Svinger seg akkurat som hun vil

Den paralympiske mesteren ser muligheter i hindringer. Det blir ikke alltid møtt med ros og heiarop. «Kjenn din egen begrensning», får hun beskjed om.

– Da jeg var over den målstreken, ble jeg tatt av at dette har vært et helt vanvittig intenst år.

Verdensmester i pararoing, Birgit Skarstein (32), har knapt sett andre mennesker enn de andre på rolandslaget gjennom hele pandemien. Som idrettsutøvere som lever av å bruke lungene, har de vært forsiktige med å pådra seg et virus som kan prege lungene og hjertet langsiktig og alvorlig.

– Da hadde vi diskvalifisert oss selv til Tokyo og muligens også måttet slutte på dagen.

Birgit fikk igjen for knallhard trening og lite sosial kontakt. Natt til søndag 29. august tok hun gull i Paralympics i Tokyo. Det er 12 år etter at hun ble lam fra livet og ned, og ni år etter at hun bestemte seg for å bli verdensmester i pararoing.

Verdensmesteren kom hjem fra Tokyo for litt over en uke siden, og selv om hun tok seg fem dager ferie i Lofoten, har det ikke gått rolig for seg.

– Landslaget hadde ordna den festen i leiligheten min, sier Birgit, som nettopp har sluppet Dagsavisen inn i bilen.

[ Birgit Skarstein vant suverent gull i Tokyo: – Det var som en drøm ]

Dagsavisen plukkes opp på Økern T-banestasjon i Oslo, omtrent en time etter avtalt tid og gjentatte forsøk på å spotte verdensmesteren gjennom ruta på en av de mange bilene som har kjørt forbi. Birgit har en fiksedag, og alt har tatt litt lengre tid enn antatt. Hun har vært hos NRK, handla ting hun trenger og skal nå til Årungen for å montere båten klar til norgesmesterskapet som avholdes i helgen.

Dagsavisen hjelper henne å finne Årungen på kartet i bilen, taster gjennom favorittstedene, velger Årungen, og trykker på «Go». På radioen spilles en Jimmy Soul-låt med litt vel mye fart. I en mild latterkrampe bytter hun radiokanal.

– Vi kan ikke høre på det der!

At Birgit Skarstein er en optimistisk og blid trønder, er ingen myte.

Seier over livet

Birgit Skarstein vokste opp med to helsøsken og to stesøsken på en halvøy i Levanger kommune. Som ung var hun alltid glad i idrett og bevegelse og drev mye med svømming og friidrett. Å vokse opp i en liten by har både fordeler og ulemper, skal vi tro Birgit selv. Levanger er skjerma og trygt. Og så er det et sånt sted hvor alle kjenner alle. Det er hyggelig, men blir også klamt til tider, forklarer Birgit, som trives med å bo i hovedstaden per nå.

Det var først etter at Birgit ble lam fra livet og ned, i 2009, at idretten ble alvor for henne. De første årene etter skaden trente hun tre timer om dagen. I 2012 bestemte hun seg for å satse på roing. I Amsterdam i 2014 vant hun sitt første verdensmesterskap.

– Det føltes som en skikkelig seier over livet.

Hele Birgits familie var kommet for å se på. Det som gjorde sterkest inntrykk på henne etter seieren, var møtet med den rørte familiens reaksjoner.

Birgit fortalte aldri familien sin at hun hadde bestemt seg for å satse. Hun bodde i Oslo og de i Trøndelag, som gjorde det mulig å ikke inkludere dem i alle beslutninger. Faktisk prøvde hun å styre unna mest mulig innblanding fra familien oppe i nord.

– De sydde puter under armene på meg og skulle passe på meg, det funka dårlig, og jeg prøvde å forklare dem at verden ikke fungerer sånn.

[ Den syngende korrespondenten (+) ]

De fem første årene etter at Birgit ble lam, var tøffe. Mye skader, overbelastning, sykdom og dårlige beskjeder. Hun vet at det var krevende også for familie og nære venner å stå i det den tida. Spesielt krevende ble det for dem at Birgit distanserte seg. Hun ville ikke ha hjelp.

– Jeg gikk ganske hardt inn for å gjøre vanskelige og krevende ting alene og holdt dem helt utenfor beslutningsprosessen. Det var kjempevanskelig og tøft for dem å se at jeg slet sånn.

Hun har et spesifikt minne. Noen måneder etter hun ble lam, satt hun på badet hjemme i Levanger og forsøkte å kle på seg buksa uten å kunne løfte rumpa. Det var kronglete og vanskelig, og hun slet med å få det til. Lillesøsteren, som på den tiden var 18 år, reagerte med tårer.

– Går det bra? spurte jeg. Hun svarte at jeg ikke fortjener det her, og nei, det gjør jeg ikke, men nå ble det jo sånn, sier Birgit.

Søsteren syntes det var vondt å se Birgit slite. Men Birgit var sikker i sin sak. Dette måtte hun greie selv.

– Du må la meg slite til jeg får det til, sa jeg til henne.

Trening som medisin

Siden samfunnet er lite tilrettelagt for funksjonshemmede, ble Birgit avhengig av å være selvstendig da hun ble lam som 20-åring. Det var ikke noen vits i å få hjelp av andre, for hun kom til å havne i situasjoner der hun måtte klare seg selv uansett, sier hun. De første årene ble en krasjlanding inn i en ny verden.

– Jeg hadde så mye senebetennelser i begge armene, jeg hadde blærekatarr, jeg var sliten hele tida og hadde masse nervesmerter. Det har jeg fremdeles.

– Har du mye smerter fortsatt?

– Ja, jeg har mye fantomsmerter. Man kan få smerter i de områdene man har blitt lam i. Jeg er aktiv og blid, men jeg har vondt.

Noen dager har Birgit så vondt at hun må skjerpe seg skikkelig for å komme seg opp og ut. Da oppsøker hun treningen.

– Jeg har valgt å ikke være grunnmedisinert. Det er kronglete med doping i toppidrett, og dessuten har alt som har en effekt, også en bieffekt.

Det gjør smertene tøffere. Birgit har valgt treningen som medisin. I smerten setter hun seg på armsykkelen og tråkker så hardt hun kan.

Stram timeplan, lite fritid

Tirsdag, torsdag og lørdag: langdistanse og intervaller. Mandag, onsdag og fredag: langdistanse og styrketrening.

Birgit legger fram treningsplanen sin.

Og så fri søndag, tenker jeg.

– På søndager kjører vi en firetimers langkjøring hver uke. Vi har to-tre økter hver dag med unntak av søndager, fordi økta da varer fire timer. Frem til Tokyo kjørte vi i tillegg 40–60 minutter i et klimarom for varmeakklimatisering daglig.

I Birgits liv er hver dag planlagt på minuttet. Å drive med idrett er ikke bare en jobb, det er en livsstil. For å få maks utbytte av økta, må hun spise på et visst tidspunkt, og det er også gitt hva hun skal spise. Ernæringsfysiologer setter opp kostplanen hennes. Birgit forteller at hun kan bla sju år tilbake i kalenderen sin og finne ut akkurat hva hun trente og spiste den gang.

– Så lenge jeg er aktiv idrettsutøver, er det sånn livet mitt er.

– Føles det ikke litt kontrollerende?

– Jeg skjønner jo når jeg snakker om det at det ikke er sånn folk flest lever, men for meg er det veldig praktisk.

– Får du noe tid til å bare være, da? Slappe av?

– Det er jeg for dårlig på. Jeg drar hjemmefra halv sju hver dag og er hjemme igjen mellom 18 og 20 for å gjøre regnskap, svare på e-post og andre henvendelser.

Birgit lever fint med en stram timeplan uten mye fritid.

– Spørsmålet er jo hvor lenge jeg kan holde på sånn.

[ – Heller lam enn trangsynt (+) ]

Måtte bryte opp kollektivet

I perioder har hverdagen til Birgit vært veldig annerledes som følge av pandemien. Det har vært perioder da det har vært forbudt å drive organisert trening. Det har også vært perioder med stengte kommunegrenser, og Årungen ligger i Ås kommune, cirka en times kjøretur ut av Oslo. Da har ikke Birgit kunne gjøre jobben sin. Første og beste alternativ ble romaskinen i stua.

– Men det er ganske stor forskjell på å være ute og trene på vannet og å sitte halvveis inni et garderobeskap for å få det til å gå opp med resten av kollektivet på hjemmekontor.

Birgit skrur av musikken i bilen. Ikke fordi det er alvorets time, men for at vi skal høre hverandre bedre.

Da pandemien brøt ut, bodde Birgit med to andre: en student og en i full jobb. Alle tre, inkludert den paralympiske mesteren, var på hjemmekontor. To med jobber som krevde konsentrasjon og ro, en med en jobb som krevde tunge løft med vekter og raske tak i romaskinen. Alt i samme leilighet. Tross Birgits forsøk på å gjemme seg i garderobeskapet, ble støyen forstyrrende for de andre.

– Den praktiske konsekvensen ble at vi måte bryte opp kollektivet, fordi jeg måtte trene hjemme.

De to andre flyttet ut og Birgit ble værende i leiligheten på Majorstuen, som hun eier selv og nå deler med en venninne. Der fortsatte hun hjemmetreningen, som gradvis begynte å slite på motivasjonen.

– Men kunsten er ikke å være motivert hele tida, kunsten er å ta seg sammen når man ikke er det.

– Hva gjør du når du må ta deg sammen?

– Jeg tenker ikke, jeg vurderer ikke, jeg bare står opp og gjør det jeg skal gjøre.

Lange timer på romaskinen og tunge vektløft på stuegulvet fikk Tokyo til å føles langt unna for Birgit og resten av rolandslaget. Det er en del av forklaringen på de emosjonelle reaksjonene som kom etter seieren, mener hun.

– I så mange måneder har vi jobbet og trent og ikke sett mennesker. Vi trente mot Tokyo i stua, sier hun.

Hjuldans – en rettferdig konkurranse?

Vi er fremme ved Årungen og blir møtt med klar blå himmel og strålende sol, tross den lille regnbygen som underholdt oss på T-banestasjonen tidligere.

– Sol, ass! Det er jeg ikke vant til. Det regna hver dag i Lofoten. Men det var helt greit, da. Vi hadde tørrdrakt, sier Birgit på vei ut av bilen før hun blir fanget av et gjesp. Hun har fortsatt jetlag etter Tokyo.

Birgits deltakelse i TV 2-programmet «Skal vi danse» for et år tilbake, blir samtaletema på kjøreturen vår. Det at hun ikke kunne danse med beina på lik linje med de andre deltakerne, ble møtt med skepsis fra seere.

Skepsisen bygget på en bekymring for at Birgit skulle få gratispoeng og sympatistemmer og at hun ikke ville kunne danse like komplisert og teknisk som resten. Rett og slett at konkurransen ikke lenger var rettferdig. Det er en feilslutning, mener Birgit selv. Hun fikk meldinger av folk som ba henne kjenne sin egen begrensning.

– At det ikke er rettferdig konkurranse fordi jeg bruker rullestol istedenfor bein, er interessant. Blant de andre deltakerne var en tidligere alkoholiker, en olympisk mester, en som er født med rytme og en fysiker på to meter. Noen var unge, noen var litt oppi åra. Hvor er den rettferdige konkurransen, liksom?

Hele casten i «Skal vi danse» var en funksjonsvariasjon, mener Birgit. At hun har en enorm kroppskontroll og stamina og er vant med å opptre live, ble aldri trukket fram som en urettferdighet overfor de andre deltakerne. Hun opplevde at mye av kritikken kom fra folk som ikke hadde satt seg inn i det hun og dansepartneren Phillip faktisk skulle gjøre.

Framme på Årungen møter hun kjente med jublende «hallo!». Men hun vil avslutte resonnementet sitt. Det som fascinerte henne mest med «Skal vi danse»-deltakelsen, var hvor mange som avfeide innsatsen hennes.

– Jeg lærte da jeg var på utveksling på videregående at ting ofte ikke er bedre eller dårligere enn noe annet, det er bare annerledes. Det er sånn jeg ser på min innsats som danser. Det er bare annerledes.

[ Birgit sprenger grenser ]

Mange trakk slutninga om at annerledes betyr feil. Det tok Birgit, som er vant til å være en del av et olympisk landslag for idrettsutøvere uten funksjonsnedsettelser, litt på senga. Hun er vant til å være integrert.

– Er du så vant til å være integrert at du kan glemme litt at noen kan anse deg som annerledes?

– Ja. Det glemmer jeg, for jeg føler meg ikke noe annerledes og behandles ikke noe annerledes i min hverdag. Jeg behandles akkurat som alle andre.

Birgit tror fordommene kommer fra uvitenhet og at løsningen på det er å dele istedenfor å bli sint. Jo mer vi eksponeres for en annerledeshet, jo mindre annerledes blir det for oss, mener hun.

– Neste gang en med en funksjonsnedsettelse er med i «Skal vi danse», har vi sett det før. Da trenger vi ikke diskutere om den personen har noe der å gjøre og kan heller diskutere dansen.

[ Takk, Birgit ]

Energipåfyll og multitasking

Dagen på Årungen er dedikert til å finne fram alt utstyret som trengs til helgas NM. Og så må hun få rigga båten. Birgit suser rundt i en garasje full av hvite og gule og veldig lange robåter. Hun har nynnet på den samme melodien gjentatte ganger, men jeg har ennå ikke klart å få grep om hvilken sang det er.

Etter en lang jakt på årer, utstyr og skruer står båten til Birgit omsider klar for montering utenfor garasjen. Det er ofte uforutsigbart hvor lang tid monteringen tar, forklarer hun. Enkelte kvelder på Årungen har strukket seg til klokken 22, hvor hun har måttet trene innimellom mekkinga. Men akkurat nå har hun noen rolige dager før NM. Hun er fortsatt trøtt og sliten etter Tokyo, hvor hun skrudde tida elleve timer fra norsk tidssone. Fysioterapeuten hennes anslår at det vil ta minst to-tre uker å hente seg inn fysisk.

– Vil dere ha litt? Det er viktig å fylle på med energi på sånne lange dager hvor man blir stående og rigge. Dessuten er det hyggeligere å jobbe når man ikke er sulten, sier Birgit og strekker ut en hånd med en energibar hun har brukket en bit av.

Flere ganger lyser mobilen hennes opp etterfulgt av plingende lyder som stjeler nesten all oppmerksomheten hennes. Denne gangen kanskje med god grunn, for alarmen ringer.

– Møtetid!

Birgit skal i et digitalt møte, men det stopper henne ikke fra å fortsette monteringen og intervjuet samtidig. Kanskje kan hun multitaske likevel.

Et levende liv

Vi har montert båt i tre timer, fikla med skruer som ikke passer og drevet detaljarbeid med muttere som flere ganger har løsna eller vært feil plassert. Det jeg trodde skulle bli et totimers intervju, ble en hel dag på jobb med Birgit Skarstein.

Birgit opplever at hun gir folk litt perspektiv. Det har blant annet gutta på landslaget bekreftet. De tar seg selv i å skjerpe seg hvis hun kommer bærende med to årer på fanget og ting over skuldra og likevel ikke klager.

– Hvis jeg ikke klager på at ting ikke er på stell som åpenbart har størst ulempe for meg, så sitter det litt lengre inne for de olympiske mannfolka å klage over det samme. Det kan jo ha positiv effekt.

Birgit ble lam etter en epiduralbedøvelse som gikk galt og dermed ble permanent. Det lærte henne at hva som helst kan skje og at man ikke kan beskytte seg mot livet. I hvert fall ikke hvis man vil ha et levende liv.

– Det nytter ikke å gå rundt å være redd, men du trenger ikke å være dum for det, sier Birgit, som understreker at hun ikke har tenkt å sjanse på noe risikofylt som kan gi henne flere skader.

For hun ser jo hvor upraktisk det er å ikke kunne gå. Overgangen fra beina til stolen ble brå. Hun ble sjokkert over hvor lite tilrettelagt samfunnet er for funksjonshemmede og hvor mye av den grunnleggende infrastrukturen som krever at man kan gå. Ikke kom hun seg over fortauskanter, ikke kom hun seg opp trapper til butikker, kafeer og trikker eller den høye kanten til bussen. Og ofte har hun blitt avvist av taxier som ikke vil ha henne med og kjører videre. Men på vinteren er det verst. Å komme seg gjennom snøen er et slags mareritt når veien ikke er brøyta.

– Så sitter du fast. Jeg har havnet i så mange farlige situasjoner i mørket og slapset midt på veien, fordi jeg ikke kommer meg opp på fortauet. Det er kjempeekkelt.

Men fordi Birgit ikke har vært lam hele livet, vet hun at slike ting er vanskelig å være bevisst med mindre man må.

– Folk ser ikke problemet, fordi de ikke har behovet selv. De bare går og tenker ikke over hvor mange hindringer det er for mange andre. Jeg skjønner jo det.

[ Lå nede for telling. Nå er han klar for heksejakt (+) ]

Arv, miljø og lykkeforskning

Birgit har lært seg å finne løsninger. At hun ikke kan gå, er en del av henne, men det er ikke en definerende del av hvordan hun er som menneske, understreker hun. Som alle andre mennesker, har Birgit blitt formet av det hun har opplevd, men det er de menneskelige egenskapene hun har som har gjort at hun har stått i motgang med styrke.

– Det er de som gjør at jeg nå er her og fremdeles skrur på denne skruen, sier Birgit og løfter hodet fra båtkanten et lite øyeblikk.

– Men hvor har du fått de egenskapene fra, da?

– Er det ikke en god blanding av født sånn og blitt sånn, a?

Stå på-viljen har alltid vært der. En «pain in the ass» for foreldrene, sier Birgit, som alltid har vært veldig sta, løsningsorientert, kreativ og ambisiøs.

– Og veldig positiv …?

– Jepp!

Birgit har lest lykkeforskning som viser at det som er mest utslagsgivende for hva slags nivå av lykke man havner på etter en skade, er hva slags nivå man var på før skaden. De som i utgangspunktet har hatt det bra, kan fortsette å ha det bra. Selv er Birgit en ganske happy type. Fornøyd med å leve.

– Det er ikke gitt at vi skulle få det her livet, men så fikk vi det. Tenk så heldige vi er? Assa. Tenk at vi er født og har muligheten til å være i verden. Det er helt strålende, det.

Hun finner genuin glede i små ting, og mener selv at hun er god på å styre energien og fokuset sitt. Det skal litt til å vippe Birgit Skarstein av pinnen.

Men så dukker det opp et temperament.

– Det klikka for meg i februar da vi hadde full nedstenging i Oslo, besøksforbud og en skjenkestopp som hadde vært der siden november. Jeg snakket med noen venner i Levanger som var grinete over at skjenkestoppen var blitt nasjonal og mente at hvis vi i Oslo bare hadde tatt oss sammen, så hadde de sluppet å ha det så kjipt.

– Vi i Oslo? Vi hadde holdt oss så jævlig lenge, vi. Vi har hatt med dette rælet å gjøre siden det hele begynte. Så hold kjeft!

Det blir stille et par sekunder før det lille raseriet går over i en kollektiv latterkrampe etterfulgt av en liten applaus for sinnatalen hun nettopp holdt.

– Nei. Den diskusjonen måtte vi bare avslutte, sier Birgit.

[ – Vi må tviholde på hver seier, på alt vi har fått til, ellers kan det forsvinne igjen (+) ]

Forbildestatusen

At Birgit Skarstein har blitt verdensmester, deltatt i «Skal vi danse» og oppnådd flere ting man kanskje ikke skulle tro var mulig med en slik lammelse hun har, har gitt henne et ufrivillig status som forbilde.

– Jeg er litt opptatt av at andre ikke skal føle at de må gjøre det samme som meg, men samtidig også opptatt av at jeg må få lov til å gjøre det jeg vil uten å få høre at jeg må slutte å være så flink fordi jeg legger press på andre. Det er ikke det jeg vil, men jeg ber om tillatelse til å leve mitt eget liv.

Med andre mener hun andre med funksjonsnedsettelser. Fordi det er så få funksjonshemmede som er offentlige, kjenner Birgit på at de få som er det, blir veldig synlige. Hun hører stadig at måten hun lever på, legger press på at andre må være like flinke som henne.

– Men det er ingen som sier til Olaf Tufte at han må slutte å ro fordi menn på 45 føler seg late av yrket hans.

Birgit begynner å nynne på den samme sangen igjen.

– Hvilken sang er det igjen?

– Som jeg synger på? Å, jeg skal vise deg!

Hun drar opp telefonen fra fanget og finner stolt fram en video på kamerarullen sin. Videoen viser Helene Spilling, som hun bor sammen med, syngende med gitarkompanjong og TV 2-reporter Simon Nitsche ved sin side. Helene og Simon danser sammen i årets «Skal vi danse». Birgits gjenkjennbare latter ljomer i bakgrunnen.

– «More than words»?

– Ja!

Etter fem timers arbeid runder vi av, men før vi kjører, er Birgit igjen opptatt med mobilen. Enda et møte?

Nei. Sushi til heimen. Sushi til 750 kroner, faktisk.

– Man bør aldri kjøpe mat når man er så sulten som jeg er nå, da mister man kontrollen.

Fem favoritter

Musikk: Fay Wildhagen

Film: «The Pursuit of Happyness»

Bok: «Sapiens», (av Yuval Noah Harari)

Mat: Sushi

Sted: Fjellet