Dødsannonsen sto på trykk rett etter 13. desember. Den elskelige, eldre damen med stor omgangskrets skulle begraves to dager før jul. Ble det mulig for oss å kunne delta? Siden interessen var større enn maksgrensen, var det på ingen måte sikkert. Familien fikk den vanskelige jobben med å plukke de 50 utvalgte.
Noen av dem som ikke fikk plass satt kanskje såret tilbake. Hørte de likevel ikke til i den næreste kretsen?
De som har mistet sine kjære er ikke de som roper høyest. De forholder seg til reglene, men noen må spørre: Var begravelsesrestriksjonene og den lange listen av tiltak forholdsmessige opp mot smittesituasjon? Jeg tviler, men det var omikron-panikk. Igjen skulle det stenges ned for at intensivavdelingene på sykehusene ikke skulle fylles opp. Det var samme argumentasjon som for ett og et halvt år tilbake. Vi som slipper å ta disse vanskelige beslutningene skal vise forståelse for hva regjeringen slet med i begynnelsen av adventstiden. Ingen visste hva den muterte varianten ville gi av virkninger. Det var kanskje nødvendig å trekke i samfunnets nødbrems der alle aktører som lignet på hverandre skulle kjemmes med en kam.
[ Paal William ble mobbet daglig i flere år – nå har han PTSD ]
Nesten en måned senere sitter det norske folk igjen med en følelse av at tiltakene var overdimensjonerte. Antall innleggelser føk ikke i været, men julerytmen ble skiplet for mange. Selv gedigne Nidarosdomen ble i regjeringens øyne omgjort til et trangt herberge med plass til kun femti personer. Det ble ryddet plass til samme antall da søndagens minnegudstjeneste for Desmond Tutu ble holdt i Oslo domkirke.
Kanskje var det en god begrunnelse for «føre var»-tiltakene ved inngangen til julen, men i dagene etter nyttår har jeg en følelse av at beslutterne ikke lenger kan tillate seg å holde kortene så tett til brystet for å begrunne tiltak. De dystreste scenarioene for aggressiv omikron-smitte holdt heldigvis ikke stikk. Heller ikke av hva det vil føre til av antall sykehusinnleggelser. Selv om smittetallene har økt, er det nedgang i sykehuspasienter. Når helseminister Ingvild Kjerkol i denne uken skal fortelle hvilke tiltak som skal videreføres, er hun nødt til å levere en argumentasjon som er forståelig, og som er holdbar også for de som skal begrave sine døde. Hun kan ikke tillate seg opptre så tilknappet som da hun argumenterte for videre rødt nivå i videregående skoler. Gjør hun det, vil både hun og regjeringen miste tillit i befolkningen.
[ Desto vondere er det når du ikke får hjelpen du trenger fordi du «forventer for mye». ]
Tiltakene krever en grundigere dokumentasjon. Skremsel basert på luftige katastrofe-scenarier er ikke nok. Nå vil vi vite hvorfor det er så farlig å samle mer enn femti fullvaksinerte personer i store og luftige lokaler. Nå vil vi vite hvorfor restauranten med godt atskilte bord kun kan servere mat, men ikke et glass vin til.
Spesielt viktig er det å få klare svar fordi det virker som regjeringen somler med å få på plass koronapass. Det er ikke ofte en kirkegjenger eller en bargjest tenker i samme baner, men nå stiller begge gruppene samme spørsmål: Blir vi nå ofre på de uvaksinertes alter?
For regjeringen er det en politisk dødslinje å videreføre tiltak som ikke har en svært tydelig faglig begrunnelse. Tiden er over da besluttende politikere kunne tillate seg å fyre av haglladninger mot korona. Nå trengs det målrettede tiltak, og det må blitt tillatt til å stille dette spørsmålet ved inngangsdøren til en kino, et teater, en kirke eller en begravelse: Er du fullvaksinert?