Som nyetablert kunstner og kunststudent lærer jeg ikke bare om kunst - jeg må selvsagt også lære meg bransjen.
Der finner jeg stadig nye ting som overrasker meg. En av dem er kunstavgift.
[ Hva er stygt og fint av kunst som henger på offentlige bygninger? ]
Hvorfor skal jeg, i tillegg til inntektsskatt, bli avkrevd fem prosent til kunstnere og organisasjoner jeg ikke ønsker å bli en del av?
Kulturrådet bruker våre skattepenger blant annet til å finansiere avføring på offentlig scene. Kunstnere burde ikke avkreves fem prosent i avgifter som kan gå til kunst og kunstnere de ikke støtter. De burde heller få bruke egne penger på egen kunst. Jeg kjenner ikke til andre yrker der lønnsmottakere blir tvunget til å betale denne type tilleggsskatt.
Nær sagt all kunst omfattes av kunstavgiften.
[ Handikapforbundet kritiske til utformingen av Munch-museet: – Uholdbart ]
Originaleksemplar av kunstverk som malerier, kollasjer, tegninger, stikk, trykk, litografier, skulpturer, billedtepper, keramikk, glasskunst og fotografiske verk er omfattet av kunstavgiften. I tillegg til nevnte eksempler omfattes også arbeider utført i andre materialer, for eksempel verk utført i kombinerte teknikker.
Salg av et kunstverk er avgiftspliktig dersom omsetningen kan regnes som offentlig og beløpet overstiger 2000.- Når en kunstner selger fra et åpent atelier, annonserer eller inviterer til utstilling, eller publiserer et bilde på en privat Instagram konto og bildet senere selges, anses dette som offentlig og er avgiftspliktig.
[ – Å lese «Oscar» sammen med navnet mitt? Helt, helt sykt (+) ]
Midlene fra kunstavgiften tilfaller stipendmottakere gjennom kollektive og individuelle ordninger. De kollektive ordningene forvaltes av Bildende Kunstneres Hjelpefond (BKH), og består av stipend, andre tilskuddsordninger og kunstpriser. Den individuelle ordningen (følgerett) forvaltes av Billedkunst Opphavsrett i Norge (BONO) og består av vederlag som betales til kunstneren som har skapt verket som selges.
Det er ulogisk at disse organisasjonene skal folkefinansieres av fattige kunstnere.
Et medlemskap i BONO innebærer at en kunstner gir BONO eksklusiv rett til å forvalte opphavsretten til ens egne verk. Dette betyr kort fortalt at kunstneren overlater til BONO å opptre på ens vegne og at BONO er den eneste som kan inngå avtale om bruk av kunstnerens verk.
Medlemskapet i BONO er frivillig, og organisasjonen bør i så fall finansieres med en medlemskontigent. Å få tildelt stipend av BKH, som altså er finansiert av samtlige som selger kunst - er kun svært få forunt, og det er urimelig at kunstnere som har mer enn nok med sitt, skal finansiere veletablerte, kjente kunstnere og andre stipend-mottakere. Dette bør staten ta seg av.
Mange kunstnere benytter digitale plattformer for å promotere egne verk. Med andre ord gjør de all jobben selv. BKH - som altså er mottaker av avgiftene som avkreves - har intet mindre enn selv sammenfattet egne bestemmelser i kunstavgiftsloven som er særlig aktuelle for kunstnere som selger egne verk - for alle skal bidra.
[ SV om regjeringens avgiftskutt: – Det er de som har mest penger, som får mest igjen av staten nå ]
Hovedbestemmelsen er at når verket og/eller virksomheten promoteres offentlig som eksempelvis på Facebook eller Instagram eller andre steder på sosiale medier, vil påfølgende salg anses som offentlig omsetning og avgiftspliktig etter kunstavgiftsloven - uavhengig av hvor salg og overlevering finner sted.
Dette er totalt urimelig! En nyetablerte kunstner vil sannsynligvis erfare at det i utgangspunktet er vanskelig å komme inn hos galleriene, for de fleste vil ha kunstnere som er godt etablert og selger. I tillegg er galleriene nå på etterskudd og fulle med veletablerte kunstnere mange år frem i tid grunnet korona.
Vi nye i bransjen må altså finne andre glupe måter å selge kunsten vår på, og med det gjøre en ressurskrevende og vanskelig jobb selv. For kunst må sees! Legger vi ut et bilde på Instagram og det senere blir solgt, må vi altså betale fem prosent til nevnte to foreninger: BKH, Bildende Kunstneres Hjelpefond og BONO som er en rettighetsorganisasjon med frivillig medlemskap - kun fordi de krever det. Og dette er to organisasjoner de fleste kunstnere sannsynligvis aldri vil få nytte av selv.
Hvor er logikken her?
[ Peder Kjøs: – Pene folk har pene kjærester ]
Norsk kunstliv består hovedsakelig av mange kunstnere som driver i det små. Av amatørkunstnere og unge nyetablerte kunstnere som alle har nok av utgifter selv. Å investere i maling og utstyr er ikke billig. Å være så heldig å få komme inn i et galleri kan vi glemme de neste tre, fire, fem årene. Det er urimelig at disse tvinges til å finansiere stipender til kunsteliten og betale penger til organisasjoner de ikke har noen interesse av.
Igjen: et medlemskap i BONO er frivillig, og organisasjonen bør selvsagt finansieres med en medlemskontingent. Men det er urimelig at uetablerte kunstnere skal finansiere veletablerte, kjente kunstnere og andre stipend-mottakere. Dette bør staten ta seg av.
