Han banket opp noen! Men de er jo så kompliserte de sakene der.»

Det er så mange bisarre faktorer som skal til.

Det hjelper om du ikke har hatt sex med den som voldtok deg fra før. Det hjelper at du ikke har rusa deg, ikke har vært på fest, ikke kjenner tiltalte, at du selv umiddelbart forstår at det er et overgrep, og handler deretter.

Alt dette handler om en ting: holdninger. Holdninger som: Hvis du hadde ligget med ham før, hvorfor ville du ikke nå? Hvorfor var du så full, husker du egentlig rett? Sengen må jo ha knirket, er du sikker på at du ikke våknet av det, da?

Du har sikkert lest det så mange ganger nå at det ikke gir inntrykk: Åtti prosent av alle anmeldte voldtekter i Norge blir henlagt. Åtti. Og det er bare de ti prosentene som faktisk blir anmeldt. Man anslår derfor at det begås 20.000 voldtekter årlig i Norge. Voldtektssaker som ender med domfellelse er på 0,8 prosent.

Hva betyr dette i praksis? Jo, det er stort sett ustraffbart å voldta i landet vårt.

Henlagt etter bevisets stilling. Det er det de aller fleste får høre hvis de forsøker å anmelde et overgrep. Men hva er bevis nok? For det var ikke nok å bli observert bevisstløs i en taxi, båret av tre voksne menn, med en voldsomt høy dose narkotika i blodet og tydelig DNA-spor fra de tiltalte. Det holdt ikke at ni kvinner sto fram med lignende historier om overgrep, med vitner, SMS-er og dokumentasjon på langvarige psykiske etterfølger. Frikjent i lagmannsretten for åtte av ni voldtekter.

Dette er bare to kjente eksempler, som på hver sin måte har sendt et sterkt signal: Det nytter ikke. Og det er gravalvorlig.

Holdningskampanjen #1000historier engasjerer på sosiale medier. Der deles anonyme fortellinger om overgrep og vold.

Det er historier fra mennesker som møter direkte motstand fra politiet i forsøk på å anmelde. Andre får råd fra helsesøster om å ikke gjøre det, fordi «det bare blir henlagt». En har fått råd om å ikke anmelde fordi hun hadde hatt sex med samtykke med en annen mann i samme sengen som overgrepet, og at to DNA-spor ville føre til henleggelse.

Vold og overgrep ødelegger liv.

Politiet må ha ressursene det krever å etterforske voldtektssaker. Også trenger de, sammen med påtalemyndigheten, kunnskap, så fordommer vi har knyttet til kjønn og seksualitet ikke påvirker rettsprosessen. Men du og jeg kan også utgjøre en forskjell.

Jeg kom med det innledende eksemplet om meg selv som femtenåring fordi jeg vil si dette: Vi har ikke fordommer, og vi tar ikke feil, fordi vi er grusomme mennesker. Men vi har fordommer, og vi tar feil, fordi vi er mennesker.

Uansett om du jobber i politiet, på en skole, er meddommer eller en venn: Møt egne holdninger, og skaff deg den kunnskapen du mangler. Det skylder vi alle de menneskene som akkurat nå føler seg helt alene. Og alle de som behøver å bli trodd i fremtiden.

For at noe er så jævlig at det ikke burde vært sant, betyr ikke at det ikke er det.

Hold deg oppdatert. Få daglig nyhetsbrev fra Dagsavisen