Den siste tidens begivenheter har igjen satt søkelys på det norske beredskapssystemet. Innbakt ligger en grunnleggende spenning mellom plan og marked: Gammeldags lagermentalitet mot en rådende just-in-time-logikk hvor alt kan kjøpes når det trengs.
Da Solberg-regjeringen i 2019 avviste å gjenopprette kornlagre veide hensynet til kostnadseffektivitet tungt, mens avstengte forsyningslinjer ikke var «realistisk». Etter at koronakrisen året etter avdekket mangler ved beredskapssystemet, pekte mange på at det var markedene som fikk verden ut av krisen, mens det ble harselert over de som ville sikre seg med lager.
Markedsmekanismer ble viktige, men pandemien viste samtidig deres skjørhet, samt viktigheten av statens rolle. Sentrale beredskapsaktører ble tatt på senga da de «ikke kunne kjøpe ting for penger på vanlig måte», som det het fra koronakommisjonen.
Dette burde være en vekker. Ikke minst da det også ble sagt at om «smitten i Kina hadde vært mer i fase med resten av verden, ville krisen vært langt verre og kunne fått langt mer alvorlige konsekvenser». Det betyr at vi for livsviktige produkter hadde gjort oss avhengig av leveranser fra ett land – som vi gjennom NATO til alt overmål anser som en systematisk utfordring.
Det er sårbart. Men også i et lengre perspektiv underminerte pandemien markedet som beredskapsgrunnlag: Det satte de globale forsyningskjedene i en uorden de ennå ikke har kommet seg ut av.
Om man skal bygge opp et helhetlig beredskapssystem virker det korttenkt å ta globale forsyningslinjer for gitt. Norges erfaringer fra både Napoleonskrigene og to verdenskriger er nemlig at markedene har falt sammen – også under tider med globalisering og i kriger Norge ikke har vært direkte involvert i.
[ Russiske Elena er den første som møter ukrainske flyktninger: – Opp til dem om de vil prate med meg ]
:quality(70)/cloudfront-eu-central-1.images.arcpublishing.com/mentormedier/UCKRJBAG6RBWPN5E7XM5NCV4J4.jpg)
For å unngå nasjonal mangel bygget man derfor opp et omfattende system med basis i det som ble kalt økonomisk beredskap under den kalde krigen. Her hadde statlige aktører oversikt over samfunnets totale ressurser, inkludert omfattende lagerbeholdninger av nødvendighetsvarer, og planer for hvordan ressursene skulle disponeres i tilfelle krig.
Da trusselen fra den kalde krigen tok slutt var man i en ny globaliseringsbølge, og det gamle systemet ble bygd ned og erstattet av tanken om at markedet ville være tilstrekkelig beredskap. Men ikke bare viser erfaringene at forsyningslinjene kan forsvinne. De siste årene har den internasjonale frihandelssituasjonen vist en dyster utvikling – med USA under Trump og et Storbritannia i brexit. Samtidig har Norge altså lent seg på problemstaten Kinas produksjon og råvareleveranser, og vi har sett et stadig mer utfordrende Russland og mer internasjonal uro.
Uroen kulminerte foreløpig med Russlands angrep på Ukraina. Vestens respons er en økonomisk krigføring verden aldri har sett maken til, hvor vi trolig i beste fall må regne med at de globale markedene forblir ustabile i lang tid.
[ Hvem er Putin? Fra KGB-agent til krigspresident (+) ]
Vi vet ikke utfallet av denne krigen – eller den internasjonale krisen. Men et mulig utfall kan være at dette er endeliktet til den globaliseringen som startet på 1970-tallet, og som de senere år er blitt utfordret. Her vil mye henge sammen med hvorvidt økonomiske sanksjoner opprettholdes, Vesten står samlet, sanksjonene forsterkes, samt om sanksjoner også rettes mot Russlands støttespillere.
Et ikke-selvforsynt Norge vil merke globale økonomiske forstyrrelser. Et nærliggende eksempel er den mye omtalte kornforsyningen. Selv om Norge importerer lite korn direkte fra Russland eller Ukraina, er disse landene globalt sett enorme kornprodusenter, og produksjonsstans eller hindring av markedstilgang vil få konsekvenser for korntilgangen globalt.
Allerede nå stiger prisene betraktelig, men hva når det ikke er korn å få tak i? I lys av et slikt scenario fremstår det fornuftig at regjeringen har tatt initiativ for igjen å utrede beredskapslagring av korn.
Men det stopper ikke med korn, og forutsetningen om global forsyning bør ettergås i et bredt beredskapsperspektiv. Da er det nok ikke helt ugunstig med Senterpartiet i regjering. Den urovekkende verdenssituasjonen styrker argumentasjonen til et parti der kjernevelgerne har interessene sine i selvberging – som forløperen Bondepartiet under 1930-årenes kriseforlik med Ap.
For et parti som onde tunger vil mene har stått på stedet hvil siden mellomkrigstiden, må det være tilfredsstillende å oppleve at tidsånden har tatt en runde rundt stadion og nå løper side om side med partiet. De som for kort tid siden latterliggjorde Senterpartiets kritikk av markedene i beredskapen går nok stillere i dørene nå.
Den nylig nedsatte totalberedskapskommisjonen bør bli et viktig element for å gjennomgå avhengigheten av markedene i beredskapspolitikken. Siden den ble nedsatt er Norge blitt bevisst at man grenser til en stormakt som ikke skyr noen midler. De grusomme erfaringene fra Ukraina viser at man også i Norge bør vurdere grundig hva som må gjøres for å ruste både stat og innbyggere til å gjennomføre hele samfunnets motstandskamp.
Når den litt underlige beslutningen om å nedsette to kommisjoner – en forsvarskommisjon og en totalberedskapskommisjon – først var tatt, så understreker den siste tids hendelser betydningen av at kommisjonenes arbeid integreres. Statssikkerheten kan vanskelig ses adskilt fra sivil beredskap og samfunnssikkerhet, og sikkerhetspolitikken er avhengig av et bredt totalforsvar.
Krigen i Ukraina medførte i forrige uke to umiddelbare endringer her hjemme: Regjeringen besluttet altså å utrede beredskapslagring av korn, før den bevilget milliardbeløp til forsvar og beredskap, herunder innkjøp av utstyr til både sivilt og militært forsvar. Det er en god start.
Men med tanke på de usikre markedene burde utredningen utvides til å gjelde andre ting enn korn: Hva skal til for å sikre beredskapen i scenarier hvor man ikke kan få tak i varer og tjenester på det globale markedet? Dette spørsmålet bør bli sentralt for totalberedskapskommisjonen. Kanskje kan det til og med være lærdom å hente i den kalde krigens organiseringsformer.