Debatt

Følger helsemyndighetene med i timen?

Psykisk helsevern må respektere individets rettigheter. Det betyr at vi som står rundt må tåle at det tas valg vi ikke ville tatt.

Er norske politikere og helseledere villige til å gjøre det som er nødvendig for at psykisk helsevern her i landet skal være takt med WHOs nye veileder, spør innleggsforfatterne. På bildet: Helse- og omsorgsminister Bent Høie.
Dette er et debattinnlegg som gir uttrykk for skribentens holdninger og meninger. Du kan sende inn debattinnlegg til debatt@dagsavisen.no.

10. juni i år lanserte Verdens helseorganisasjon (WHO) sin veileder om psykiske helsetjenester. Det skal fremme personsentrerte og rettighetsbaserte tilnærminger. Mennesker med levd erfaring skal bidra i utvikling, levering og overvåking av tjenestene.

Veilederen viser frem innovative tjenester rundt om i verden.

WHO uttrykker svært tydelig at psykisk helsevern må se på sine tjenester. De er opptatt av at disse skal være effektive og støtte beslutningstakere og andre i å utvikle tjenester i samsvar med menneskerettighetsstandarder.

Mennesker skal få hjelp til å gjenvinne kontrollen over sitt liv, og til å etablere et liv som for den enkelte oppleves meningsfylt. For at mennesker skal ha en reell mulighet til å gjøre personlige, verdiforankrede valg, må psykisk helsevern respektere individets rettigheter.

Norge som ressurssterkt kunnskapsland skal selvsagt være i front i dette viktige arbeidet, og flere slike tilbud er allerede på plass. Det er krevende å skaffe oversikt over disse, og når mennesker i krise endelig får søkt seg inn møtes de og deres pårørende med lange ventelister.

WHOs veileder trekker fram seksjon for Basal Eksponeringsterapi (BET) på Blakstad sykehus som ett av tre døgntilbud i verden som et eksempel på en tjeneste som jobber i tråd med den nye kursen.

BET-modellen ble utviklet på 1990-tallet og har gjennom de siste 20 årene blitt brukt systematisk i døgnbehandling i BET-programmet ved Vestre Viken. Videreutviklingen av verktøy og kritisk blikk på eget arbeid er en del av arbeidshverdagen. Arbeidet er forankret i verdier som autonomi, respekt, likeverd og empati. I dag er tvangsbruken ved BET redusert med 99 prosent, på tross av at pasientgruppen er den samme som ved oppstarten.

Vi i BET sier ofte at det var personalgruppen som måtte endre seg.

Mennesker som søker seg til BET har til felles at mange behandlingstilbud har vært forsøkt. Menneskene, pårørende og systemet rundt sitter igjen med opplevelsen av at ingenting nytter. Mange har en hverdag preget av selvmordstanker, stemmehøring og høy grad av angst.

I møte med utfordringer kan en velge å lindre og dempe det som plager en, men vi ser at kampen mot det vonde ofte kan komme i veien for det livet en ønsker å leve. Ordet valg står sentralt i BET. Pasientene beskriver på ulike måter hvordan de har fått tilbake ansvaret for eget liv og behandling. Valget forblir hos dem.

Det betyr at vi som står rundt må tåle at det tas valg vi ikke ville tatt.

BET er en del av en større trend innen psykisk helsevern der behovet for et skifte blir tydeligere og tydeligere både nasjonalt og internasjonalt. I Norge finnes det flere tilbud med denne type recovery-orientert praksis som bygger på verdiene autonomi og respekt.

Mennesker som søker seg til disse tilbudene ønsker ofte å klare seg uten medisiner eller trappe ned på sin medisinbruk. Behandlingen vektlegger frivillighet, aktivitet, mestring, struktur, nettverk og bevissthet om egen helse og livssituasjon. Menneskene møtes med at det er en selv som vet best hva en trenger for at en skal klare å leve godt.

For WHO var det viktig å trekke frem behandlingstilbud som kan bidra til kunnskaps- og kompetanseoverføring. En strukturert oppbygging av drift, en definert faglig metode og terapeutiske verktøy gir andre aktører muligheten til å tilpasse praksis til eget arbeidsområde.

BET-seksjonen ved Blakstad drifter nasjonale utdanninger for leger, psykologer og høyskoleutdannede, og i 2022 starter en ny utdanning i Tromsø basert på verktøy fra BET. Elementer av BET blir implementert til helse -og omsorgsfeltet; for eksempel ved distriktspsykiatriske sentre, i tjenester for barn og unge, til kommuner, barnevernstjenester og andre lavterskeltilbud som Utekontakten.

Poenget er ikke at alle helsetjenester skal bygges opp etter samme struktur, men at de autonomifremmende tiltakene WHO-veilederen beskriver, er like aktuelt for alle. Å få lagt til rette for kompetansedeling krever både innsats fra fagfeltet og en nasjonal plan med oppdaterte retningslinjer. Vi trenger en oversikt over forskjellige tjenester for at alle kan ta til seg hele eller deler av det som faktisk fungerer.

Vi trenger at de gode eksemplene støttes og prioriteres.

Helseminister Bent Høye gratulerte BET-seksjonen i juni og sa han håpet arbeidet inspirerer andre land til å ta i bruk medisinfrie tilbud og å vektlegge menneskerettigheter i behandlingen av personer med psykiske helseutfordringer.

Vi undrer oss over hva helsemyndighetene har tenkt å gjøre her hjemme.

BET-seksjonen ved Blakstad har i dag 6 sengeplasser nasjonalt og over to års ventetid. Vi og andre har behandlingstilbud som praktiserer i tråd med WHOs bestilling, så hva er neste trekk? Er norske politikere og helseledere villige til å gjøre det som er nødvendig for at psykisk helsevern her i landet skal være takt med WHOs nye veileder?