Hvis du er steforelder, har du nok opplevd at stebarna sier:
«Du er ikke min forelder, du bestemmer ikke over meg!»
Uansett hvor mye denne setningen svir, kommer vi ikke unna at det ligger noe i den. Ikke fordi det er sant at vi er annenrangs-foreldre. Men det er sant at mange har fordommer mot oss.
[ Hanne Krogh: – Dette er din beste tid, sier vi. Det er ikke sant ]
Mange mener vi er mindre «ekte» enn «ordentlige» foreldre. Dermed kan vi ende opp med å bli uglesett både av mannen eller kona, eksen deres, stebarna og samfunnet generelt.
Steforeldre i dag må leve med en dobbeltstandard.
Når vi er biologiske foreldre lever vi med et regelsett, og når vi er steforeldre lever vi med ett helt annet. Dette til tross for at vi er omsorgsgivere, medforeldre og ofte like mye sammen med stebarna som foreldrene og egne barn.
Å be barna rydde opp etter seg eller inndra goder som nettbrett, telefoner eller gi barna husarrest, er helt innafor for biologiske foreldre. Når vi steforeldre gjør det samme, blir alt snudd på hodet. Da viser vi omverden «vårt sanne onde steforeldre gen». Vi nyter liksom å sette barna på plass vi, og koser oss når vi endelig kan ta fra dem goder. Samfunnet dømmer oss nedenom og hjem.
Du forventes ofte å være perfekt.
[ Birgit Skarstein om familien: – De sydde puter under armene på meg (+) ]
Man skal være på tilbudssiden i alle situasjoner, gjøre de riktige grepene og ta de riktige avgjørelsene – også der en mor eller far ville blitt frustrert eller kastet inn håndkleet. Til tross for at alle vet at vi steforeldre er akkurat like menneskelige som alle andre. Vi kan også være slitne, frustrerte og oppgitte.
Vi kan også snappe, rope, klikke og «gå av hengslene innimellom».
Når mor eller far sier de er slitne, at ungene «holder på å ta liv av dem», eller de ikke har sovet på flere dager: da møter samfunnet dem med forståelse og sympati.
Hvis vi steforeldre sier noe lignende, kan vi møte en omverden fulle av vrede.
[ Tegnehanne: - Mitt livs verste opplevelse ble den beste for karrieren (+) ]
Det kan sås tvil om at vi passer som steforeldre, vi kan bli mistenkeliggjort, og noen mener helt bokstavelig at partnerne burde vurdere å kvitte seg med oss. Vi steforeldre får altså ingen sympati eller fordeler av å fortelle omverden at vi sliter, slik biologiske foreldre får.
Vi kan også ende opp med å ikke få noen anerkjennelse for den omsorgen vi gir våre stebarn. Selv om vi ikke er biologiske foreldre, spiller vi ofte en stor og viktig rolle i stebarnas liv. Vi tar vare på dem, hjelper dem i hverdagen og forsøker så godt vi kan å gi de sunne grenser og verdier.
Til tross for alle disse bidragene, får vi sjeldent kred for vårt bidrag i barna oppvekst. Vi er heldige hvis vi i det hele tatt blir nevnt.
