«Kan du se for deg et system der medisinstudenter må fylle rollen til leger fordi medisinhjelp er for dyrt?» spurte medarbeider i Jussbuss Ermal Veliqi i Dagsavisen i fjor. Det var ikke før jeg begynte å jobbe i Jussbuss selv at jeg forsto paradokset i spørsmålet hans. Vi lever i et samfunn der tilgang på rettslig bistand er blitt et privilegium.
Daglig hjelper vi mennesker som ikke får tilgang til dette privilegiet.
De faller mellom lover, instanser og forvaltningsorgan. Som en kasteball i et rettslandskap så omfattende at til og med jurister må holde tungen rett i munnen, klarer de ikke å orientere seg alene i et rettssamfunn som bare blir mer og mer komplisert. Felles er kampen mot et rettsvesen de stiller seg uforstående til. Det gir frykt i møte med sterke private eller offentlige interesser.
De trenger fortvilet hjelp.
De siste årene har utviklingen i Norge gått i retning av mer rettighetsbasert lovgivning. Det vil si at flere krav eller friheter har blitt skrevet ned som lov, slik at det kan forfølges eller kreves i domstolsapparatet. I prinsippet skal slik lovfesting være en styrke for vår rettsikkerhet. Men i realiteten har rettighetene ingen verdi dersom menneskene som er gitt slik rett, ikke har kunnskap eller ressurser til å benytte seg av dem.
Dersom rettssikkerheten skal være reell for alle, er samfunnet derfor avhengig av ordninger med fri rettshjelp til dem som har dårligst råd. Loven som skal ivareta slikt behov – rettshjelploven – er ikke tilstrekkelig: den har stått uendret i et samfunn under full forandring.
Politikerne har sovet i timen.
[ Ap-ordfører ber Tajik tenke over sin troverdighet til å forvalte Nav ]
Konsekvensen av dette har vært at kun 9 prosent av befolkningen i Norge kvalifiserer til fri rettshjelp. Majoriteten av disse igjen er studenter. Til sammenligning ligger dekningsgraden i både Sverige og Danmark på opp mot 50 prosent. Politikerne har vært smertelig klar over dette, men foretatt seg heller lite over lang tid. Folk har blitt stående uten tilgang på rettshjelp.
Kostnadsfrie rettstilbud – ofte drevet frivillig av studenter – blir ofte disse menneskenes siste utvei. For noen er vi til og med eneste vei de vet å gå. Rettshjelploven stiller ikke opp.
Det er skremmende å tenke på hvor mange som ville stått igjen rettsløse uten frivillig hjelp. Rettshjelp kan være avgjørende for å sikre den enkelte rettigheter i saker av stor menneskelig og velferdsmessig betydning. I Jussbuss bistår vi etter beste evne i saker om alt fra utvisningsvedtak, svindel og fengselsrettigheter, til tvister om husleie, inndrivelse av lønn og sykepenger. Dette er saker som på tidspunktet betyr alt for vedkommende klient.
Det endelige utfallet føles livsviktig.
[ Erlend Loe så henne og tenkte: Deg skal jeg være sammen med (+) ]
Også rent prinsipielt er en ordning med fri rettshjelp viktig. Likhet for loven er selve bærebjelken i en retts- og velferdsstat, og er en forutsetning for et velfungerende demokrati. Uten et funksjonelt rettshjelpssystem vil rettsvesenet være et middel forbeholdt de ressurssterke. Det vil igjen forsterke sosiale forskjeller og tære på tilliten i samfunnet. På sikt kan dette samlet bidra til å undergrave rettsstaten. Etterdønningene kan bli alvorlige.
Heldigvis er det lys å skimte i enden av tunnelen.
Stortinget har endelig våknet og lyttet til samfunnet. I 2020 ble det levert en utredning som var klinkende klar: det trengs en forsterket og oppdatert rettshjelplov. Allerede har inntektsgrensene for fri rettshjelp blitt hevet med cirka 30 prosent. Videre forberedes behandlingen av ny rettshjelplov i Stortinget, og det blir spennende å se hva som blir det endelige resultatet.
Det er lov å håpe at våre folkevalgte ikke sovner i timen igjen.
Forhåpentligvis blir endringene betydelige bidrag mot et rettssamfunn Norge verdig. Målet må være et rettsvesen som er betryggende, effektivt og tillitsskapende. Rettshjelp må være tilgjengelig for alle som har behov for å tale sin sak.
La oss krysse fingrene for at det ferske Stortinget vedtar den nye rettshjelploven så raskt som mulig. Tiden er inne – og i prinsippet allerede på overtid – for å sørge for at ikke bare de privilegerte får rettferdighet i møte med norsk rettsvesen. Det er på tide at studenter ikke må fylle roller det offentlige har plikt til å ivareta.
