Navn i nyhetene

Klimaendringene: – Det blir ikke engang behagelig å bo i rike Norge

– Å se klimaendringene herje er skummelt. Det er et forvarsel om den krisa vi gir bånn gass inn i, sier Mari Hasle Einang. Men nå får hun mulighet til å være med på å endre dagens livsfarlige kurs.

– Jobben i lavutslippsutvalget er en gave, for da kan jeg bidra i større grad enn jeg har hatt mulighet til tidligere, sier Mari Hasle Einang.

Hvem: Mari Hasle Einang (25).

Hva: Masterstudent ved Senter for utvikling og miljø ved Universitetet i Oslo og klimaaktivist.

Hvorfor: Medlem av det nye regjeringsnedsatte ekspertutvalget som skal utrede hvordan Norge skal oppnå massive kutt i klimagassutslippene fram mot 2050.

I regjeringens presentasjon av deg som utvalgsmedlem, heter det at du de siste ti årene har arbeidet med å påvirke norsk og internasjonal klimapolitikk. Hvordan har det artet seg?

– I 2018 var jeg ungdomsdelegat til FNs klimatoppmøte. Der satt jeg i den offisielle norske delegasjonen til forhandlingene. Jeg er tidligere nestleder i ungdomsorganisasjonen Changemaker som arbeider med globale rettferdighetsspørsmål, og også tidligere leder for klimaarbeidet i organisasjonen. Siden har jeg jobbet i Kirkens Nødhjelp. Nå skriver jeg på en masteroppgave om den norske skolestreik for klima-bevegelsen.

Med så bred erfaring er det vel helt naturlig at du har fått plass i den nye utvalget?

– Ja, det er det vel. Og så er det i hvert fall helt naturlig at noen med erfaring fra sivilsamfunnet er med i utvalget. At de spurte meg var jo en positiv overraskelse, og jeg kommer til å jobbe for at flere andre stemmer blir hørt. Det at utvalget er sammensett av folk med ulik bakgrunn, tror jeg gir oss den tyngden som trengs for at tiltakene vi kommer fram til faktisk kan gjennomføres og dermed føre til faktiske utslippskutt og omstilling.

Klima- og miljøminister Sveinung Rotevatn (V) sier at han er spesielt glad for å ha fått med en ung representant «i et utvalg som skal se langt inn i framtida». I gjennomsnitt er de andre ekspertene omtrent dobbelt så gamle som deg. Hva tenker du om å være utvalgets ungdomsalibi?

– Nå har jeg jo litt erfaring med å være ungdomsalibi, selv om jeg har blitt eldre og snart ikke kan regnes som særlig ung, så jeg vet hvordan jeg skal håndtere en slik situasjon. Det er viktig for meg at min deltakelse i utvalget ikke bare skal være et alibi, men at det skal vises i arbeidet vi skal gjøre. Jeg vil derfor jobbe for at vi gir barn og unge reelle muligheter til å påvirke arbeidet og at dette følges opp gjennom hele prosessen.

Regjeringens mål er at de norske utslippene skal være 90 til 95 prosent lavere i 2050 enn de var i 1990. Hvordan ser du på den ambisjonen?

– Dette kan både ses på som et ambisiøst mål, et rettferdig mål og et nødvendig mål. For meg er det viktigste at det faktisk blir nådd. Skal vi klare å nå 2050-målet må tiltakene komme så fort som mulig, og så må vi også nå målene for 2030 og andre kommende mål. Det viktigste i klimapolitikken er ikke målene, men tiltakene.

Regjeringen ønsker at ekspertutvalget skal finne ut hvordan Norge kan bli et lavutslippssamfunn på en mest mulig kostnads- og ressurseffektiv måte, samtidig som det ikke går ut over konkurranseevnen til næringslivet, naturmangfoldet og velferdssamfunnet. Ligger det an til mange søvnløse netter med mye grubling i tida framover?

– Ja, det tror jeg nok. Det er en stor oppgave vi har fått i utvalget, men det er en oppgave som også er avhengig av ting utenom vårt mandat. IPCC (FNs klimapanel) viser til at størrelsen på konsekvensene og kostnadene av klimakrisa er avhengig av ulikhet og bærekraft i verden for øvrig. Parisavtalen sier at økologisk integritet, menneskerettigheter, urfolksrettigheter, rettigheter til barn, minoriteter og sårbare personer skal stå sentralt i alle klimatiltak. Det betyr at klimatiltak ikke skal gå på bekostning av de sårbare, men bidra til å styrke deres stilling. Dette har jeg jobba for i klimaforhandlingene, og det kommer jeg til å jobbe for i utvalget også. Jeg tror arbeidet blir både utfordrende og lærerikt, noe jeg ser veldig fram til.

Utvalgets leder, Martin Skancke, sier at det å oppnå klimamålet vil påvirke de fleste sider av samfunnet og hvordan vi innretter økonomien. Du vil være omtrent like gammel som han er nå, i 2050. Hvordan tror du det vil være å bo og leve i Norge da?

– Jeg håper jo at vi skal ha klart å holde den globale temperaturøkningen til 1,5 grader i 2050 slik IPCC fremdeles viser til at vi kan. Men vi er på vei mot en framtid der det ikke engang blir behagelig å bo i rike Norge. Jeg er redd for at hverdagen kommer til å fylles av problemstillinger som i dag virker fjerne, som tilpassing til og bekymring over neste klimakatastrofe før en har rukket å håndtere den forrige.

– Det er absurd for mange av oss unge å høre eldre folk stresse over konsekvensene av klimatiltak når vi vet at konsekvensene av klimakrisa er uendelig mye større. Klimatiltakene er nok det jeg ser mest fram til. Det er de som gir håp og viser hva vi som verdenssamfunn kan utrette om vi bare vil.

Verden er blitt herjet av voldsomme nedbørsmengder og oversvømmelser, men også hetebølger, tørke og enorme skogbranner i år. Hva tenker du om det, opp mot den jobben du nå er blitt satt til å gjøre?

– Å se klimaendringene herje er skummelt. Det er et forvarsel om den krisa vi nå gir bånn gass inn i. Jeg unner ingen å leve i og med de katastrofene vi har sett det siste året, derfor må jeg gjøre det jeg kan for at færrest mulig blir rammet, og at konsekvensene blir så små som mulig.

Ekspertutvalget skal komme med sin anbefaling i form av en NOU innen 1. november 2023. Innen den tid har kanskje verden gått enda mer av hengslene?

– Ja, det er fare for det. Samtidig har det kommet flere NOU-er og utredninger om hvilke klimatiltak Norge bør iverksette allerede i dag. Slik sett er jobben til Lavutslippsutvalget enklere enn for dem som har gått før oss, nettopp fordi det har gått noen før oss. Norge har alt som skal til for å nå klimamålene for 2030, og om en går inn for dette skal det være mulig å se resultater allerede i 2023.

Du skriver på en masteroppgave om den norske skolestreik for klimaet-bevegelsen. Koronapandemien satte en stopper for skolestreikene, eller hadde vi allerede sett toppen av dem da Norge ble stengt ned?

– Jeg kan egentlig ikke svare så godt på dette nå, for det er litt av dette jeg kommer til å se på når jeg begynner å forske i løpet av høsten. Koronapandemien har påvirket skolestreikene, slik som den også har påvirket alt annet, men i hvor stor grad er det vanskelig å si. Det en ser er i hvert fall at fokuset på klima og miljø blant barn og unge har økt, og vedvarer. Det er ingen tvil om at streikene som virkemiddel har hatt en enorm effekt på debatten og på folk, og så kan det hende at bevegelsen nå er på vei inn i en annen fase.

Det har så langt gått veldig trått med de norske klimakuttene, selv om ambisjonene har vært store i årtier. Hvorfor har det gått så galt så langt? Kom skolestreikene for sent?

– Skolestreikene kom nettopp fordi det har gått for sakte med klimatiltak over hele verden, inkludert i Norge. Det skulle aldri vært opp til barn å sørge for at krisa ble håndtert, det har Greta (Thunberg) fortalt oss mange ganger. Jeg tror mye av grunnen til at det går for sakte er mangel på vilje til å gjøre tiltak som på kort sikt kan oppfattes som upopulære. I tillegg har mange av oss i de rike delene av verden det litt for godt til å forstå at vi er på vei inn i en krise. Det er ubehagelig for mange å realitetsorientere seg når realiteten er at verden aldri blir den samme igjen. Beviset på det er nok at mange er mer redde for klimatiltak enn for klimakrise.

Over til våre faste spørsmål. Hvilken bok har betydd mest for deg?

– «Momo, eller kampen om tiden» av Michael Ende var en bok som gjorde et sterkt inntrykk på meg som barn. Nå leser jeg den igjen og skjønner at den har satt sine spor, noe jeg er veldig glad for.

Hva gjør deg lykkelig?

– I løpet av nedstengningen av Oslo har mitt tilfluktssted blitt Enga, en andelsgård på Ellingsrudåsen. Dit drar jeg for å finne ro, jobbe med jorda og føle at jeg bidrar til fellesskapet der. Jeg tror det er lykke.

Hvem var din barndomshelt?

– Pippi var jo rå, men jeg er yngst av fem søsken, så mine helter var storesøsknene mine som var store, kule og kunne veldig mye om verden.

Hva misliker du mest ved deg selv?

– Jeg blir litt fort stressa, det misliker jeg. Det gjør at jeg ikke alltid er like til stede som jeg skulle ønske, fordi jeg planlegger hva jeg må gjøre etterpå.

Hva gjør du når du skeier ut?

– Jeg lager en skikkelig digg frokost, og bruker lang tid på å spise og drikke kaffe.

Hva er du villig til å gå i demonstrasjonstog for eller imot?

– Jeg går i demonstrasjonstog ganske ofte. Det siste var for å stanse Nussir-gruva som vil dumpe 30 million tonn giftig avfall i Riehpevuotna (Repparfjorden) og ødelegge for reindrift i området.

Er det noe du angrer på?

– Jeg angrer på at jeg ikke alltid har stått opp for meg selv og andre. Særlig i situasjoner der jeg har opplevd trakassering eller diskriminering, og jeg ikke har våget eller orket å ta kampen. Alle disse kampene er viktige å ta, både for enkeltpersoner og samfunnet for øvrig.

Hvem ville du helst stått fast i heisen med?

– Jeg vet at en legger opp til at folk skal svare kjendiser og slikt på dette spørsmålet. Men jeg trur jeg hadde fått litt panikk og helst ville vært der sammen med kjæresten min Solveig Skaugvoll Foss, fordi hun hadde klart å roe meg ned og håndtert situasjonen godt.

PS! Du leser nå en åpen artikkel. For å få tilgang til alt innhold fra Dagsavisen, se våre abonnementstilbud her!