– Jeg er en raring. Men livet er for kort til å tenke på hva andre tenker om meg. Det driter jeg i.
Erlend Loe er nesten ikke til å kjenne igjen. Kanskje ikke så rart, hvis man tenker at han ser ut som på baksida av boka han er mest kjent for, «Naiv. Super». Den kom jo ut for 25 år siden. Siden den gang har det skjedd ting. Mange bøker. Barn. En skilsmisse. Et stort, grått skjegg. En sykkel med ett hjul som framkomstmiddel.
Og i det siste, kjærligheten, i sin fulle kraft. Den typen man trodde bare fantes i bøker.
Heisen åpner seg. Erlend Loe står i singlet og holder opp døra inn til kontorlandskapet sitt på Bislett. Jeg er knallrød i fjeset. Han virker uprega.
– Unnskyld. Det var noe med ringeklokka.
Han ser litt blankt på meg. Vi har brukt flere minutter på å slippe meg inn i bygget på grunn av en dårlig høyttaler og en lastebil som skulle lukeparkere.
– Ingen fare. Skal jeg lage noe opplegg, kaffe eller noe?
– Ja, hvis du vil ha kaffe?
– Nei. Jeg har aldri smakt kaffe.
Det blir vann. Erlend bærer koppene, jeg følger etter. I fellesarealet, som minner litt om et lærerværelse, står den beryktede enhjulssykkelen hans.
Når jeg har fortalt venner og kollegaer om møtet, har de bedt meg spørre om «den der sykkelen». For de har sett ham komme syklende forbi på Grünerløkka og Torshov i Oslo. Siden den bare har ett hjul, ser det snålt ut. «Var det der Erlend Loe?» har de hvisket til hverandre, mens mannen de har skrevet bokrapporter om på hele videregående, har sust forbi.
Vi setter oss. Jeg ser bort på sykkelen og spør hva greia er. Det er transporten hans. Sånn han kommer seg rundt. Og den gjør ham glad.
– Jeg elsker når jeg sykler en kjempestor omvei til kontoret, som i dag. Bruker en time ned i stedet for sju minutter. Jeg er helt utslitt når jeg kommer fram, men veldig fornøyd. Jeg har det bra, liksom.
[ Sissel Gran: Det renner en elv gjennom alle terapeuters kontor, og den elven heter mor (+) ]
En raring
Han debuterte med «Tatt av kvinnen» i 1993, en roman om en mann som får livet sitt snudd opp og ned av en dame. Bare tre år etter kom «Naiv. Super», om en 25 år gammel jeg-person som vil vekk fra alt det voksne i livet. Begge bøkene satte tonen for måten han skrev på: Enkelt, naivt, humoristisk og mørkt. Han var merkelig, men på en måte som var lett å omfavne.
Flere intervjuer de siste årene impliserer at noe har endret seg hos Erlend. Det absurde og rare er ikke like koselig lenger. I 2018 ga han ut boka «Dyrene i Afrika» om en gruppe menn som har en dragning mot å ligge med dyr. Aftenposten skrev: «Fraskilt, resignert, koser seg med bok om dyresex (...) Hva har skjedd?»
Men Erlend føler ikke at han har endret seg så mye. Sett bort fra skjegget, som flere har påpekt at får han til å se eldre ut. Men sønnene liker det. De synes han er mer «hardcore» med det. De vil ikke at det skal fjernes. Så det får bli.
Han har alltid likt å ha friheten til å gjøre det han har lyst til, uten at det plager noen andre. Når han har reist til byer som London og Paris, blir han glad og fascinert av de ultraurbane menneskene som går på rulleskøyter og tar av seg genseren når de føler for det.
– Jeg har ikke noe behov for å være provoserende eller «pushe» noen grenser. Men den totale avvisningen av andres eventuelle reaksjon, den har jeg sansen for.
Man møter verden gjennom et filter av ting folk vet. Det blir en veldig ubalanse.
— Erlend Loe
Jeg prøver å fiske etter en sårhet. Er det ikke plagsomt at folk legger seg borti hvordan han er? Jeg får ikke noe napp. Han blir bare enda kortere. Hva folk eventuelt måtte tenke om sykkel og skjegg, bruker han ikke tid på.
– Hvis jeg skal bry meg om det, innskrenker det friheten min. Det er helt uakseptabelt for meg.
---
Faktaboks:
- Forfatter, oversetter, filmmanusforfatter og filmkritiker.
- Født i Trondheim i 1969. Nå bor han i Oslo og har tre barn.
- Han debuterte med romanen «Tatt av kvinnen» i 1993, men «Naiv. Super» (1996) regnes som gjennombruddet hans. Han har mottatt stor anerkjennelse for sin beskrivelse av den moderne mannen i romanene «Doppler» (2004), «Volvo Lastvagnar» (2005) og «Slutten på verden slik vi kjenner den» (2015).
- Han har skrevet flere bøker for barn. Spesielt har bøkene om truckføreren Kurt blitt en suksess, alle illustrert av Kim Hiorthøy.
- Har skrevet flere filmmanus og jobbet som filmanmelder for Aftenposten.
---
Intense brev
Kontoret til Erlend er lite og rotete. En skitten tallerken på en stabel av bøker, løse ark med skeiv blyantskrift, filmplakater og fulle bokhyller.
Vi sitter fremdeles i fellesarealet, Erlend og jeg, inntil en blå murvegg. På bordet ligger et puslespill med hundrevis av brikker. De har allerede rammet inn ett, av den svenske kongen. Det er en greie de gjør, han og kollegene. Han har bare lagt noen få brikker innimellom.
Mye har blitt sagt om Erlend Loes forfatterskap. Svart samfunnssatire. Skråblikk. En som forklarer den moderne mannen. Og mange føler de vet noe om ham, når de har lest ham. Han skriver ofte i jeg-person, og de snåle, sårbare karakterene kommer jo fra hans hode.
– Er det noe rart ved det, at folk tror de kjenner deg litt?
– Ja. Men det tror jeg gjelder alle som er kjent eller halvkjent. Man møter verden gjennom et filter av ting folk vet. Det blir en veldig ubalanse der.
Å gi ut bøker er en uheldig ting hvis man ikke vil være synlig, mener Erlend. For han vil jo noe. Bare ikke alle de andre greiene rundt. Når Dagsavisens fotograf tar bilde av ham, synes det godt. At dette er noe han må. En del av greia. Men en unødvendig en.
– Jeg vil bli sett. Ikke som den konkrete personen i rommet. Men i kraft av noe jeg har tenkt og gjort.
Erlend Loe har skrevet mye om menn. Ensomme, rare menn. Menn som tar avstand fra samfunnet. Menn som lever og tenker annerledes. Men i «Muleum» er jeg-personen en 18 år gammel jente. Julie. Hun prøver å styrte i et fly, etter at det samme skjedde med familien hennes. Det finnes en egen nettside med sitater fra boka.
En jente har lagt ut sin favoritt:
«Før trodde jeg at folk ikke kan forandre seg. Man kan si at man skal slutte med ditt og begynne med datt og forandre seg slik og slik, og man kan love det, men det skjer ingenting, man vil i bunn og grunn alltid være den samme gamle. Trodde jeg. Nå vet jeg bedre. Når det skjer fæle ting forandres man. Plutselig skriver man, flyr man rundt i verden, løper man. Man mister seg selv og finner noe helt annet.»
– I den boka gjorde du noe litt nytt?
– Ja. Og jeg har aldri fått så intense brev og tilbakemeldinger før, fra en håndfull unge kvinner som følte at det traff noe.
Han hadde en lang diskusjon med seg selv. Han var jo verken kvinne eller tenåring. Ikke kjente han noen tenåringsjenter heller, han var 37. Han prøvde først ut å bruke skrivefeil som han så mange unge hadde, på sosiale medier, for eksempel. Men det funka ikke.
– Det ble for dumt. Så ga jeg blanke. Jeg skriver som meg, tenkte jeg bare. Det er jeg fornøyd med at jeg gjorde.
Nå kommer HBO Nordic med en dansk serie som baserer seg på boka. Den skal hete Kamikaze og regisseres av danske Kaspar Munk. Den er blitt laget gjennom mange år. Loe har ikke hatt noe med den å gjøre. Han stoler på regissøren, sier han.
Han blir stille, stirrer ut i lufta.
– Jeg skal bare hente snusen min.
– Ja, den ligger på kontoret ditt.
Motorførernes Avholdsforbund
Skrivinga begynte tidlig. Han hadde en lærer som så noe hos ham. Evnen, lysten, talentet. Erlend vet ikke helt hva han skal kalle det.
– Jeg kjente at det med språk og ord var veldig sterkt. Jeg leste mye som barn, og ble lest for. Da oppdaga jeg at jeg hadde en stemme, en tone, at det var lett for meg. Jeg fryda meg til dels når jeg lot tanker og ideer komme forbi.
Han skrev dikt og noveller. Da han var rundt tretten-fjorten, vant han skrivekonkurransen til Motorførernes Avholdsforbund. Morfaren hans var medlem.
– Det var noe kliss om noen som hadde drukket og kjørt noen i hjel. Han ler.
Sånne små drypp som antydet at han var på riktig vei. De var viktige, tror han. Han føler seg heldig som oppdaget skrivinga så tidlig.
– Det var lett å tenke at dette var noe jeg kunne leve av.
Da han debuterte som 24-åring, følte han at alle tok ham imot med åpne armer. Han hadde ikke forventa at det skulle skje så fort. Anmeldelsene var gode, folk så på ham som en ekte forfatter. Terningkast seks i VG.
Ser man på Norge i dag med satirisk blikk, er det endeløst hva man kan tulle med.
— Erlend Loe
– Det tok jo helt av. Jeg hadde aldri tenkt på hva som lå i andre enden av å gi ut en bok.
– Hvordan påvirket det deg, da?
– Det var ganske mange år med forvirring. Hvem er jeg nå? Er jeg berømt? Er jeg en kjempegod forfatter? Masse rot som man strever med og som ingen kan gi deg svaret på. Foreldrene dine vet ikke noe om det, folk rundt deg tenker du er blitt høy på pæra.
– Ble du det, da? Forandra du deg?
– Selvtillitsmessig gjorde jeg nok det. Jeg hadde vært relativt usikker på enkelte områder. Sosiale områder. Med kjæreste-opplegg. Å bli sett av omverdenen på den måten. Pekt på. Det er jo nokså spesielt. Det er lett å miste fotfestet. Du føler på andres forventninger til deg. Hva skal han gjøre neste gang? Kommer den boka til å bli like bra som den andre? Det er kanskje ikke så mange som egentlig venter på neste bok. Men man kan bli selvopptatt. Det er mange sånne fallgruver.
– Ble du det da, selvopptatt?
Han blir stille en stund. Ser ut i lufta, drar på det.
– Ja, det vil kanskje enkelte rundt meg si. Det var en slags følelse av viktighet. Jeg har gjort noe som noen har sagt er veldig viktig. Jeg har truffet tidas tann.
Han tror ikke han ble helt grandios i forestillingen om seg selv, men han følte seg bedre. Bedre enn den gamle Erlend, som hadde vanskeligere for å snakke med damer og dra på fest.
– Virkelighetsbildet justeres litt. Nå har jeg lest mange bøker og skrevet noen selv. Jo da, det er fint det, men jeg ser at det finnes mange bøker som vil stå igjen om 200 år, før mine gjør det.
---
Erlend Loes fem favoritter
Sted: Hjemme. Og på sykkelsetet.
Mat: Rett nummer 19 på Lille Saigon i Bernt Ankers gate i Oslo.
Bok: «Buddenbrooks» av Thomas Mann.
Film: «Shine» (1996) av Scott Hicks, om pianisten David Helfgott.
Musikk: Vikingur Ólafssons versjon av Bachs Prelude i G-dur.
---
Uspiselige nordmenn
Han har diktet opp noen skikkelig uspiselige karakterer. I NRK-serien «Kampen for tilværelsen» fra 2014, som han skrev sammen med Per Schreiner og Bjørn Olaf Johannessen, blir man kjent med ulike familier i området rundt Ullevål Hageby.
– Vi prøvde å si noe om hva slags problemer mennesker skaper seg når de ikke har noen problemer. Å flytte hekken 60 centimeter, å kjøpe et nytt hus rett ovenfor veien, fordi lysforholdene er litt bedre. Dette er jo ting som foregår. Ikke bare på Ullevål, men mange steder i landet vårt. Ser man på Norge i dag med satirisk blikk, er det endeløst hva man kan tulle med. Det er en gave.
Nå er den samme trioen i gang med å lage serie ut av det som nylig kom ut som en bok, «Gutta på skauen». De skrev boka så noen skulle skjønne at det burde bli en TV-serie. Heldigvis kom NRK på banen.
– Det er også en satirisk lek, om en motstandsgruppe under krigen som ikke fikk det til.
Hvorfor skrive om det stygge i mennesket, kan man spørre seg. Hvorfor dikte en fortelling om menn som har sex med dyr? Er det fordi man ikke liker menneskene, at man synes de er håpløse?
– Tror du karakterene dine preges av – ja, hvordan du ser på menneskene?
– Jeg er glad i folk, jeg. Men jeg har ikke noen enorm tiltro til at ting ordner seg. At vi finner ut av ting eller at vi er så gode på bunnen. Jeg tror ikke vi vet hva vi holder på med. Vi virrer rundt omkring, liksom. Så skjer det ene og det andre, så reagerer vi feil. Vi tar mye feil, tror jeg, som art. Og så er vi veldig opptatt av at vi ikke tar feil. Det er en miks som totalt sett er litt uspiselig. Og så er det mange hyggelige enkeltindivider, og vi er herlige! Men.
– Litt uspiselige?
– Litt uspiselige.
Erlend smiler.
– Hva er det mest uspiselige med nordmenn, da?
Han trenger nesten ikke å tenke seg om.
– At vi på en og en halv generasjon har gått fra å være ganske nøysomme, forsiktige og forsagte, være godt fornøyd med en reise til Toten for å besøke noen søskenbarn en sommer – til at vi er på toppen av verden. Og vi ser oss ikke tilbake. Det er en kvalmende komponent der som vi ofte ikke er klar over selv. Vi tar det som en selvfølge at vi har vunnet i et lotteri, som i tillegg er med på å piske opp ødeleggelsene i resten av verden. Men der trekker vi opp stigen etter oss. Vi skal hjelpe så få som mulig. Det synes jeg er vemmelig, rett og slett.
En sånn som meg
Han skilte seg, for noen år siden. Eller, skifta konstellasjon, som Erlend kaller det. Han økte tempoet i en ny bok, dro på hytta. Etter en stund skjedde det noe han ikke hadde venta. Han var på en jobbfest. Så en dame og tenkte: «Hun må jeg være sammen med.» Den følelsen var gjensidig.
I jubileumsboka «Smilefjes» intervjuer han seg selv. Erlend skriver:
«Jeg er glad hele tiden. Og full av energi. Jeg har et atomkraftverk i magen. Sover mindre enn før. Våkner og smiler. Jeg har hatt det bra før, men ikke sånn som dette.»
– Å oppleve forelskelse etter et annet samliv, uten å si så mye om det, er jo en gave uten like. Det er en ny dør i livet som har åpnet seg, som jeg ikke ante at eksisterte for en sånn som meg. Man føler ting som man kun har lest i bøker at man kan føle.
– Når man er forelska, kan jo mye skje. Har sykkelen noe med henne å gjøre?
Først svarer han nei. Så kanskje. Han føler seg usårlig på grunn av henne. Faller, men gir faen og kommer seg opp igjen. Fordi hun er glad i han. Da han kjøpte den første enhjulingen, var hun med, og han tolket henne dithen at hun ville fortsette å være glad i han.
– Det er en kilde til vedvarende glede. Det føles som det viktigste i livet. Det er en motor. Hvis ikke den hadde vært der, er det nesten umulig for meg å vite hvem jeg hadde vært. Jeg hadde antakelig følt meg mye mer stusslig og alene. Det å bli sett, å være nær noen, å bli møtt på alle de punktene man kanskje ikke har blitt møtt på før. Det er selve livet, liksom. Det blir ikke noe finere enn det.
Brannen du føler når du elsker noen og blir elsket, er kilde til enormt mye fint.
— Erlend Loe
– Jeg er 25 og føler på at alt skal komme i boks innen jeg er 30. Men du snakker om en oppblomstring som 50-åring? Det er jo oppløftende.
– Jeg var glad da jeg var 25 også, jeg. Jeg synes ikke du skal vente med å forelske deg til du er 50.
Vi ler.
En lykkelig kunstner
Det er rolig i kontorlandskapet. Innimellom kommer en kollega forbi, og Erlend nikker til dem. På døra har de hengt opp et laminert ark, med bilde av alle, hvor det står: Sammen gjør vi Oslos viktigste jobb.
– Det er jo en klisjé at den beste kunsten kommer fra de menneskene som ikke har det noe godt inni seg. Skriver man like godt når man er glad og fornøyd?
Erlend smiler.
– Per Schreiner, min kollega, tror ikke det. Kanskje han tuller med meg, for han unner meg jo å ha det bra. Men han har sagt at «nå blir det slutt på gode ting fra deg».
– Tror du det, at kunstneren må være lidende?
– Nei, det tror jeg ikke noe på. Det er selvfølgelig rikelig med eksempler på ensomme menn og kvinner som tar ut sin livsenergi i kunst, hvor man kan mistenke at de ikke fikk det på andre måter. Og det har kommet utrolig mye flott kunst og litteratur ut av det. Men det er jo ikke en forutsetning. Den flammen og den brannen du føler når du elsker noen og blir elsket, er kilde til enormt mye fint og viktig.
Forelsket eller ikke. Det virker ikke som om Erlend har slitt så veldig med produksjonen. Han har skrevet 13 romaner og 25 andre verk: barnebøker, TV-manus, anmeldelser.
– Har du hatt skrivesperre før, egentlig?
– Jeg kjenner ikke til det fenomenet. Jeg har hørt folk snakke om det, men for meg er det en vedvarende prosess hvor jeg skriver ned små og store ideer. Jeg vet nesten alltid hvilke av dem jeg kan sette meg ned og skrive hvis jeg har ro i kroppen eller anledning. Hvis jeg ikke har noe, så jobber jeg med andre ting. Skriver film, TV-manus. Det er alltid noe annet jeg kan holde på med hvis jeg står fast med en bok.
[ Ole Klemetsen: – Han var pappa, trener og kamerat. Vi gjorde alt sammen (+) ]
- Hva jobber du mot nå?
– Jeg kjenner at jeg har et antall bøker det er viktig for meg å få skrevet. I alle fall tre-fire som jeg vet om.
Nå trenger Erlend snart en pustepause. Han føler han har vært fartsblind helt fra debuten. Skrevet i ett sett, som besatt. Hele tida, og stadig noe nytt. Ferdig? Rett inn i noe annet. Ideene har ikke stoppet opp en eneste gang.
– Jeg håper jeg kan roe ned litt. Det har nesten vært en litt barnslig prosess. Det er noen bøker der jeg har lyst å være litt mer bevisst i gjerningsøyeblikket. Litt mer analytisk.
– Så vi skal vente oss en analytisk bok fra deg snart?
– Ha ha, det blir kanskje litt kjedelig. Det er ikke sikkert jeg har det i meg. Vi får se.
– Hva er du mest stolt av, da, til nå?
Han fikler med snusboksen. Det alvorlige blikket har mykna litt nå. Kanskje fordi han vet at intervjuet snart er over.
– Jeg er mest stolt av at jeg har levd av mine egne ideer siden jeg var 24. Og gjør det fortsatt. Det er ikke en enkel ting. Noen ganger treffer man tida si og får masse oppmerksomhet. Andre ganger er det mer usynlig. Men jeg holder meg gående. Det er jeg fornøyd med.
Portrettet er basert på Dagsavisens podkast «Ses der».