Debatt

Ufør for moro skyld?

Pisk er ønsket virkemiddel når det gjelder sjuke. Friske og høytlønna bader i gulrøtter.

Høyresida gjentar stadig mantraet om at det skal lønnne seg å jobbe. Som om man er ufør for moro skyld, skriver Frøydis Lilledalen. På bildet: Leder i høyre Erna Solberg under valgkampturneen tidligere i år.
Dette er et debattinnlegg som gir uttrykk for skribentens holdninger og meninger. Du kan sende inn debattinnlegg til debatt@dagsavisen.no.

Det foreslås å fjerne fribeløp for uføre. Altså muligheten vår til å ha en inntekt på ca. 42.500 kroner i året - uten redusert trygd. Noen synes det er på tide. Overmodent. Særlig høyresida, som stadig gjentar mantraet om at det skal lønne seg å jobbe.

Som om man er ufør for moro skyld.

Som om psykisk eller fysisk sykdom egentlig handler om moralsk forfall. Hvorfor skal trygda slamper tjene litt på å jobbe ved siden av støtten de får, si? Jeg kan komme på ganske mange gode grunner.

Verdighet, selvfølelse, sosialt nettverk, opplevelsen av å bidra. Å kjenne på det som alle lønnsmottakere kjenner på hver måned: du kan påvirke økonomien din. Om enn bare med noen tusen. For de som kan jobbe litt ved siden av trygda, er sekundærgevinstene mange.

Ingen av dem handler om overflod.

Frøydis Lilledalen, Psykologspesialist, forfatter og ufør.

Sekundærgevinster kan være: mindre isolasjon, depresjon, fattigdom, stigmatisering, og litt mer selvtillit. Ensomhet kan være utløsende faktorer for lettere psykiske lidelser. Isolasjon kan utløse alvorlig psykisk sykdom. Opplevelsen av egenverdi gjør noe med hvordan du behandler deg selv. Hvordan du tolker signaler fra andre. Om du tar kontakt, eller stenger av. Sekundæreffekter av å jobbe litt, sparer statskassa for hva alternativet koster.

Psykisk uhelse er kostbart.

Noen uføre har perioder med restfunksjon. En funksjon de kan bruke til styreverv i borettslag. Ekstravakter i hjemmehjelpen. Som vikar på en barneskole. Et musikeroppdrag, eller en dag bak disken. Restressurser som kan brukes på å være en ressurs.

Verdighet er helsefremmende.

Min sykdom gjør at jeg er sengeliggende 20 timer i døgnet. Anstrengelsesutløst forverring (som oppstår hos noen etter post-virale tilstander), gjør at det som er godt, gøy og livsbekreftende, kommer med en kostnad. Jeg kan ikke være aktiv utover basale aktiviteter som stell, spising og å henge med kidsa, uten at symptomene øker.

Men noen dager hver måned, klarer jeg å skrive. Noen timer i uka, slipper tåka som normalt henger over hjernen min. Jeg kan meske meg i andres begredelige skjebner, gjennom å skrive krim. Det er terapi for meg. Min buffer. Skrivinga gjør meg ikke rik, men kan føre til et lite løft økonomisk. Som for eksempel kan brukes til å leie et hus ved havet, når sommeren kommer.

Oppfølgere er antatt, og jeg gleder meg til den kommer ut. Men ikke så mye som jeg gjorde.

Hvis uføre ikke lenger kan tjene noen kroner ved siden av uten å få trygda kuttet, gir skrivinga null luft i budsjettet. Drømmen om en uke ved havet svinner.

Jeg elsker å skrive. De færreste skriver bøker med tro på enorm avkastning. Heller ikke jeg. Men hvis konsekvensen av bokskrivinga blir samtaler med Nav for å sikre at alt overskudd trekkes fra trygda, så jeg ikke havner bak lås og slå med folk fra forrige Nav-skandale blir terskelen høyere.

Skrivegleden får et slag for baugen. Og med den, livsgleden. Selvfølelsen.

Jeg antar at mange i min situasjon tenker likt. Hvis ekstravakten, musikkundervisningen, timen i skobutikken eller som barnehagevikar ikke gir noe økt inntekt men kun mer papirarbeid, vil en del avstå.

Høyre sier at ordningen de har presentert vil gi insentiver til å jobbe mer. Som om det er vilja som er sjuk. Som om alle kan jobbe mer, om bare straffen for å ikke jobbe eller bare jobbe litt, blir hard nok.

Det skal lønne seg å jobbe. Selvsagt skal det det. Og alle vet at det gjør det.

Trygdesatsen tilsvarer 25 prosent av hva jeg tjente som frisk. Å være sjuk er heller ikke gratis. I måneden bruker jeg 3.000 kroner på medisiner, pluss tilskudd og behandlinger. Jeg er glad og takknemlig for at jeg får trygd. Veldig.

Men det er ingenting jeg heller vil enn å bli frisk. Jobbe. Tjene og bidra. Betale tilbake.

Dessverre er ikke helse et valg. En frisk kropp er ikke noe man har fortjent, det er et privilegium.

Høyres tankegang om den sterkestes rett, er det mulig å forstå. Men hvis de som gikk til valg på å redusere forskjeller, opprettholder kutt i feriepenger, barnetillegg, og nå også fribeløp for uføre, er det overraskende.

Det forundrer meg at pisk synes å være ønsket virkemiddel når det gjelder sjuke, mens funksjonsfriske, høytlønna i trygge jobber, bader i gulrøtter.

Hold deg oppdatert. Få daglig nyhetsbrev fra Dagsavisen