Portrett

Å vende tilbake

Etter at terroristen nesten stjal Prableen Kaurs liv 22. juli, ble følelsene tåkete. Men plutselig en dag våknet sinnet hun hadde båret på.

– Jeg lurer på hvor de voksne er, og hvorfor må vi være de voksne?

Hun tar en liten pause, tørker en tåre mens hun smiler unnskyldende.

– Vi sitter her ti år senere, og så klarer vi ikke være mer konstruktive? Oppgjøret etter 22. juli er blitt noe vi som ble skadet og rammet må ta ansvar for.

Vi sitter på et eget rom på en kafé i bydelen litt utenfor Oslo sentrum der hun bor. Det har tatt henne tid å snakke ut om oppgjøret med terrorangrepet, og hun har skammet seg over å ikke ha gjort det tidligere.

Spoler vi ti år tilbake i tid var Prableen Kaur 18 år og klar for sin første sommerleir som nestleder i AUF i Oslo. En aktiv samfunnsdebattant og politisk stjerneskudd. Bak seg hadde hun en liten karriere som aktiv i Unge Sikher, leder av Grorud AUF og fast kommentator i Aftenposten Si;D. Hun hadde deltatt i flere paneldebatter og holdt tale på Aps landsmøte. Dagen etter terrorangrepet satt hun seg ned og skrev. Hun skrev et blogginnlegg med tittelen «Helvetet på Utøya». Det ble spredt fort på nett og papir – gjengitt av de største riksdekkende avisene, og telefonen sluttet ikke å ringe fra internasjonale medier. Det ble overveldende og hun sluttet etter hvert å svare dem.

Det skjedde mye: Bare to måneder senere ble hun valgt inn i Oslo bystyre som tidenes yngste representant. Hun ble kåret til «Årets nordmann» av ukemagasinet Ny Tid, og skrev boka «Jeg er Prableen». Høsten 2012 ble den utgitt, og Prableen begynte på jussen som planlagt. Boka ble en selvbiografi om oppveksten med mobbing, familien, politikk og Utøya. Hun fortsatte som politiker i bystyret fram til 2019, og var samtidig vararepresentant på Stortinget fra 2013–2017.

– Den siste perioden av bystyret var jeg riktignok ikke så mye med, jeg var mye syk.

Hun trakk seg bevisst og gradvis tilbake fra politikken og synligheten.

– Jeg var 18 år da det skjedde. Jeg har trukket meg tilbake fordi det var slitsomt og vanskelig å forholde seg til. Jeg var veldig opptatt av at 22. juli ikke skulle bli definerende for hvem jeg var. Samtidig har jeg i ettertid klart å akseptere at det er noe jeg ikke kommer utenom.

Fikk bryllupsnerver, men så føltes alt helt riktig

Det er lenge siden hun har lest i selvbiografien hun skrev da hun var 18. Hun bladde litt i den nylig, og det var mye fra tiden rundt 22. juli som hun ikke husker.

Jeg har blitt møtt med at jeg var så voksen. Jeg var jo voksen fordi jeg ble tvunget til å være det på grunn av omstendighetene, eller kanskje det var en måte for meg å deale med det på. Jeg skulle jo egentlig mest ønske at jeg var ung og dum på den tiden. Samtidig så er det ingen som har nektet meg å være det. Jeg var et halvår i New York som praktikant ved den norske FN-delegasjonen og trakk meg tilbake fra politikken. Det handlet også om at det gikk opp for meg at disse åra her kommer ikke tilbake.

Jeg reagerer på lyder, og der og da kan jeg bli redd og stoppe opp. Men så tar jeg et skritt tilbake og tenker over hvorfor jeg reagerer, og da går det bra.

—  Prableen Kaur

I 2020 giftet hun seg. Mannen hennes har foreldre fra Sri Lanka, og hun fra India. Da er det vanligvis store bryllup.

– Jeg hadde alltid tenkt at jeg skal gifte meg en dag, hvis jeg møtte en person jeg ønsket å dele livet med. Vi hadde egentlig planlagt bryllup med 200 gjester denne sommeren – deler av dem er familie og slekt fra India og Sri Lanka, så vi skjønte raskt at det ikke ville gå på grunn av pandemien. Vi endret planene helt og valgte å gifte oss i fjor høst. Det ble et veldig fint og intimt bryllup med aller nærmeste familie og forlovere.

– Fikk du bryllupsnerver?

Forholdet vårt har vært veldig fint og trygt. Det føltes bare veldig riktig. Men i opptakten til bryllupet fikk jeg litt nerver, så jeg skjønner når folk snakker om bryllupsnerver. Men da dagen kom så kjente jeg at det var det eneste rette. Det var riktig og det er riktig. Jeg er veldig glad for at vi er gift og har et liv sammen. Det er veldig fint.

Mannen hennes har ikke samme tro som henne.

– Jeg har valgt ektefelle som ikke tror på det samme som meg, men jeg har valgt ham. Og jeg er veldig glad for at han har valgt meg.

Prableen Kaur.

Hvordan leder man en organisasjon i dyp krise og sorg?

Rollen som nestleder i AUF i Oslo i 2011 ble noe helt annet enn hva hun hadde sett for seg da hun tok på seg tillitsvervet. Historiker Hallvard Notaker skriver i boka Arbeiderpartiet og 22. juli, at partiets rolle lignet mer på et begravelsesbyrå.

– Jeg tror ingen hadde tenkt at det skulle bli sånn. Hvordan leder man en organisasjon i dyp krise og sorg? Vi gikk gjennom navn og forsøkte å skaffe oss en oversikt over hvem som var skadet eller på sykehus. Vi skrev minneord. Det var ingen som ba oss om å gjøre det, men vi følte et ansvar for å ringe foreldrene til de som hadde gått bort. Jeg tror ikke jeg skjønte det der og da. Jeg bare gikk inn i rollen. Vi tok veldig mye ansvar, og jeg angrer ikke på det.

I løpet av de ti årene som har gått har stadig nye dystre rapporter blitt publisert.

I mai i år kom en rapport fra Nasjonalt kunnskapssenter om vold og traumatisk stress (NKVTS). Studien viste at mer enn hver tredje som overlevde terroren på Utøya, fortsatt sliter med posttraumatiske stresslidelser. Én av fem pårørende oppgir det samme. Like etter kom senteret med rapporten om at én av tre Utøya-overlevende har mottatt hatefulle ytringer eller trusler. 75 prosent av disse setter meldingene i sammenheng med at de var på Utøya 22. juli.

Nå som det er gått ti år så det er viktig å sette den inn i en kontekst

—  Prableen Kaur

I juni kom rapporten fra Senter for krisepsykologi. Hver tredje forelder som mistet et barn, er fremdeles så preget at de er helt eller delvis arbeidsuføre.

Traumepåminnere er ting som minner om et tidligere traume, og som kan utløse sterke følelsesmessige reaksjoner. Dette kan være lyder, lukter eller situasjoner.

– Jeg reagerer på lyder, og der og da kan jeg bli redd og stoppe opp. Men så tar jeg et skritt tilbake og tenker over hvorfor jeg reagerer, og da går det bra. Jeg er takknemlig for at jeg har det bra der jeg er nå, og jeg har akseptert at noen ting ikke blir som før.

Boka hun skrev som 18-åring handler også om at ting blir bedre. Før hun ble aktiv i AUF på videregående, kom hun fra en vanskelig tid med mobbing på barne- og ungdomsskolen. Likevel holdt hun elevtalen på vitnemålsutdelingen. Hun valgte å holde en tale om at alt hadde vært fint og hyggelig, og angret med en gang etterpå. Selv om det ikke stemte da, så ble livet bedre. Hun begynte på Oslo Katedralskole som hun hadde drømt om, og fikk gode venner og lederverv i AUF i Oslo. Ting ble bra.

Foreldrene til Prableen løfter 2 år gamle Prableen hjemme i Lørenskog. Kledd i indisk kjole.

Det ble klart for AUFs sommerleir på Utøya, og Prableen var der som nestleder i AUF i Oslo. En bombe gikk av i regjeringskvartalet og de hadde krisemøte på øya. De følte seg trygge der ute, men så kom skuddene. Flere ganger trodde hun at hun skulle dø. Da hun måtte hoppe ut av vinduet. Da de andre svømte og hun ble liggende. Da hun spilte død mens terroristen skjøt rundt henne i minst en time. Så bestemte hun seg for å svømme likevel, og overlevde.

Hold deg oppdatert. Få daglig nyhetsbrev fra Dagsavisen

Vil gi ut «Jeg er Prableen» på nytt

Etter terrorangrepet slet hun med å kjenne på sorgen, og undertrykte følelsene sine med å jobbe mye. Helt fram til 2019 slet hun med at hun ikke klarte å være sint på terroristen.

Så løsnet det.

– En veldig god psykolog skal ha æren for det. Sommeren 2019 ble et vendepunkt for meg. Jeg ble i stand til å fordøye hva som hadde skjedd i 2011.

– Det er litt klisjé kanskje, men som en tåke som lettet?

– Ja, men det føltes faktisk sånn. Jeg har jo alltid vært religiøs, så det er først nå jeg kan forstå ateister som sier de plutselig ble religiøse etter en bestemt opplevelse. Jeg ble rasende over mangelen på politisk ledelse i oppgjøret med ideologien etter 22. juli. Nå som jeg tør å bli sint, er det lettere å snakke om det i dag. Jeg kjenner meg selv bedre.

Derfor ønsker hun også å gi ut boka «Jeg er Prableen» på nytt, med et nytt forord. Boka kommer ut på Cappelen Damm antakeligvis innen våren 2022.

– Nå som det er gått ti år så det er viktig å sette den inn i en kontekst, og inn i den debatten som utspiller seg nå. For meg handler ikke boka bare om 22. juli, jeg skrev den også for å vise at det kan gå bra selv om man har hatt det vanskelig.

Ti år er gått, men er vi enige om hva som egentlig skjedde? Det undersøkte Senter for ekstremismestudier (C-REX) ved Universitetet i Oslo. Nei, var svaret. Vi er ikke enige om hvem som ble rammet av terroren 22. juli, og hvorfor det skjedde. En tredjedel av de spurte i undersøkelsen mener Arbeiderpartiet har slått politisk mynt på terroren 22. juli 2011. Nesten en av fire svarer at de mener at terroren var et resultat av innvandringspolitikken som ble ført i Norge. De som svarer dette, støtter også høyreekstrem ideologi.

Da Sylvi Listhaug (FrP) publiserte det innlegget om at Arbeiderpartiet setter terroristenes rettigheter foran nasjonens sikkerhet, og ikke klarte å ta ansvar og beklage det, rant det over for meg.

—  Prableen Kaur

– Synes du det var oppsiktsvekkende?

– Nei. Det ga veldig mening for meg da jeg leste det. Jeg synes det er alvorlig at så mange som en tredjedel mener at Ap har slått politisk mynt på terroren. Denne undersøkelsen viser hvor viktig det er at vi snakker om hva som faktisk skjedde, og at de partiene som har bidratt til dette narrativet har et ansvar for å ta et oppgjør med den fortellingen. De har innflytelse og definisjonsmakt.

OSLO  20131009.
Stortingets åpning 2013
Nyvalgt stortingsrepresentante fra arbeidertpartiet Prableen Kaur (tv) ved siden av Frps Christian Tybring-Gjedde under onsdagens høytidelige åpning av det 158. storting. 
Foto: Heiko Junge / NTB

Hun trekker fram da daværende stortingsrepresentant for FrP Per Sandberg holdt tale på Stortinget bare måneder etter angrepet. Han sa at Ap «til de grader hadde spilt offer» i etterkant av terroren. Daværende gruppeleder for FrP Siv Jensen beklaget i ettertid. AUF-leder Eskil Pedersen foreslo også høsten 2011 at «politikere i Norge må ta et oppgjør med de i sine parti, organisasjoner eller miljø som bidrar til å legitimere høyreekstremes meninger». Da svarte Siv Jensen med å si at han forsøkte å gi folk i FrP skyldfølelse fordi de debatterte innvandringsspørsmålet. Jensen mente at AUF-lederens forslag ville bidra til å slå ned på ytringsfriheten og at det ikke var i tråd med mantraet etter 22. juli om mer demokrati og mer åpenhet.

Da svarte gruppeleder i FrP, Siv Jensen med å si at han forsøkte å gi folk i FrP skyldfølelse fordi de debatterte innvandringsspørsmålet. Jensen mente at AUF-lederens forslag ville bidra til å slå ned på ytringsfriheten, og at det ikke var i tråd med mantraet etter 22. juli om mer demokrati og mer åpenhet.

Les reportasjen: 10 år etter 22. juli-terroren står vi igjen på perrongen med hat, paranoia og misnøye, og en gjeng overaktive konspirasjonsteoretikere. Hva har skjedd? (+)

Var redd for å snakke om det politiske oppgjøret

Prableen tror mange av de overlevende i lang tid etter 22. juli var veldig opptatt av at man skulle være enige om at det var et angrep på demokratiet og på alle.

– Mange følte nok at vi måtte være det, og det var kanskje det eneste rette kort tid etter. Jeg gjorde også det. Jeg kjente på at jeg var redd for å snakke om det politiske oppgjøret, fordi man ble redd for beskyldninger om å kneble ytringsfriheten eller dra Utøya-kortet. Etter hvert som flere av oss turte å si noe mange år senere, ble mange likevel møtt med de samme beskyldningene. Det får meg til å tenke at hvis jeg uansett blir møtt med de beskyldningene ti år senere, så kunne jeg jo sagt noe for sju-åtte år siden. Jeg burde ha hoppet av «Det var et angrep på alle»-toget tidligere.

– Når begynte du å tenke det?

Da Sylvi Listhaug (FrP) publiserte det innlegget om at Arbeiderpartiet setter terroristenes rettigheter foran nasjonens sikkerhet, og ikke klarte å ta ansvar og beklage det, rant det over for meg. Det er nok en følelse som har vokst fram over tid.

– Hvordan da?

– Jeg blir skikkelig sint hvert år 22. juli. Jeg blir så sint når folk legger ut bilder om at «Aldri mer, og vi må ikke glemme». Det hjelper ikke å legge ut et bilde, hvis du ikke gjør noe resten av året. Altså, ikke misforstå, jeg vil jo at folk skal minnes og tenke over det som skjedde og hvorfor. Men vi trenger flere stemmer i debatten og engasjement mot høyreekstremismen. Hvis dette var et angrep på det norske demokratiet og oss alle, hvorfor prioriterer ikke myndighetene arbeidet mot ekstremisme? Hvorfor er det AUF og vi som overlevde som ikke bare må bære denne fanen å gå foran, men som ofte opplever å bli stående aleine?

OSLO  20130826.
På Oslo katedralskole da det var skolevalg. AUF-politiker Prableen Kaur taler.
Foto: Gorm Kallestad / NTB

Jeg ble helt satt ut og veldig lei meg. Tilsynelatende helt vanlige folk kan gi støtte til Breiviks terrorprosjekt

—  Prableen Kaur

Flere soloterrorister har i ettertid blitt inspirert av Breivik. Åtte år etter at Norge aldri skulle glemme ble Norge utsatt for et nytt terrorforsøk. Johanne Zhangjia Ihle-Hansen ble drept og Al-Noor-moskeen ble utsatt for terrorforsøk.

– AUF har foreslått å sette ned en ekstremismekommisjon. Det støtter jeg helhjertet, det er bare så synd at AUF som må være de som foreslår det. Hvis dette var et angrep på alle, hvorfor er det ikke flere som støtter forslaget eller sier at kommisjonen bør ha et bredere mandat eller se på noe annet. Det er jo dette vi etterlyser, en reell diskusjon om veien videre.

– Det var ikke tilfeldig det som skjedde. Det var ikke en naturkatastrofe. Det var et angrep på AUF og Ap. Det var nøye planlagt. Vi må tørre å erkjenne det i større grad. Det er også en forutsetning for å kunne bli i stand til å snakke om hva vi kan gjøre for at dette ikke skjer igjen.

Stor samleside: Alt om 22. juli

«Dumt at han bomma»

Ikke alle mottok meldinger etter terrorangrepet 22. juli fra fremmede som ønsket dem døde. Prableen har mottatt hets både på meldinger, mail og i posten. Da det så vidt hadde gått et halvt år etter terrorangrepet, kom en dame bort til henne på gaten og sa at det var en synd at hun hadde overlevd og en skam at hun skulle gi ut bok. En gang passerte hun en helt vanlig guttegjeng på Grünerløkka, midt på lyse dagen, da en av dem snudde seg og sa «dumt at han bomma på deg».

– Jeg ble helt satt ut og veldig lei meg. Tilsynelatende helt vanlige folk kan gi støtte til Breiviks terrorprosjekt. Det er dessverre ikke bare jeg som har opplevd dette.

– Hvordan påvirker slike opplevelser deg?

Jeg synes det er veldig vanskelig. Jeg skulle ønske jeg kunne si at det ikke går inn på meg, men det ville vært å lyve. Noen ganger klarer jeg å la det prelle det av meg, men hvis mengden blir for stor, vil jeg bare trekke meg tilbake og isolere meg.

– Opplever du det fortsatt?

– Nå er jeg ikke synlig sånn som jeg var før. Dette skjedde da jeg var politisk aktiv. Jeg synes det er helt fint at andre er uenig med meg og vil diskutere, men jeg synes det er vanskelig å få slengt sånne ting i trynet. Nå har jeg ikke opplevd det på en stund, og det har vært godt.

– Hva synes du om at Utøya-overlevende har måttet stå i denne hetsen i så mange år?

– Det bidrar til et veldig stort tap. Jeg kan ikke svare for andre, men jeg tror at mange har vegret seg for å mene noe og heller lar være fordi de opplever hets og sjikane. Det er mange som slår ned på det, men jeg skulle ønske at man sa enda tydeligere fra. Hets og sjikane er ikke greit. Vi kan gjerne være uenige og diskutere.

Prableen Kaur har alltid hatt en enorm arbeidsvilje og kapasitet. Religionen hennes – sikhismen – har betydd mye for henne gjennom hele livet. Likestilling, tjeneste for andre og hardt og ærlig arbeid er grunnleggende etiske prinsipper.

Prableen og lillesøster i matchende denim-antrekk.

– Da jeg var yngre, så var det så mye jeg hadde lyst til og ønsket på mine egne vegne. Jeg hadde veldig høye ambisjoner. Det er kanskje noe av det som har forandret seg mest etter 22. juli. Kanskje er det også en del av det å bli voksen. Jeg har måttet akseptere at kroppen min ikke tåler å presses like hardt, men også at jeg ikke kan få til alt hele tiden. Det har vært en vanskelig overgang, men nå er jeg veldig fornøyd med være der jeg er. A4 er ganske bra.

A4 for en tidligere politiker er riktignok jobb i Finansdepartementet.

– Kanskje litt A4 med gullkanter?

– Ja, ha-ha. Men det er ikke så mange lysende mål foran meg som jeg sikter etter lenger. Det lyser litt hele tiden. Det viktigste er at lyset virker, det er ikke så viktig om det skinner.

Hun beskriver troen som et anker i livet hennes.

– Har du noen gang tvilt?

– Barnetroen er ofte veldig sterk, og veldig definert. Som voksen har jeg hatt runder med meg selv på om sikhismen fortsatt er en så stor del av mitt liv som det var for 20 år sida. Men det er heldigvis ikke vanskelig for meg å svare ja på det.

Sikhismen oppsto som en motreaksjon til hvordan India behandlet kvinner og som en kritikk til kastesystemet. Likestilling og likeverd er det bærende for sikhismen.

– Jeg hadde en periode for noen år siden da jeg lurte på om det fortsatt var viktig og riktig for meg å gå med turban? Det var veldig viktig for meg da jeg begynte med det som 12-åring, men hva nå? Da konkluderte jeg med at det føles riktig fordi det er den jeg er, og de verdiene som hodeplagget symboliserer, er verdier jeg ønsker å fronte. Tro er viktig for meg.

---

Prableen Kaur

  • Født 20. mars 1993 i Lørenskog av indiske foreldre.
  • Tidligere leder av Grorud AUF, nestleder i AUF i Oslo. Overlevde terrorangrepet 22. juli 2011. Skrev blogginnlegg dagen etter som gikk verden rundt.
  • Forfatter av selvbiografien «Jeg er Prableen» utgitt i 2012, og romanen «Ferdig med ting» fra 2018.
  • Skal utgi selvbiografien med nytt forord.
  • Bystyrerepresentant i Oslo for Arbeiderpartiet i perioden 2011–2019.
  • Vararepresentant på Stortinget fra 2013–2017.
  • Utdannet jurist, og jobber som førstekonsulent i skattelovavdelingen i Finansdepartementet.

---

Fem favoritter:

Musikk: Emilie Nicolas, Billie Eilish og klassisk tradisjonell indisk musikk.

Bok: «Monstermenneske» av Kjersti Annesdatter Skomsvold.

Mat: Min store lidenskap er å teste nye restauranter, og så indisk er veldig godt da.

Film: «The Florida Project». Jeg er egentlig veldig dårlig til å se på film, for jeg synes det er vanskelig å sitte i ro lenge.

Sted: Senga mi. Jeg har tilbrakt mye tid i senga, og det er mitt foretrukne sted fortsatt.

---

Nyeste fra Dagsavisen.no: