«Verdens beste land å føde i» hører vi. Mens svangerskaps-, fødsels- og barselomsorgen stadig nedprioriteres – i økonomiens og effektivitetens navn. Systemet svikter kvinner i den aller mest sårbare fasen av livet. Konsekvensene rammer oss alle.
Hver sommer holder flere fødeavdelinger sommerstengt, og de siste 50 årene er 140 fødeinstitusjoner blitt lagt ned. I «verdens beste land å føde i» har vi nå færre fødeinstitusjoner enn det som er anbefalt i WHO sine retningslinjer for en trygg fødselsomsorg.
Risikoen for komplikasjoner for mor og barn øker med avstanden til nærmeste fødeinstitusjon. Kvinner som har over 90 minutter reisevei til sitt fødested har derfor en lovfestet rett til følge av en jordmor, men vi vet at mange kommuner fortsatt ikke har en etablert og fungerende følgetjeneste. Til sammenligning har vi i Norge et lovfestet forbud mot transport av dyr under fødsel, eller der det er risiko for at fødselen kan starte underveis i transport.
[ Kommentar: Vi må være på vakt ovenfor de som puster på misnøyens glør ]
:quality(70)/cloudfront-eu-central-1.images.arcpublishing.com/mentormedier/RSCO7YKBLFFSTE33WY4WBLDZ5M.jpg)
Mens fødekuene får føde i fred og ro hjemme, må fødekvinnene legge ut på en stressende ferd over land og strand, og er heldige om de får følge av en jordmor. Hjemmefødsel er bare et tilbud for de mest privilegerte av oss, da det ikke er en del av det offentlige fødetilbudet. Dette til tross for at forskning viser at hjemmefødsel er et like trygt alternativ som sykehusfødsel for friske gravide.
Siste nytt innen nedlegging av fødeinstitusjoner er at OUS ikke viderefører ABC-enheten i planleggingen av nytt sykehus. Dette har skapt stort engasjement i befolkningen, og i skrivende stund har underskriftskampanjen som vi har opprettet for å bevare ABC-enheten fått over 35.000 signaturer.
Dette handler om kvinners grunnleggende rett og mulighet til å velge hvor og hvordan vi føder våre barn. Det er valgmulighetene som forsvinner, når fødetilbudene legges ned og blir borte. Nedleggingen av ABC-enheten er derfor enda et steg i feil retning for norsk fødselsomsorg.
[ Sigrid Bonde Tusvik: Å føde er farligere enn krig ]
I «verdens beste land å føde i» har vi nå et fødetilbud som utvikler seg i strid med forskning og faglige anbefalinger, samt hva vi vet kvinner ønsker og trenger når de skal føde.
Gjennom de siste to årene har vi lest og hørt utallige historier fra kvinner som har opplevd mangelfull og kritikkverdig behandling i forbindelse med fødsel. Pandemi og smittevern har fått skylden. Men utfordringene i dette systemet var til stede lenge før covid-19. Pandemien var dråpen som fikk begeret til å renne over, og nå kan det se ut som om vi står foran en epidemi av traumatiserte og deprimerte småbarnsmødre.
I en ny norsk undersøkelse rapporterte 1 av 3 spedbarnsmødre som fødte under pandemien om depressive symptomer. 54 prosent fikk ingen eller utilstrekkelig hjelp for sine psykiske helseplager. 1 av 10 opplevde å bli dårlig ivaretatt under fødselen, og 34 prosent opplevde å bli dårlig ivaretatt på barselavdelingen.
Psykisk uhelse er den vanligste komplikasjonen i forbindelse med svangerskap og fødsel – det var det også før pandemien. Konsekvensene og kostnadene knyttet til en mors psykiske uhelse koster oss dyrt, og har ringvirkninger for samfunnet og flere generasjoner frem i tid.
I en europeisk undersøkelse blant kvinner som fødte under pandemien rapporterte 8 prosent av de norske kvinnene som deltok «ugrei behandling» under fødselen. Ugrei behandling ble her definert som fysiske overgrep, undersøkelser og inngrep utført uten samtykke, verbale fornærmelser, å bli neglisjert, latterliggjort eller glemt av helsepersonell.
[ Trusler om dagbøter og uro i egne rekker: Nå er Osloskolens voldsplan klar (+) ]
Av de 3.220 norske kvinnene som deltok, rapporterte bl.a. rundt 30 prosent at de ikke fikk umiddelbar hjelp da de trengte det. 32 prosent rapporterte at de ikke fikk velge fødestilling. 22 prosent opplevde at de ikke ble behandlet med respekt. 26 prosent opplevde at de ikke ble involvert i valg, og rundt 30 prosent rapporterte at de ikke fikk tilstrekkelig informasjon.
For noen kan disse tallene sjokkere, men for oss som møter og jobber med kvinner i denne livsfasen er dette dessverre langt fra overraskende funn.
Ellers i livet kaller vi det overgrep og voldtekt dersom noen putter fingrene sine opp i en kvinnes vagina uten hennes samtykke. I fødselsomsorgen kaller vi det «ugrei behandling»? I lys av dette perspektivet vil alle forstå at det er traumatiserende for de som opplever det, og at det definitivt er brudd på pasient- og brukerrettighetsloven.
Dette handler om et system som svikter både brukerne og de som jobber i det. Det drives rovdrift på jordmødre, som allerede er mangelvare. I våre naboland sier jordmødrene opp i protest mot dårlige arbeidsvilkår, og flykter fra de store fødeavdelingene.
Her i Norge lukker vi øynene, og forsøker å løse helsepersonellkrisen ved å bygge et system som jordmødrene ikke ønsker å jobbe i, jamfør planene for nye OUS.