Debatt

Nei, kvinne, staten må ta kontroll her

Svake, hormonelle mødre forstår visst ikke at det viktigste hensynet er en flott karriere.

Dette er et debattinnlegg som gir uttrykk for skribentens holdninger og meninger. Du kan sende inn debattinnlegg til debatt@dagsavisen.no.

Flertallet på Stortinget ønsker én formel for alle familier: alle voksne i full jobb – barna i barnehage fra de er ett år.

Denne formelen innebærer at vanlige småbarnsfamilier får rundt to timer sammen på ettermiddagen. To timer med middagslaging, stell, ordning og legging. Disse to timene er også den tiden barna endelig har foreldrene sine etter en lang dag fra hverandre.

Barn har ikke sluttet å ha behov for tid og nærhet med sine nærmeste i våre dager.

Men nå skal det gjøres endringer som vil låse denne formelen ytterligere.

Ester Madelen Lorentzen, masterstudent, musiker og småbarnsmor.

Onsdag ble det kjent at den påtroppende regjeringen går inn for å stramme inn kontantstøtteordningen, slik at den fjernes for barn mellom ett og et halvt og to år, men består for de yngste barna.

For kontantstøttetilhengere som har fryktet at den ville forsvinne helt er det kanskje naturlig å kjenne på noe lettelse over denne kompromissløsningen.

De største taperne i denne utviklingen er barna.

Jeg frykter imidlertid at en slik lettelse kan ha uheldige konsekvenser – den står i fare for å slå brodden av en helt nødvendig bevegelse: en voksende misnøye og motstand mot en familiepolitikk som mislykkes i å være familieorientert, og mot en feilslått feminisme.

Ved slike gradvise endringer «lulles» befolkningen inn i en aksept av en statlig overstyring som griper inn i og går på tvers av familienes – og spesielt barnas – interesser.

«Ironisk at vi skal få barn og så ikke ha tid til å være sammen med dem», har jeg hørt foreldre si.

Ja, for nok tid til de små må småbarnsfamiliene se langt etter når samfunnet stadig justeres etter helt andre verdier. Tidsklemma skal nå få et enda mer befestet krav på familiene, med barna som tapere. Og det til tross for at flertallet av befolkningen, ifølge en undersøkelse gjort av Klassekampen (04.08), ønsker å beholde kontantstøtten.

Men den må innskrenkes for likestillingens skyld, sies det.

Jeg begynner imidlertid å betvile om vi med rette kan kalle dette ensrettede fokuset på arbeidslinja likestillingskamp. For til syvende og sist står jeg igjen og lurer på om ikke den urgamle umyndiggjøringen av kvinnen bare har mutert og tatt ny form.

Før var kvinnen for dum til å kunne delta i arbeidslivet. Nå er hun visst for dum til å klare å forstå, og ta hensyn til, sitt eget beste hvis hun velger mer tid med barna.

Nei, kvinne, staten må nok bare ta kontroll her. Svake, hormonelle mødre forstår ikke at det viktigste hensynet er en flott karriere med gode pensjonsvilkår.

Vi er heldige i Norge med en av de rauseste permisjonsordningene i verden.

Likevel avslører den utviklingen vi har sett over de siste årene, og som forsterkes nå, at foreldres rolle som oppdragere og omsorgsutøvere, anses som mindre betydningsfull enn på lenge. Det er like greit – nei, faktisk foretrukket – om jobben for det meste gjøres av andre.

De barnehageansatte er jo tross alt de profesjonelle på feltet. Eller dreier det seg mer om at disse får den «samme» jobben gjort, samtidig som de bidrar til å øke farten på det økonomiske maskineriet? Er det vår uslukkelige og utålmodige fremskrittstørst som egentlig bestemmer hva som må regnes som egnede omsorgsformer for barna?

vI haster de små bremseklossene våre ut døra med brødskiva i hånda.

Det er i hvert fall tydelig at foreldre er ønsket ved andre poster. Det blir tydelig når staten bruker økonomisk kraft på å styre valgene i ønsket retning.

Mangelen på reell valgfrihet i spørsmål som dreier seg om omsorgen for små barn signaliserer lav tillit til foreldre – fedre som mødre. Men når den brukes som et ledd i likestillingskampen vises spesielt lav tillit til mødre.

De største taperne i denne utviklingen er imidlertid barna.

Barnekonvensjonens tredje artikkel pålegger alle som gjør handlinger som berører barn, å ha barnets beste som et grunnleggende hensyn.

Men utviklingen mot full barnehagedekning for barn under tre år har vel aldri egentlig blitt drevet frem av et grunnleggende hensyn til hva som er best for barna?

Barnehageforliket fra 2003, som skjøt fart på denne utviklingen, kom ikke som et resultat av utredninger av barns behov. Det dreide seg om å gi alle foreldre mulighet til å arbeide. Det har alltid handlet om lønnsarbeid – og inntil relativt nylig om å gi foreldre reell valgmulighet.

Vi sitter imidlertid på nok kunnskap om betydningen av god tilknytning og responsiv omsorg fra primæromsorgsgivere, og om separasjonsangst og stressnivå i barnehagen, til at vi har god grunn til å betvile om denne, nærmest obligatoriske institusjonaliseringen, kan regnes som ettåringenes beste.

Å la barnets beste få rettmessig vekt vil selvfølgelig resultere i svært forskjellige avgjørelser for ulike familier.

Gode barnehager som kan ivareta de minste barna best mulig er derfor en essensiell komponent i samfunnet. Men for en del barn er det likevel mye som tyder på at barnehagestart ved ettårsalder er for tidlig.

Å investere i barnas trygghet, utvikling og helse ved å velge mer tilstedeværelse er verdifullt arbeid, og en god investering i fremtiden – kanskje til og med samfunnsøkonomisk!

Men når barneoppdragelse anses som en fritidsaktivitet er det ikke rart at man fortsetter å forvente like mye lønnsarbeid av de voksne etter at barn har kommet inn i familien, som før. Taperne i et slikt paradigme er utvilsomt barna, som bare må finne seg i å bygge muskler og bein i nesa mens de voksne bruker mesteparten av tiden sin på sin egentlige samfunnsplikt.

Skulle tro prisen kloden vår betaler for vår overmanning av den i fremskrittets navn ville være en vekker – en påminnelse om at ikke alt, og kanskje ikke heller alle, tåler det høye tempoet så godt.

Kjære nye regjering, å innskrenke kontantstøtten er et skritt mot mer ensretting og mindre handlingsrom, mindre myndighet og tillit til foreldre, mindre tid og overskudd til barna.

Ikke la småbarna stå igjen som taperne av deres valgseier!

Mer fra: Debatt