Debatt

Ungdommen vi sviktet - lenge før korona

Som tidligere lærer på en av «verstingskolene» i Oslo, hadde jeg mye dårlig samvittighet.

Dette er et debattinnlegg som gir uttrykk for skribentens holdninger og meninger. Du kan sende inn debattinnlegg til debatt@dagsavisen.no.

De som følger med på utdanningsdiskusjoner i Oslo, vet godt at det er en stor forskjell mellom de populære videregående skolene og de såkalte verstingskolene.

Jeg jobbet inntil nylig som lærer på en av de sistnevnte.

Bydelen jeg jobbet i har mange flotte, skolesterke og arbeidsvillige ungdommer. Men de som gjør det bra på barne- og ungdomsskolene er gjerne lei av sosiale problemer i klasserommet og i nærmiljøet, eller ønsker en forandring. Derfor søker de seg som regel mot skoler nærmere sentrum.

Dermed sitter man igjen med de ungdommene fra bydelen og andre deler av byen som ikke kommer inn på de skolene de ønsker.

Det kanskje verste med å jobbe under slike forhold, var den konstante følelsen av å svikte elevene mine.

—  

Mange av elevene på skolen min hadde ikke engang bestått alle fagene på ungdomsskolen, men det er ingen hindring for å komme inn på videregående. Man kan jo forestille seg hvor krevende det er å skulle tette de faglige hullene som finnes før, og lære nok til å bestå videregående.

Mulighetene for å skape et miljø for læring på skolen min ble sterkt begrenset av sosiale utfordringer.

Etter episoder med hærverk eller tyveri, var det som regel umulig å finne ut hvem som stod bak, siden «snitching», altså sladring, ble sett på som den største dødssynd. I mange klasser var det vanskelig få etablert et godt læringsmiljø, siden man måtte kjempe mot en allerede etablert kultur for at det var greit å forstyrre og holde på med ikke-faglige aktiviteter så mye man ville.

Om man meldte fra til ledelsen var svaret at man skulle kontakte miljøteamet, men de var som regel opptatt med å nøste opp i de aller mest alvorlige sakene

Det kanskje verste med å jobbe under slike forhold, var den konstante følelsen av å svikte elever.

Klassestørrelsene må betraktelig reduseres, slik at det faktisk er mulig å få til undervisning.

—  

Den stille gutten som kunne lært å skrive gode tekster i ulike sjangere, men trengte ekstra tid med en lærer eller assistent. Den utagerende jenta som trengte mye tid med kontaktlærer, miljøarbeider eller rådgiver, men som kunne blomstre når hun bare skjønte hvorfor vi stilte krav til henne.

Det var så utrolig mange som kunne hatt muligheter til å lykkes bedre både sosialt og faglig, men som ikke fikk utløst sitt fulle potensiale fordi tiden ikke strakk til for den oppfølgingen de på papiret har krav på.

Var det da ingen lyspunkter? Jo visst.

De gangene man kunne sette sammen et team som fikk jobbe med mindre klasser, for eksempel 15–20 elever, over flere år, oppnådde vi mye! Da kunne vi over tid bygge opp et klassemiljø for læring og samarbeid. Vi kunne raskere se hvilke elever som hadde ekstra utfordringer, og faktisk ha tid til å prate med dem både før, under og etter timer. Ikke for å kjefte, men for å høre hvorfor de gjorde som de gjorde, og så få dem til å reflektere, og eventuelt gradvis innføre konsekvenser mot ugrei adferd når de etter hvert hadde begynt å stole på oss og skjønte at vi gjorde ting for deres eget beste.

De nye læreplanene legger vekt på livsmestring, men på mange skoler blir ikke det annet enn et fint ord.

—  

I de mer alvorlige tilfellene koblet vi inn miljøteamet og eventuelt andre instanser på og utenfor skolen, og ofte fikk vi ting til å fungere. Elever som startet på videregående med kunnskapsnivå og/eller impulskontroll som knapt ville vært holdbart på barneskolen, kunne noen år senere gå ut med vitnemål vi lærerne absolutt kunne stå inne for. Etter vg3 hendte det at foresatte kom bort og takket oss for det vi hadde utrettet, for de hadde kanskje ikke hatt veldig stor tro på at det var mulig å oppnå så mye.

Dessverre er det som regel ikke ressurser til at man kunne jobbe på den måten. Finansieringen av skolene fører til at vanlige klasser på studieforberedende typisk har rundt 30 elever, og når elevenes utgangspunkt er som det jeg har beskrevet, er det veldig vanskelig å lykkes.

Men kan disse utfordringene løses? Det tror jeg, men det koster.

Man ville trengt en stor økning i antallet voksenpersoner som ansettes i skolene med svake elever. Først og fremst lærere og miljøarbeidere, men også rådgivere, sosialarbeidere og andre relevante stillinger. Klassestørrelsene må betraktelig reduseres, slik at det faktisk er mulig å få til undervisning.

Hvis situasjonen i framtiden blir som i dag, så fortsetter vi å svikte hundrevis av ungdommer hvert år

—  

Hvis man ikke gjør disse tiltakene bør man heller legge ned enkelte av skolene som man har prøvd å snu i årevis uten å lykkes, og starte på nytt et annet sted. Fortrinnsvis litt nærmere sentrum slik at elever fra andre steder av byen også kan vurdere å søke seg dit uten å bli skremt av reiseveien.

Jeg tror ikke fjerning av fritt skolevalg er veien å gå, siden det er lite motiverende for hardtarbeidende elever å få beskjed om at de gå på nærskolen hvis de ikke ønsker det. Dessuten har ungdom godt av å treffe folk fra andre deler av byen.

De nye læreplanene legger vekt på livsmestring, men på mange skoler blir ikke det annet enn et fint ord, siden ressursene ikke er tilstrekkelige til å lære elevene å mestre livet. Hvis situasjonen i framtiden blir som i dag, så fortsetter vi å svikte hundrevis av ungdommer hvert år.

Fra et makroøkonomisk perspektiv tror jeg budsjettene til sosialhjelp, kriminalitetsbekjempelse og andre brannslukkende tiltak kan bli mange ganger høyere enn om man bruker tilstrekkelig med penger på å løse problemene gjennom skolesystemet. Kanskje vil heller ikke utfordringene knyttet til synkende fødselstall bli like store dersom vi får lært opp og tatt i bruk en større del av de menneskelige ressursene som allerede er tilgjengelige.

Dagsavisen kjenner til identiteten til skribenten.