Kommentar

Oslos barn fikk døra i fleisen igjen. Når slutter de å glede seg til ting?

Hvor mange ganger må du kjenne på skuffelse før det begynner å påvirke deg som person?

T.v.: helsebyråd Robert Steen (Ap) og Oslos byrådsleder Raymond Johansen (Ap) orienterer om hvilke koronatiltak som skal gjelde i Oslo på en pressekonferanse i Oslo rådhus tirsdag.
Dette er en kommentar. Holdninger og meninger i teksten står for skribentens regning.
Bente Rognan Gravklev

Bente Rognan Gravklev

Oslo-redaktør i Dagsavisen

Så smalt det igjen. Hele landet har fått beskjed om at de vil måtte tåle strenge tiltak hvis ikke smitten går ned. Oslos barn og unge har fått nyåpne dører rett i fleisen, nok en gang.

«Jeg hater kohorter, mamma,» sa sønnen min til meg da barnehagen var på rødt nivå sist gang. Å ikke kunne leke med de vennene man vil, å ha gjerder som skiller barna fra hverandre i barnehagen, begynte å tære på hos de minste i starten av året. Så ble ting åpnet opp, og vi så mot lysere tider. Treninger, skilek og teaterkurs kunne begynne. Barna kunne være mer sammen i barnehagen igjen.

2020 var fullt av nye erfaringer. Vi lærte ord som smittefare, Antibac, og håndvask utover det normale ble det normale. Oslos barn har opplevd nedstenging og åpning, nye regler har kommet og gått. Men som for oss voksne har tiltakstrøttheten nådd mange av dem også. Og for dem er det faktisk enda vanskeligere. For barn blir tiltak som nedstenging av fritidstilbud store belastninger. For de blir skuffa. Hadde det vært bedre om vi ikke meldte dem på noen aktiviteter i 2020 og 2021 i det hele tatt?

Tiltakene vil sikkert ha en effekt. Og det er bred enighet om nødvendigheten av å holde smitten nede, særlig med tanke på å hindre overbelastning av helsevesenet. På Akershus universitetssykehus er det kritisk, sier tillitsvalgte. Og sykehusene frykter en enda verre bemanningskrise. Sykehjemsetaten venter med å vaksinere alle sine ansatte, fordi sykefraværet blir høyere av bivirkninger etter vaksine. Så sårbart er altså norsk helse- og omsorgssektor rigget.

Vi har ikke nok intensivsykepleiere, og vi har ikke nok intensivplasser. Derfor må smitten holdes nede for at sykehusene skal kunne takle situasjonen. Det er forståelig, men det er ikke greit. Hvorfor ikke kapasiteten er blitt bygget ut, er noe opposisjonen på Stortinget griller regjeringen om. Fortsatt har vi ikke fått de gode svarene.

Men vi vet at vi må betale med strenge tiltak nå, fordi vi ikke har kapasitet til en bølge av innleggelser. Dette er vanskelig å forklare for et barn. Vi leser nærmest daglig om hvordan barn og unge allerede er blitt rammet hardt av tiltakene som har vært gjennom det siste året. Ungdom får helseangst og isolerer seg. I Oslo er det bekymring for hvordan tiltakene har fått unge som var i risikosonen for rus og kriminalitet er blitt skjøvet enda lengre utafor. Studenter rapporterer om ensomhet. Mange sliter psykisk.

For de aller minste er det skuffelsene som vil sette spor. Når du går inn i nye deler av livet, skal lære deg å spille fotball, eller danse, og har bygget opp forventninger, så gjør det ordentlig vondt når det blir avlyst. Og når det skjer gang på gang så slutter du kanskje å forvente noe? Og å glede deg?

Vi vet ikke dette nå. Men det er rimelig å forvente at de som er i barnehagealder i dag vil ha preg av koronatida. Jeg frykter at vi vil få en generasjon som ikke tør å glede seg eller se fram til ting. De vet ikke om neste barnebursdag blir noe av. Og de vet ikke når de kan sparke ballen i mål.

Med den klumpen i magen blir politisk spinn, Molde-stunts og manglende satsing på intensivplasser ekstra provoserende. Vi er vant til å se Erna Solberg og Raymond Johansen se strengt på oss og fortelle oss hva som kan komme hvis smittetiltakene ikke etterleves. Vi må etterleve dem. Dugnaden må fortsette. Men for barna er dette bekmørkt.