Romjulen er tiden for oppsummeringer og vaklende utprøving av rustne skøyter.
Noen ganger kan det også kombineres. Rett før nyttår rykket statssekretær Mathias Fischer ut på Twitter og latterliggjorde en kommentar i BT som kritiserte regjeringens manglende beredskap. For hvem trenger beredskapslagre når vi har markedet? Det er jo det som har reddet oss gjennom pandemien. «Et års forsyning og flatbrød til fem millioner mennesker?», harselerte Fischer.
Hah! Vi har egen produksjon, og vi har globale forsyningslinjer.
Les også: En mur skulle betales av Mexico, Obamacare skulle avskaffes. Hva har Trump egentlig gjennomført?
Omtrent samtidig kommenterte Aftenpostens Kjetil Alstadheim den samme tematikken. Han var riktignok mer moderat i sine betraktninger, også der han trakk tre lærdommer fra pandemien: De to første var at vi neste gang bør ha bedre lagring av smittevernutstyr og at statens rolle i en krise er avgjørende. Den tredje lærdommen var at private aktører er viktige, før Alstadheim konkluderte med at «2020 har vist at fungerende markeder er god beredskap».
Både Fischer og Alstadheim har rett i at det er mye ved markedene som har vist seg å fungere det siste året. Heldigvis, får man si, fordi vi har gjort oss avhengig av dem, og kanskje mer enn nødvendig. Imidlertid kan et historisk perspektiv på disse sakene gjøre oss noe mer betenkt når myndighetene tar markedet for gitt i beredskapstenkningen.
Generelt virker kritikere av beredskapslagring å legge til grunn at den statlige beredskapslagringen oppsto i Gerhardsen-æraen, før man skjønte verdien av frie og effektive markeder, og at dette ikke hører hjemme i en globalisert verden. Kimen til den norske beredskapslagringen finner vi imidlertid i globaliseringens første tidsalder, og ble igangsatt av Fischers parti da det for over 100 år siden hadde sin siste storhetstid.
Årsaken? Markedene sluttet å fungere.
Les også: «Skal alle få vaksine, trengs det mer enn gode ord. Løsningen er å åpne opp for vaksinekopier»
Under første verdenskrig måtte en umoden statsmakt tre inn og ta over hva det private næringsliv selv ikke maktet, fordi de globale forsyningslinjene opphørte. Dette var nødvendig for å sikre økonomien og befolkningen, og det altså i en krig Norge selv ikke var en del av.
Disse erfaringene ble svært dyre for Norge. De bidro til det som er blitt kalt det norske statsfinansielle forfall, og er garantert ikke noe Finansdepartementet, trolig det fremste talerøret for bruk av markedet i dagens beredskapspolitikk, ønsker å oppleve igjen. I tiden som fulgte, i mellomkrigstiden og etter den påfølgende verdenskrigen, tilsa det samlede erfaringsgrunnlaget at man ikke burde basere seg på markedene i ett og alt. Norge måtte ha et beredskapssystem som virket når krigen stengte av markedene.
Det var derfor beredskapslagring og økonomisk forsvar ble så viktig under den kalde krigen.
Les også: Dette er det sikreste koronasymptomet: – Da bør du betrakte deg seg selv som smittet
Tiden gikk, minnet om de to verdenskrigene svant hen, og den kalde krigen tok slutt. Med det såkalte «End of History» og den liberale ordens seier ble det mer utbredt å tro at det ikke lenger kunne bli noen ny krig. Samtidig hadde markedslogikken satt seg i løpet av 1980-tallet, og det ble vanligere å tenke at krigsdividenden burde utnyttes. For hvorfor bruke penger på Forsvaret og krigsforberedende tiltak om det ikke kan bli krig? Løsningen ble å bygge ned beredskapslagringen av matvarer, helsemidler og medisiner og kjøpe det man trenger i markedet, når man trenger det.
Dette er en del av bildet som burde tas med i beregningen. Både nasjonalt og internasjonalt er det selvfølgelig skjedd betydelige endringer med hensyn til økonomi og sikkerhet siden den første globaliseringen brått tok slutt i 1914. Men nå som da tar myndighetene for gitt globale forsyningslinjer, og en storkonflikt med avstengte markeder er ansett som usannsynlig. Markedet kan nok gjøre mange ting mer effektivt enn staten kan, og beredskapslagring er et pengesluk om det ikke blir anvendt, men forutsetningen om at «fungerende markeder er god beredskap» er allikevel problematisk.
For hva når de ikke lenger fungerer?
Les også: Ni punkter mot importsmitte – fjerner ordning med testing: – Regjeringen har slept beina etter seg
Myndighetenes beredskapstenkning er basert på et internasjonalt marked som allerede har noen utfordringer, men som ville vært kritisk om internasjonale leveranser skulle stenges av, som ved en ny pandemi, et verdensøkonomisk sammenbrudd eller en internasjonal konflikt. Noen forhold her: Legemiddelforsyningen er basert på et Kina – som av NATO og USA ses på som en økende trussel – med en urovekkende dominerende posisjon. Myndighetene legger til grunn at nødvendige produkter som smittevernutstyr og korn alltid er å få kjøpt internasjonalt, men erfaringer fra tidlig i koronasituasjonen antydet en ganske ufin konkurranse mellom statene, som i en mer presset situasjon ville vært langt vanskeligere for småstatene.
Markedet er basert på at den internasjonale frihandelen fortsetter, men utviklingen på dette feltet er dyster og ledes an av våre fremste allierte og viktige handelspartnere som USA og Storbritannia. Den internasjonale situasjonen er også uforutsigbar, med Kinas fremvekst og et Russland som ypper seg.
Selv tilsynelatende trygge europeiske demokratier har gått i autoritær retning.
Vi har til alt overmål akkurat opplevd forsøk på statskupp i USA initiert av en sittende amerikansk president – det er altså lite som kan anses som usannsynlig lenger. I årene som kommer vil USA trolig bli nødt til å prioritere innenlandske utfordringer, og når USAs rolle i verden endres, så endres også den internasjonale stabiliteten.
Velfungerende markeder er vel og bra – så lenge de fungerer. Koronasituasjonen har imidlertid fremfor alt vist oss hvor viktig statens rolle er i kriser. Selv om markedene har fungert relativt bra under pandemien, antyder sprekkene i dem at kanskje er tid for en ny vurdering av forutsetningen om velfungerende markeder i beredskapspolitikken. Kornlagre er lite effektive og koster noen millioner på statsbudsjettet; kostnadene ved ikke å ha dem kan bli betydelig større.
Klarer 80-tallsskøytene en sesong til uten fatale feilskjær?