Alexia Bohwim med ny sjokkbok: – I dag er Frogner blitt griseharry. Og jeg klandrer eiendomsinvestorene

Denne saken ble først publisert i september 2021.

Alexia Bohwims nye roman «Frogner Babylon» er en oppfølger til «Frognerfitter», debutromanen hennes som kom ut i 2008. I den nye boka treffer vi igjen menneskene fra den første boka, spesielt den hevngjerrige hovedpersonen. Hun er mistenkelig lik forfatteren selv. Ideen om Frogner som Oslos babylonske skjøge er langt fra overkill, for Bohwims univers renner nærmest over av lidenskap, utroskap, ondskap og faenskap. Det er flere som vil kunne kjenne seg igjen i Bohwims bok, og ikke på en god måte.

– Er det en hevnbok?

– Nei. Men jeg liker å bli uvenner med folk som har mye makt og som misbruker den, sier Alexia Bohwim.

Egen benk

Vi møtes i Frognerparken, og får vi en omvisning som inkluderer kunsten, Bohwims egen benk med navnet hennes på, og tennisbanene der hun selv har spilt mye.

– Jeg spilte tennis med ei fjollete kjerring fra Hakadal for en stund siden som hadde flyttet til Frogner fordi hun syns det er så ren luft her. Og fordi det er så fint å ha et sted å høre til. Renere luft enn Hakadal, err’u gæren eller? Og hvis du ikke er fra Frogner kan du aldri tilhøre Frogner. Get føkkings real.

– Hva slags maktmennesker er det som provoserer deg mest?

– Damer som har giftet seg eller ligget seg til mye makt. Eller som er barn av noen med mye makt. Og raddiskjerringene som mener du må være feminist på deres premisser for at de skal tåle deg. De folka der lukker mange dører for deg. Legger du deg ut med dem bør du ikke være frilanser.

Hvis du ikke er fra Frogner kan du aldri tilhøre Frogner. Get føkkings real.

—  Alexia Bohwim, forfatter

– Så hvis du vil opp og fram må du inn i kvinnenettverket?

– For å komme innafor så må du kanskje det. Jeg har aldri prøvd. Hvem er det som orker å gå på akkord med alt du er og alt du representerer for å henge med en gjeng sossete kjerringer i frikete gevanter?

Tennisbanen er også avbildet på omslaget til den nye boken. Stedet har en helt spesiell betydning for Bohwim, som vokste opp på det som må kunne kalles beste vestkant. Hun har filmadelig stamtavle, faren var regissør Knut Bohwim som laget Olsenbanden-filmene og Aud Schønemann er gudmoren hennes. Hun er stolt av pappaen sin, som hun hevdet jobbet i en bransje full av talentløse, venstrevridde nisser. At farens filmer nå skal lages på nytt imponerer henne overhodet ikke.

– Nye Olsenbanden? Det er som om noen skulle sette Christer Sjögren til å synge med The Doors, sier Bohwim og forteller at flere regissører har ønsket å filmatisere «Frognerfitter» men det er bare blitt kål.

– Er den vanskelig å filmatisere?

– Nei, for faen. Det er ikke noe vanskelig å filmatisere en sånn historie om to mennesker som liker hverandre og har det gøy sammen. En helt basic story fra et bestemt strøk i en by.

– Så hva var problemet?

– At folk blir for problematiserende og dødsens alvorlige, sånn: «åh ja du er fra Frogner, du. Hvordan var det for deg egentlig …» liksom. Da blir jeg irritert.

– Men, hvordan var det for deg?

– Det var vel som oppvekster flest. Frogner, Manchester – det er samme faen det vel! Vi hadde de og de utfordringene, den og den stilen, og fant på gærne ting som man gjør i ungdommen. Det som er litt spesielt med Oslo er, som Ole Martin Ihle sier i «Da He Man kom til Norge», at hvis man ser på gamle bilder fra åttitallet så ser denne byen ut som en kommuniststat.

[ Har satt Gamlebyen på verdenskartet ]

Frognersex

Dialekter er hovedstaden full av. Og du skal være innfødt for å vite hva som er riktig og feil frognerdialekt.

– Hva tenker du som kommer fra vestkanten om de som sier pule med myk L?

– Jeg spyr. Akkurat som menn som skriver «hi, hi». Eller sier «nuss». Og – bare så det er sagt, jeg ligger ikke med noen som bruker smileys eller emojis.

I boka bruker hun en del slanguttrykk der selv den mest inngrodde osloboer kan trenge ordbok.

– Hva vil det si å ha heroin-fitte?

– Åh, det er den fitta du aldri klarer å slutte med. Har du det, så har du ordna deg.

– Du skriver at den kan trenes opp, vurderer du å utgi treningsbok?

– Ha ha ha, aldri! Det får Cecilie Kjensli ta seg av. Egentlig er jeg ikke så åpen og leken når det gjelder å snakke om sex, der er jeg litt vestkant.

– Ja, hvordan står det til med sexlivet i de møblerte salonger?

– Dette har jeg funnet ut: Ekte vestkantdamer – konsekvent utro. Innflyttermenn – konsekvent utro.

Dette har jeg funnet ut: ekte vestkantdamer: konsekvent utro. Innflyttermenn: konsekvent utro.

—  Alexia Bohwim

– Så damene er verst?

– Ja, vestkantdamer. Når de kommer litt opp i åra og synes ektemennene er kjedelige begynner de å kle seg i boho-chic og pule rundt med gamle ekser og stallgutter for å føle seg unge og attraktive. Imens løper de dustete mennene Birken, går i fjellet og trener vettet av seg for å holde seg i form og alle bare ler av dem.

Trofékoner

Når det gjelder mange av de mest profilerte finansgutta, så er de fra landet. Det vil si: langt utenfor Oslo vest. Og ifølge Bohwim er konene deres totalt blottet for den naturlige selvtilliten som preger ekte vestkantdamer.

– De mennene er bare blodharry, og konene deres har ikke noe de skulle ha sagt. Ekte vestkantdamer har massevis av selvtillit, litt sånn «Vi har egne penger, vi!». Finansfruer derimot, har kjipe kontrakter, ellers er det bare to tette og ei badehette og du holder kjeft, sier Bohwim og presiserer at etter «Exit»-serien gikk på TV ble det så pinlig å være trofékone at ingen vil innrømme at de er det lenger.

Ekte vestkantdamer har massevis av selvtillit.

—  Alexia Bohwim

– Nå har mennene for øvrig begynt å overføre eiendommer på konene, så de er ikke finansfruer lenger, men forretningskvinner. Jeg dauer!

Bloggere fra landet

Det er nemlig en fin linje mellom rikdom og nyrikdom. Og ingen er så foraktfulle overfor nyrike som de med gamle penger. For dem er finansfolk og lottomillionærer likestilte. I 2012 ga hun ut romanen «Golddigger» på Kagge Forlag, om nyrikdommens usjarmerende vesen.

– Hva syns du om TV-serien «Exit»?

– At virkeligheten sikkert er mye verre. Men, nå er ikke det min verden i det hele tatt, «Exit» har ikke noe med vestkanten å gjøre. Tror du seriøst at dersom en Ferrari eller Porsche driver og cruiser rundt i Hafrsfjordsgate så tror folk det er vestkantgutter? Å nei du, da ringer nok heller Skarpsno Vel til politiet og sier at det må være en gjeng pakistanere som pøbler rundt på Frogner.

[ Frogner-beboere jubler ]

Hun synes det er trist at bydelen hennes har endret seg fra å være ekte borgerlig til å bli en enklave for luksushungrende opportunister.

– I dag er Frogner blitt griseharry. Og jeg klandrer eiendomsinvestorene, og de wannabefolka som flytter hit. De fortjener tyn og faenskap.

– Hva slags folk er det som bor her nå?

– Frogner er full av folk med lav utdanning og høy inntekt. Hudpleiedamer og frisører. Og bloggere fra landet. Sistnevnte skal for øvrig ikke få så mye kjeft, fordi det er media som har skapt dem. Og forlagene.

Kjedelige damer

Alexia Bohwim har aldri lagt skjul på at hun kommer best utav det med menn.

– Jeg har yndlings-fotballag. Og yndlingsband. Og det er derfor jeg ikke er så glad i å henge med damer, de har så kjedelige interesser. Økologisk te og sånn dritt. Pynteputer. Altså sorry, jeg orker ikke.

– Lager du lister også?

– Å, elsker det! For eksempel så har jeg laget en liste over de mennene jeg helst vil ligge med, sier hun, og ramser opp en så lang remse med kjente navn at jeg tar meg i å håpe at det er materiale til flere romaner i Frogner-serien. Det blir det neppe.

– Jeg skrev «Frogner Babylon» for å si at nå er det over for Frogner. This is it, med mindre vi blir kvitt eiendomsspekulanter, bloggere, skjønnhetssalonger, samt hjemmehjelpere som arver når pasientene dør, sier hun oppgitt.

Jeg skrev «Frogner Babylon» for å si at nå er det over for Frogner. This is it,

—  Alexia Bohwim

Steinrik

Nå håper hun at hun framover kan få være voksen forfatter på Cappelen uten å måtte spille en eller annen rolle.

– Jeg håper at jeg kan være meg selv, uten å måtte late som om jeg er opptatt av feminisme og all mulig woke-dritt. At jeg kan få skrive bøkene mine og snakke som jeg vil uten at noen skal henge seg opp i det. Hadde jeg sett ut som en mann hadde ingen brydd seg.

To menn går forbi, de hilser og smiler. Alexia Bohwim blir usikker, men hilser høflig tilbake. Vi blir enige om at minst en av dem er kjekk, litt hennes type, faktisk. For, like intenst som Alexia Bohwim misliker kvinner, liker hun menn. Hun syns rett og slett at gutta er best til alt og trives best å jobbe med menn og henge med menn.

– Jeg kommer bedre overens med menn. Jeg kan film og musikk, og menn liker kvinner som kan film og musikk. Derfor har jeg grisedraget. Jeg er ikke golddigger, jeg er goldgiver jeg, vet du, sier hun og ler rått.

– Så du kan film og musikk, har stort nettverk og heroinfitte – hvorfor er ikke du steinrik?

– Det spørsmålet stiller jeg meg selv hver dag.

Hold deg oppdatert. Få daglig nyhetsbrev fra Dagsavisen her