Vi nærmer oss snart dagen hvor vi får svar på hva slags restriksjoner som vil gjelde for tiden etter den 14. januar. Flere av oss som er rammet sitter med klump i halsen og leser oss tørre i øynene på pressens gjettelek om hva som blir endret.
Blir det ytterligere restriksjoner, lettelser eller fortsetter vi som vi har gjort i flere uker allerede?
Akkurat nå er det skjenkestopp som får mest fokus, da dette naturligvis går utover en frihet vi er vant til å ha, samtidig som det rammer utrolig mange arbeidsplasser. Det samme gjelder bransjen jeg selv arbeider i, kulturbransjen. Jeg er operasanger og befinner meg i Kristiansund hvor jeg og en rekke profesjonelle utøvere har prøver til en operaforestilling med Operaen i Kristiansund.
[ Kommentar: Blir vi nå ofre på de uvaksinertes alter? ]
:quality(70)/cloudfront-eu-central-1.images.arcpublishing.com/mentormedier/Y7IK5DFOKBGF5LGV5IBKBKPQSU.JPG)
Like glade som vi er for at profesjonelle utøvere fortsatt får opptre under strenge regler, er vi avhengige av amatørkoret vårt for å få gjennomført en fullverdig produksjon av denne operaen. De fleste operaproduksjoner utenfor DNO&B er avhengige av amatørkor for å kunne gjennomføres, og er en avgjørende i faktor i Norges unike mangfold av operaproduksjoner i distriktet.
De gjeldende anbefalingene gjør det umulig å gjennomføre produksjoner med den kunstneriske kvaliteten man ønsker, da man kun får ha med 20 amatørkorsangere på scenen med de gjeldende restriksjonene. Vi har også kun lov til å fremføre for 50 i salen. Det er samme publikumsantall uansett om arrangøren har plass til 300 eller 1500 sittende publikummere i salen.
[ Ble mobbet: – Jeg er lei av å være redd i nesten enhver situasjon ]
Det står i stor kontrast til at mennesker fritt kan bevege seg på store kjøpesentere som IKEA og andre samlingssteder, all den tid vi i produksjonen gjennomfører tiltak som hjemmetest og karantene om det oppstår smitte.
Publikum blir henvist til plasser og bruker munnbind.
Det er en dyster tid å leve i når kulturarbeiderne står med lua i hånda mens IKEA og kjøpesentre med milliardoverskudd får beskyttet sin rett til å la folk samles og skape avkastning. IKEAs publikum kan få møtes mellom Pax-reoler og Klippan-sofaer helt uten antallsbegrensning. Hvis de samme menneskene sitter på anviste seter iført munnbind og konsumerer den varen vi kunstnere tilbyr, scenekunst, er de plutselig utsatt for sterk smittefare og utgjør en samfunnstrussel, selv om statistikken viser at kulturarrangementer med faste seter og god avstand ikke utgjør en stor smittefare.
Kulturarbeidere har lidd voldsomt under denne pandemien. Og det er ikke kun økonomisk vi sliter.
Vi er vant til å være fattige og å navigere med kaospilot. Etter flere år med restriksjoner er vår tålmodighet og motivasjon nådd et bunnivå som tærer på viljen til å vise samfunssinn i tiden fremover, med mindre vi ser at regjeringen snart tar nødvendige grep for et nevrotisk kulturliv som kan løfte moralen.
[ Da Erlend Loe (52) ble forelska i voksen alder, åpnet det seg en dør (+) ]
Det er ikke kun for etablerte utøvere og publikum at restriksjonene har konsekvenser. Flere nyutdannede scenekunstnere har ennå ikke hatt sin første jobb på scenen, og går glipp av erfaringer som er avgjørende for en fremtidig karriere. Flere av disse har allerede fått avlyst sine sjanser i vinter som følge av streik og nye restriksjoner, og nå trues også starten på 2022.
Selv om kulturlivet skulle gjenåpne for fullt om et par måneder, vil det ta måneder, kanskje år, til du eventuelt kan håpe på å få et nytt engasjement. Dette utgjør en trussel for rekrutteringen og viljen til å holde ut som kunstner og utøver i etableringsfasen. Allikevel utdannes det hundrevis av scenekunstnere som skal ut i et arbeidsliv uten nye arbeidsplasser til sommeren.
Konsekvensene av restriksjonene for vår bransje står ikke i forhold til det lave antallet av innleggelser og døde blant de vaksinerte. En ordning med koronapass kan gjøre det mulig å opprettholde et kulturliv i en pandemi som ikke har en sluttdato. Allikevel sitter myndighetene på gjerdet med å innføre dette i en overgangsperiode.
[ Ine Jansen og Linn Skåber om livet midt i livet, vennskapet og meningen med det hele ]
Provokasjonen blir derfor stor når man ser at handelsstanden fyller lommene med fulle kjøpesentre.
Det burde være en selvfølge at det i en overgangsperiode nå innføres koronapass fra midten av januar hvor man får tilgang til arrangementer på bakgrunn av negativ test eller vaksine, slik at vi kan få gjenåpnet et kriserammet kulturliv.
Slik kan vi løfte en kriserammet yrkesgruppe ut av kneika før moralen og troen på en fremtid som utøvende kunstner forsvinner helt. Prisen for å videreføre dagens restriksjoner i kulturlivet er for stor å betale, både for oss utøvere og for publikum. I en risikovurdering for pandemiens konsekvenser må også kulturlivets betydning for samfunnet inngå.
Hva slags liv lever vi uten et kulturliv, tross alt?