«Hei, hvor er Bank of China?»
Det er mørkt i Hongkongs gater. En liten gruppe unge mennesker med ansiktsmasker løper med en handlevogn med en pappeske i, på jakt etter banklokalene. Kameraet som følger dem rister svakt. De finner lokalet, prøver å bryte seg inn, før de blir gjort oppmerksom på en åpen inngang rundt hjørnet. Alarmen uler. Få sekunder senere har de tent på langs gulvet ved minibanken. De løper ut igjen.
Det gjør vi seere også, gjennom linsen til Anders Hammer. Det er starten på 35 minutter med løping, roping, sammenstøt. Hammer tar oss med på innsiden av protestene som pågikk fra sommeren 2019 og ut året i Hongkong. Han løper med demonstrantene. Han er der når tåregassen utløses, når gummikulene suser rundt dem.
Han hadde ingen klar plan da han kom til Hongkong den sommeren.
– Det var først og fremst av nysgjerrighet jeg dro dit. Jeg lurte på hvordan det i det hele tatt kunne skje – at veldig unge mennesker kunne reise seg mot et av verdens mektigste land, som ikke er kjent for å reagere på motstand med demokratiske virkemidler.
Han ble der. Det ble 140 dager med filming i løpet av sju måneder. Resultatet er «Do Not Split», som nå er en av fem nominerte til Oscar i kategorien beste kortdokumentar. Søndag 25. april avholdes utdelingen i Los Angeles.
Kan ikke dra til Los Angeles
– Nei, hvem er det som forventer å bli nominert til Oscar, sier Anders Hammer.
Siden Oscar-nominasjonen i mars har han gjentatt at han er overrasket, men glad for anerkjennelsen. En Oscar vil toppe listen av priser 43-åringen har mottatt etter en rekke bøker, dokumentarer og mangeårig journalistjobbing utenriks – særlig i Afghanistan, men også steder som Irak, Syria, Egypt og Colombia. Arbeidet har blant annet gitt ham Fritt Ord-prisen og Den store journalistprisen i Norge, og flere internasjonale priser.
Hammer har både filmet og regissert «Do Not Split», og har produsert den sammen med Charlotte Cook i det amerikanske dokumentarselskapet Field of Vision.
– Det er en film som tar for seg hvordan menneskerettighetene er under enormt press i Hongkong, og de som bor der mister rettigheter de tidligere har hatt. Om de ikke har tatt dem for gitt, har de i alle fall kunnet leve med ytringsfrihet, pressefrihet og forsamlingsrett til nå.
Vi møtes utendørs på Marienlyst. Hammer tar et avbrekk fra klipperommet i NRK, der han tilbringer dagene med å lage en ny dokumentarserie for Brennpunkt, foreløpig av hemmelig innhold.
Det har gått i ett siden Oscar-nominasjonen, med intervjuer både i Norge og internasjonalt, og promotering av filmen.
– Det er veldig ålreit at nominasjonen kan føre til at vi kan utvide den debatten vi har ønsket ved å lage filmen.
Det planlegges en fysisk, men koronatilpasset Oscar-utdeling i år, men det blir likevel ingen tur til Los Angeles på Anders Hammer. På grunn av innreiserestriksjoner som følge av pandemien legges det opp til at de fleste nominerte utenfor USA er med gjennom lokale TV-opplegg.
Oppmerksomheten rundt filmen økte da det før påske ble klart at Kinas myndigheter har instruert kinesiske medier om å sensurere delene av Oscar-utdelingen de mener er kontroversielle. Det gjelder blant annet «Do Not Split».
Det ble ikke Hammer overrasket over.
– At Kina reagerer på vår Oscar-nominasjon var helt gitt.
[ Anders Hammer om Oscar-nominasjon: – Vi hadde ikke planlagt dette ]
Våknet sliten hver dag
En vanlig dag på jobben så sånn ut i Hongkong: Han våknet sliten om morgenen, etter å ha løpt dagen før med demonstrantene fra ettermiddagen og utover natten.
– Morgenene var de roligste stundene på døgnet. Jeg spiste mye til frokost fordi jeg visste dagen kunne bli lang. Så gikk jeg gjennom opptak fra kvelden før. Jeg klippet hele formiddagen og prøvde å se hvordan jeg kunne fortelle historier. Hvis det var noe jeg ikke hadde fått til, fikk jeg mange muligheter til å gjøre det på nytt.
Målet hans var å være så tett på demonstrantene som mulig.
– Men det er vanskelig å filme noe som er så intenst og uforutsigbart og få det inn i kameraet og ut til seerne så det gir mening. Det er også vanskelig teknisk å filme så folk orker å se på det, for hvis man løper mye, blir det mye risting. Utfordringen var å være forberedt på at alt kunne skje. Når det skjedde skulle jeg gå rett i gang og filme fra begynnelse til slutt.
Sov i leir med Det muslimske brorskapet
Åtte år tidligere: Det kokte på Tahrir-plassen i Kairo. Den arabiske våren var i emning også i Egypt i 2011. Det var et gryende håp om demokrati. Anders Hammer var på plass og rapporterte som frilansjournalist. Protestene førte etter hvert til det første demokratiske valget, der lederen for Det muslimske brorskapet, Mohammed Morsi, ble valgt til president – en lederfigur Hammer selv hadde møtt under feltstudier i Egypt i 2003 og senere i 2004. I 2013 kom Hammer tilbake til Egypt. Morsi var blitt avsatt og brorskapet hadde opprettet protestleirer i Kairo. Hammer var igjen midt i uroen.
– Det har vært en fordel for meg i felt at jeg er vant til å jobbe med sikkerhet, det å ta vare på meg selv og dem jeg jobber med. Men demonstrasjonene jeg hadde vært oppi i Egypt var mer sammenlignbare med det som skjedde i Hongkong enn det jeg har opplevd i krig.
Før Hongkong hadde Hammer mange år bak seg med arbeid i krig og konflikt. Fra Syria og Irak, men lengst i Afghanistan, der han bodde i seks år fra 2007, og har fortsatt å reise til.
– For meg personlig var Hongkong mye enklere enn en del andre prosjekter jeg har jobbet med, fordi den fysiske faren jeg befant meg i var mindre enn den var i Irak, Syria og Afghanistan. Det jeg risikerte var å bli dultet i av politiet, verbalt utskjelt eller truffet av gummikuler eller tåregasspatroner, eller av brannbombene som demonstrantene kastet og som gikk litt alle veier. Men det var en mye mindre fysisk fare for meg personlig enn da jeg for eksempel fulgte en norskkurder som var i krigen ved fronten utenfor Kirkuk i Irak og daglig ble beskutt av IS-soldater, og det kom granater, raketter og bomber.
I Hongkong var alle rundt ham i mye større fare enn han selv var. Demonstrantene risikerte lange fengselsstraffer, de ble banket opp, slengt i bakken og arrestert.
– Kunne ikke bli norsk prosjekt
Da uroen i Hongkong begynte, var Hammer allerede i Øst-Asia, han hadde vært i Sør-Korea og Taiwan. Selv om han ikke hadde jobbet mye i regionen, hadde han for lengst begynt å følge med på Kinas stadig sterkere posisjon internasjonalt. Det vekket interessen hans.
I Hongkong ble han tidlig klar over at han ikke ville kunne lage et norsk dokumentarprosjekt.
– I Norge er alle som har økonomisk interesse av å finansiere en dokumentarfilm først og fremst opptatt av norske historier og nordmenn i hovedrollen. Jeg ville lage en film med globalt perspektiv, sier Hammer.
Det var et åpenbart valg å kontakte Field of Vision, som han hadde jobbet med fra Irak og Syria. Forslaget om en kortdokumentar ble antatt med én gang. I tillegg til støtte fra Fritt Ord fikk Hammer sikret økonomien gjennom Field of Vision, som også hjalp ham juridisk, sikkerhetsmessig og med alt annet han følte behov for.
Da han dro fra Hongkong i slutten av januar 2020, hadde protestene stilnet. Koronapandemien var i emning, demonstrantene var fysisk utslitt. I juni kom Kinas endelige svar: En sikkerhetslov som har ført til at mange aktivister nå er fengslet eller har flyktet til utlandet.
– Det ville ikke vært en avsluttet prosess før vi så hva Beijing gjorde. Da loven kom i slutten av juni, skjønte jeg at det var avslutningen på det filmprosjektet.
[ Kina vil kutte Oscar-sendingen i år ]
Flyttet til Kabul
«Vinduene blåser opp, og veggene svaier. Blomsterpottene går i gulvet. Eksplosjonslyden utelukker at det er et jordskjelv. Jeg er sikker på at huset vårt er blitt truffet av en rakett denne morgenen i juli 2008».
En selvmordsbomber har kjørt inn i den indiske ambassaden like ved huset der Anders Hammer bor i Kabul, Afghanistans hovedstad. Hammer beskriver hendelsen i boka «Drømmekrigen. Hjerter og sinn i Afghanistan og Norge», som handler om hvordan det han først trodde kunne bli «den gode krigen», ble alt annet enn det.
Det var en pressetur til Afghanistan i regi av Forsvaret i 2006 som skulle bli begynnelsen på slutten på «ni til fire»-tilværelsen for Anders Hammer. Som journalist i nyhetsavdelingen i Dagsavisen ble han tatt med på det han kaller «et striglet opplegg» sammen med NRK, NTB, Scanpix og Vi Menn. Hammer hoppet av programmet noen dager, og snakket med sivile på gaten.
Han hadde en god stund tenkt at det han egentlig ville som journalist, var å jobbe i felt i utlandet – være en stemme som forteller viktige historier fra konflikter der ute. I Afghanistan så han en konflikt som Norge var en del av, gjennom det som ofte ble presentert som gjenoppbygging og fredsskaping. Ideen om å komme tilbake til Afghanistan på egen hånd for å jobbe i felt, ble sådd. Året etter var han tilbake som frilansjournalist, med returbillett fire måneder senere.
Det ble seks år i landet.
– Det ble et mye lengre løp enn jeg hadde planlagt. Jeg fikk et godt nettverk og hadde det bra. Jeg drev med det som for meg var meningsfullt arbeid; å rapportere fra bakkeplan i Afghanistan. Årene der var superintense, men gode for meg, fordi jeg var fornøyd med hvor livet hadde tatt meg.
Konstant beredskap
Eksplosjonen den julidagen i 2008 viste seg å være det til da største selvmordsangrepet i Kabul siden Taliban ble styrtet i 2001. I dagene etter angrepet kjente han på reaksjoner han har opplevd før. Året før var han blitt beskutt da han var med soldater på oppdrag i Kandahar sør i landet. «Jeg får vondt i hodet, nakken og magen, og blir var for høye lyder», skriver han i «Drømmekrigen».
Året etter angrepet i Kabul skjer det igjen: En ny eksplosjon slår inn vinduer og fyller huset han bor i med støv. Han rykker ut til den indiske ambassaden, ser kaos, skadde og døde mennesker.
– Når du lever over tid i et land i krig, har du en slags konstant beredskap i kroppen?
– Ja, det må du ha, for å overleve.
– Hva innebærer det?
– At det blir en livsstil som journalist. Jeg møtte en del journalister som fikk alvorlige problemer i felt i Afghanistan. Noen ble alvorlig skadd, og noen venner av meg ble også drept. Så jeg var helt nødt, for å kunne fungere og kunne gjøre jobben, til å prioritere sikkerhet. Det er et så enormt utrygt sted at det er helt gitt at man over tid vil havne tett på vold, hvis man da ikke sitter innelåst på en ambassade bak høye murer og aldri går ut, og for eksempel flyr fra ambassaden til flyplassen, som de gjør i den amerikanske ambassaden.
Tenåring i Belfast under borgerkrigen
Et innblikk i hvordan det er å leve i konflikt hadde han fått allerede som tenåring.
– Jeg var mye i Nord-Irland da jeg vokste opp, fra slutten av 80-tallet til slutten av 90-tallet. Da var det borgerkrig der. Jeg hadde en slags ekstrafamilie i Belfast som jeg besøkte hvert år, som jeg feiret jul med og var på sommerferie hos.
Det begynte med at moren og mannen hennes, som jobbet som journalister, var der på reportasjetur, og tok med den da 12 år gamle Anders og søsteren hans. Det skulle bli starten på mange reiser alene dit for Anders i årene som fulgte, fra han var 13 år til han ble voksen.
– Jeg hadde egen nøkkel og var en del av familien.
Den katolske familien i Belfast var involvert i fredsskapende sosialt arbeid i den delte byen. Familien hadde fire barn, og Anders var mye med den ene sønnen i familien. De delte en sterk interesse for musikk, og gikk på mange konserter sammen.
I Belfast kunne tenåringene oppleve at det kom britiske soldater som sto og pekte med geværene mens de spilte fotball i gatene.
– Det var et annet liv enn jeg var vant med fra Tønsberg, der jeg kom fra.
Interessen for å reise ut i verden til konfliktområder ble vekket i Nord-Irland.
– Jeg fikk et annet perspektiv på livet, på hvordan det var å leve utenfor Norge. Det var en alvorlig konflikt som var veldig tett på oss i Europa. Det opplevdes også annerledes, i den forstand at det var veldig mye der som minnet meg om livet i Tønsberg, det var bare mer ekstremt. Jeg fikk vel også en erfaring med at selv om det er konflikt et sted, er ikke alt mørkt og dystert. Folk gjør det de kan for å ha det bra, innenfor gitte rammer.
Moren og mannen hennes likte familien der godt, og syntes det var helt greit at Anders reiste mye til Nord-Irland, der han trivdes så godt.
– Jeg vokste opp veldig fritt og selvstendig, av ulike årsaker. Jeg ble vant til å ta tidlig ansvar, forteller Hammer, og sier at han ikke ønsker å gå nærmere inn på det.
Reagerte med ro under angrep
Selv om han hadde opplevd uro i Nord-Irland og senere hadde reist til ulike konfliktområder i verden, var det noe ganske annet å komme til Afghanistan.
– I Afghanistan opplevde jeg tidlig å være tett på ulike angrep, og å se mennesker dø foran meg. Du vet ikke hvordan du reagerer på å være i et angrep før du opplever det, for det er noe basalt som skjer med kroppen og psyken, hvor du reagerer instinktivt. Noen kan få panikk, noen kan bli veldig sinte, mens jeg blir rolig og veldig rasjonell i øyeblikket. Jeg tenker klart på beskyttelse, og har evnen til å jobbe også i de ekstreme situasjonene. Jeg visste jo ikke at jeg hadde de egenskapene før jeg opplevde det i Afghanistan.
– Tror du det bidro til at du holdt ut så lenge?
– Ja, helt klart. Jeg var veldig klar på at jeg ikke skulle være der lenger enn jeg følte jeg var i stand til å takle det. Jeg hadde venner som gikk på psykiske smeller, som forlot Afghanistan plutselig og aldri kom tilbake. Jeg ville ikke bo der så lenge at det bikket, at det endte med en negativ reaksjon som gjør at du bare drar og ikke ser deg tilbake. Jeg var også opptatt at jeg ville fortsette å jobbe med Afghanistan også etter at jeg ikke bodde der permanent.
– Var du likevel redd for at du også kunne gå på smell på sikt?
– Nei. Det er ikke noe tvil om at det har endret meg å ha bodd der, men du kan jo føle det inni deg om du har det godt, om du sover godt om nettene, om du oppfører deg mot andre som du ønsker, og ikke for eksempel får plutselige sinneutbrudd, som er et typisk symptom på det du risikerer å utvikle i Afghanistan. Jeg føler jeg har hatt det veldig bra. Det var veldig meningsfylt å være der, og det ga meg mye positiv energi selv om mye jeg jobbet med var vanskelig. Jeg hadde veldig gode venner som var i samme situasjon og som jeg snakket med og var veldig åpen med. Jeg snakket i større grad om følelser der enn i Norge, fordi de daglige utfordringene her er mindre enn dem vi sto i der.
Hammer fikk både afghanske og utenlandske venner.
– Men som utlending fra middelklassen i Norge, «bonder» du jo lettere med middelklasse i Kabul enn med en bonde på landsbygda. I Kabul var det et relativt urbant miljø som gjorde at jeg slappet av sosialt på en annen måte enn da jeg var i felt på landsbygda eller ute med amerikanske soldater eller krigsherrer.
Sosialt slitsomt
Da han etter seks år valgte å flytte derfra, var det dels fordi han var i ferd med å få kjæreste i Norge, og dels fordi han allerede hadde bodd der lenger enn han hadde sett for seg.
– Sikkerheten er én ting, men det å forholde seg til en helt annen kultur med helt andre sosiale rammer er slitsomt i lengden. Det er blant annet sosialt veldig begrensende når du er vant til et helt annet perspektiv på kvinner i samfunnet. For eksempel skulle man ikke håndhilse eller klemme, og måtte være veldig tydelig på avstand. De fleste utlendinger flytter på et tidspunkt, og de fleste er der kortere enn jeg var.
Etter at han flyttet er situasjonen blitt enda verre. Taliban er styrket. USA planlegger uttrekning, men fredsprosessen er fastlåst.
– At det har gått veldig dårlig i Afghanistan er en etablert sannhet, konstaterer Hammer.
Det ble ingen drømmekrig.
Han påpeker at det som skjedde i Afghanistan har fått følger for vestlige lands atferd i utenrikspolitikken:
– Det å tro at man kan gå inn i et land, knuse et opprør, endre fundamentale samfunnsstrukturer og skape et demokratisk styresett basert på vestlige modeller, har fått et skudd for baugen etter Afghanistan.
En viktig grunn til at han likevel ble der så lenge, var at han følte det var viktig å rapportere til Norge om hvordan krigen rammet. Å fortelle de historiene.
– Det gikk dårlig med Afghanistan, og så var den politiske debatten her lenge hektet av de faktiske forholdene der. Jeg følte jeg hadde et ansvar for å ta den debatten hjem hit.
Nå går debatten om Hongkong. I år blir første gang på 52 år at Oscar-utdelingen ikke skal vises live på TV i Hongkong, angivelig av «kommersielle hensyn». Det har gitt presseoppslag internasjonalt.
Det har vært en mørk tid i Hongkong helt siden nyttår i fjor, konstaterer Anders Hammer. Aktivistene i «Do Not Split» er fysisk splittet, men i filmen uttrykker de fortsatt et håp: «We will try to hang in there».
For dem er ikke fortellingen over.
Fem favoritter
Musikk: My Bloody Valentine, Radiohead og Deafheaven.
Film: Jeg må velge fra de siste månedene: To danske filmer: «Et glass til» av Thomas Vinterberg og «Flukt» av Jonas Poher Rasmussen.
Bok: Håpløst å velge, men jeg likte veldig godt «De utålmodige av hjertet» av Stefan Zweig og «Serafin og hans makeløse mesterverk» av Philippe Fix i den mer formative perioden av livet.
Mat: Bulgogi & sushi
Sted: Hongkong & Seoul.
---
Anders Hammer
- Født 1977, oppvokst i Tønsberg. Bor nå i Oslo.
- Jobbet som journalist i Dagsavisen før han flyttet til Afghanistan i 2007, hvor han bodde i seks år.
- Har dekket konflikter for blant annet NRK, Dagbladet, Morgenbladet og regionsavisene. Har regissert en rekke filmer som er blitt vist i NRK Brennpunkt.
- Bøker: «Drømmekrigen» (2010), «Heia Kabul!» (2013) og «Faryab. Arven etter Norge» (2019). Bøker med Carsten Jensen: «Alt dette kunne vært unngått» (2014) og «Krigen som aldri tar slutt» (2016).
- For kortdokumentaren «Ranias flukt», om en ung kvinnes flukt fra Syria til Europa, fikk han The Webby Awards i 2018.
- Årets frilanser i 2010, tildelt Fritt Ord-prisen i 2011, Den store journalistprisen i 2014.
---