Ingen respons uten risiko

I likhet med mange andre, trodde jeg til det siste at krigen i Ukraina kunne unngås. At den ikke ville komme.

Det er både trist og bekymringsverdig at jeg tok feil.

Hvorfor holdt jeg fredshåpet oppe så lenge? Hva forteller invasjonen av Ukraina oss om Putins regime? Og hvordan bør Vesten reagere?

Hvorfor trodde jeg at en konflikt på det nivået vi nå ser utspille seg, ikke ville skje?

Her er det tre ting jeg la vekt på. Først: korrupsjon. Putins regime er gjennomsyret av korrupsjon og jakt på personlig vinning. Et slikt regime har gode grunner til å unngå å ta sjanser, særlig å kaste seg ut i en uforutsigbar og blodig konflikt med et annet land.

[ Norge må bidra med våpen til UkrainaSend våpen til Ukraina nå ]

Det andre jeg la vekt på, er at Russland tilsynelatende er altfor økonomisk sårbart til å begi seg ut på noe slikt. Russisk økonomi er nøye sammenvevet med verdensøkonomien for øvrig. Å utsette seg for økonomiske sanksjoner blir dermed et høyt spill.

En langvarig militær konflikt og mulig okkupasjon av et land så vidstrakt som Ukraina, vil også innebære en stor økonomisk byrde. Det gjelder også det å overta administrasjonen i økonomisk svake områder av landet, som Donetsk er et eksempel på.

Det tredje er helt enkelt mangelen på folkelig oppslutning om denne krigen.

Dette står i kontrast til det vi opplevde rundt krigen i Georgia i 2008, og annekteringen av Krim i 2014. Jeg regnet med at Putin ville bruke mer krefter på først å piske opp nasjonalistiske følelser i folket før han ville sende Russland inn i en potensielt så ødeleggende situasjon.

På grunnlag av disse antakelsene vurderte jeg det som usannsynlig at vi ville havne der vi befinner oss nå. Antakelsene har vist seg å være gale, og det forteller noe viktig om hvordan, hvor mye og i hvilken retning Putins Russland har forandret seg de senere årene.

[ Det skjer store ting i norsk arbeidsliv ]

Putins regime så i begynnelsen ut til å innebære en viss modernisering av Russland, om enn under autoritære betingelser. Dette er totalt forandret. Regimet kjemper nå for egen overlevelse, og dette er en skummel tendens.

Putin har ikke blåst noe særlig i stridshornet i forkant av invasjonen. Man kan mistenke at han mener at det er nok med folkelig likegyldighet overfor det som skjer, i mangel av entusiastisk folkelig støtte.

Det gjenstår å se om han får rett.

I mellomtiden ser det ut som om det skjer en endring i dynamikken innad i den politiske eliten i Russland. Det åpenbare fraværet av kritiske røster i topp-politikken er påfallende. Det har vært spesielt å følge med på det surrealistiske teatret de siste dagene: Putins taler og det TV-overførte møtet i det russiske sikkerhetsrådet kan tyde på at Putin ikke føler seg trygg på at han har en samlet ledelse rundt seg.

Hvorfor skulle han ellers ha behov for en så voldsom demonstrasjon av samhold og dominans? Samtidig er det underlig å se en så dyktig og erfaren diplomat som Sergej Lavrov lire av seg floskler og erklæringer som virker diktert direkte fra Kreml.

Dette forteller noe om hvordan Putin ytterligere strammer sitt grep om det russiske maktapparatet.

Alle tanker og alt snakk om en mulig integrering av Putins Russland i det europeiske sikkerhetssystemet er nå lagt døde. Det Russland som har kommet ut i dagslyset de siste dagene, er et Russland med interesser på tvers av bredere europeiske sikkerhetsinteresser, og på kollisjonskurs med Europa og Vesten.

[ Søvnvansker: Ekspertenes beste råd mot undervurdert folkehelseproblem ]

Dette dreier seg like mye om verdier som om naken maktkamp. Putins regime er i overlevelsesmodus, og opplever enhver kritisk erklæring fra demokratiske land som en trussel. Dette blir tydelig når man ser på hvor langt regimet er villig til å gå for å stenge uavhengige medier og stemple organisasjoner som mottar utenlandsk støtte som «landssvikere».

Putin er ikke den som tar sjanser: han har aldri vært noen gambler. Han kan kanskje ha paranoide motiver, men handlingene hans er veloverveide. Når han med viten og vilje eskalerer denne høyst unngåelige og unødvendige konflikten, tar han det for gitt at Ukrainas integritet som suveren nasjonalstat er skjør og lett kan gå opp i limingen.

Han tar også for gitt at Vesten ikke vil klare å stå sterkt og samlet i sin motstand mot den russiske aggresjonen. På begge disse områdene er det sannsynlig at han feilberegner. Krigen vil antakelig ikke gå som planlagt.

Dette er likevel en fattig trøst for Europa og Vesten. Hver eneste gang Putin har blitt konfrontert med at disse vurderingene er urimelige, har han slått hardere tilbake. Også nå og i fremtiden er det sannsynlig at han kommer til å reagere svært sterkt på alle vestlige mottiltak.

Denne typen reaksjonsmønster gir all grunn til bekymring. Et av de beste kortene Putin har på hånden, er gass-eksporten. Det er sannsynlig at gasskranene fra Russland til Europa blir skrudd igjen, helt eller delvis.

Dette vil påvirke Europa sterkt, og påvirke både energitilgang og markeder.

[ Rettferdighet, et betinget privilegium ]

Russland kan også komme til å understreke sin status som atommakt. Jeg er ikke umiddelbart bekymret for at atomvåpen vil bli benyttet som våpen, men vi vil trolig oppleve at det igjen vil bli gjennomført prøvesprengninger og at taktiske atomvåpen igjen vil bli utplassert på steder som Kaliningrad. Hvis atomvåpen blir en del av Russlands respons på vestlige tiltak, er det fare for at konflikten eskalerer på en uforutsigbar og potensielt katastrofal måte.

Vesten må uansett finne ut hvordan man skal svare tydelig på situasjonen i Ukraina.

To ting er særlig viktige: Vesten må finne metoder for å knytte kontakt med det russiske folket og bidra til at opposisjonelle røster blir hørt og regimets desinformasjon svekkes. Vesten må også finne metoder for å støtte Ukraina, og om mulig bidra med direkte forsyninger av våpen til ukrainske militære styrker.

Europeisk sikkerhet baserer seg ikke utelukkende på snevre nasjonale egeninteresser, men også på felles demokratiske verdier. Det er uforenelig med å ha en ekspansjonistisk, autoritær og autokratisk stat på Europas dørstokk. En klar og sterk respons fra Europa og Vesten er nødvendig for å sikre integriteten til europeiske sikkerhetsbestrebelser. Men risikoen ved en slik respons er helt reell, og må ikke bagatelliseres.

Hold deg oppdatert. Få daglig nyhetsbrev fra Dagsavisen