Super-Shazia

– Jeg tror du har nok stoff nå, sier hun.

Vi sitter på Kaffebrenneriet. Det er bitende kaldt ute, og det er akkurat blitt lov å sitte på kafé igjen. I to timer har hun fortalt ærlig og åpent om de vanskeligste sidene ved livet. Nå kan hun puste lettet ut, dra hjem og skrive ferdig kommentaren sin. Shazia Majid har akkurat blitt VGs nye kommentator.

Noen dager etter møtet vårt legger hun ut et bilde på Instagram. På bildet sitter hun på en restaurant i en hvit ullgenser i mohair, hodet hviler i hånda og hun smiler.

Under bildet skriver hun:

«10 dager inn i min nye jobb og jeg føler meg velsignet. All tilbakemeldingen jeg har fått har vært overveldende positiv. Jeg vet at det kan forandre seg med den neste kommentaren min. Jeg kan komme til å befinne meg i en shitstorm. Men, en av mine beste kvaliteter er at jeg klarer å leve i nuet. Når jeg er lykkelig, er jeg virkelig lykkelig. Jeg lover å dele mine nedturer og. Fordi de påvirker meg, men jeg klarer som regel og dra meg opp igjen.»

Les også: Ellen Arnstad: – Jeg har gått rundt med ventesorg i nesten 20 år (+)

De skulle bare visst hvor mye som lå bak den siste setningen.

I 2020 ble hun tildelt Bokhandelens sakprosapris for debutboka hennes «Ut av skyggene – Den lange veien mot likestilling for innvandrerkvinner.» Året før ble den også nominert til Brageprisen, og Litteraturkritikerprisen for beste sakprosa. Og den fikk selvfølgelig toppkarakterer av anmelderne.

Shazia var et lite barn da hun skjønte at det var forskjell på menn og kvinner. I boka skriver hun om da faren hennes kalte henne «Beta» som betyr sønn på urdu, hvis hun var flink. Hun visste at for å lykkes i en manns verden, måtte hun prestere ti ganger bedre enn dem. Minst.

Men det ble drivkraften hennes. Jeg skal vise dem, tenkte hun alltid. Hun sukker:

– Det har tatt lang tid å innse at det også på et vis har fanget meg i en tvangstrøye av å være «flink pike».

Hun ville bli advokat som liten, men da hun var 14–15 år ble ekteskap for alvor et tema hjemme hos familien med de fem døtrene. Moren hennes hadde selv giftet seg med faren deres fordi familien valgte ham ut for henne. Men hun ville at barna skulle få velge selv.

Og mennene faren hadde foreslått var dessuten analfabeter. Det nektet moren deres å gå med på. Faren hennes flyttet ut bare noen måneder etterpå. Han ble boende i Pakistan, og bidro ikke økonomisk, mens moren og de fem døtrene måtte klare seg uten noe hjelp fra velferdsstaten. I motsetning til de fleste pakistanske konene som kom på 70-tallet, kom moren hennes på arbeidsvisum. Hun jobbet så hardt, at hun som ung og høygravid havnet på fødestua for tidlig fordi hun måtte løfte 20 kilos pakker på Fellesmeieriet, og ble arbeidsufør etter mye og langt hardt arbeid.

Døtrene hennes hadde rett til å velge sin ektemann, men kjærester eller langvarig flørting var ikke aktuelt. Men Shazia ble stormende forelsket, i en fetter som var fire år eldre og som bodde i Pakistan. De ble forlovet da hun var 16, og gifta seg da hun var 18. Moren til Shazia hadde spart opp til egen leilighet til dem på Romsås og Shazia var overlykkelig.

Men bare noen uker senere døde han brått av akutt leukemi på Ullevål sykehus, bare 23 år gammel.

Shazia var 18 år og i dyp sorg. Det var moren hennes som tvang henne til å svare ja til studieplass på BI, og som betalte semesteravgiften og sendte inn brevet. Det var takket være henne at Shazia fikk en høyere utdannelse.

– Hvordan var studietida på BI?

Hun ler.

– På BI?

Det er mer enn 20 år tilbake i tid, så hun må tenke seg om.

Det er noe majestetisk over Shazia Majid. De gangene jeg har sett henne snakke, kommer hun inn som en ekspert, ofte med berettiget kritikk av den norske stat. Også er hun bare et år yngre enn moren min.

– Nå ble jeg faktisk litt satt ut. Når jeg ser min 18 år gamle sønn så forstår jeg virkelig at jeg var et barn da. Men det hadde skjedd så mye i livet mitt, jeg ble så brått voksen. Jeg kjenner meg veldig igjen i den angsten, som mange ungdommer føler i dag. Det prestasjonspresset de beskriver. Jeg bar på veldig mye allerede da jeg var 18 år.

– Så den første tiden har formet meg veldig til det menneske jeg er blitt, og de valgene jeg har tatt. Men studietiden var jo også veldig gøy. Altså det var første gangen jeg snakket med gutter. Vi fikk jo ikke lov til å ha guttevenner.

Intervjuet fortsetter under bildet.

Les også: Shazia Majid: – Kvinner får ingen frihet uten å kunne tjene sine egne penger

Som aktiv i studentforeninger og med utdannelse på vei hadde hun en slags frihet likevel. Hun hadde fått sin egen leilighet på Romsås, som moren kjøpte til henne og ektemannen, men etter dødsfallet flyttet hun hjem til mamma. Til redet sitt.

– Hele den delen av livet mitt var så full av kontraster. Særlig når du tenker på hvor ung jeg var, og hvor beskyttet livet til sønnen min er sammenlignet med hvordan jeg hadde det. Jeg var nok på et helt ulikt sted i livet enn han er i dag. Veldig ofte så sier jeg at ikke ville endret noe med livet mitt, men det jeg kanskje ville endret på var hvor ung jeg var. Jeg skulle vært fem eller seks år eldre.

– Når du begynte på studiet? – Når livet traff meg.

Som undersøkende journalist har hun avdekket korrupsjon blant de gjeveste diplomater, og hun har slått i bordet med den første ordentlige grundige dokumentasjonen på hvordan det norske samfunnet møtte de første innvandrerne som kom til Norge, hva de gjennomgikk og den famlende integreringen som fulgte. Når hun sier noe så er det gjennomtenkt og uangripelig. Nå åpner hun opp om det personlige, steg for steg.

Hun ler forsiktig, og blir seriøs igjen.

– Men da hadde jeg kanskje ikke vært den jeg er i dag. Jeg tror traumer tidlig i livet kan gjøre to ting med deg. Enten så går det til helvete, eller så går det bra – i form av at du blir en et slags løvetannbarn. Du trosser omstendighetene. Og gjør det rette. Og jeg har alltid gjort det rette. Vært så flink. Der er irriterende! Det irriterer meg. Hadde jeg kunnet gå tilbake til 18 eller 17 år gamle meg, så hadde jeg bare sagt: «Shazia, vet du hva, bare lev livet. Alt er ikke blodig alvor!»

Vi blir sittende litt stille i hver vår store lenestol.

Jeg forteller om folk jeg kjenner som etter mange år som «flink pike» om du vil, har innsett og bestemt seg for at de ikke trenger å være så perfekte lenger, og jeg spør henne om hun har fått den samme tanken.

– Vet du hva? Fy søren, jeg blir litt rørt. Det er tøft å snakke om fordi jeg har vært så «flink pike» helt frem til nå. Fader altså, jeg tør nesten ikke si det en gang.

– Jeg er 46 år. Tenk å ha levd halve livet før du endelig bare gir litt faen. Og det måtte faktisk en pandemi til. Det har forfulgt meg fram til nå. Mitt handlingsrom i livet har føltes så trangt. Det ble ikke noe større når jeg ble journalist, eller mer synlig. Jeg har tvert imot følt at rommet for å feile har blitt mindre.

Etter 12 år som økonom gikk hun over til å studere journalistikk som 34-åring og tobarnsmor. Hun fikk fast jobb i VG etter to uker, og som undersøkende journalist vant hun i 2020 Skup-prisen, og diplomet i 2018 og i 2017. Ja, også fikk hun nylig Oxford-stipend fra Fritt Ord.

– Jeg husker en gang at jeg foreslo å skrive en kommentar om at jeg var en veldig god mor selv om jeg var veldig karrierebevisst.

Det var da barna hennes var yngre, og Shazia var nyseparert.

– Venninna mi forsto ikke hvorfor jeg hadde et behov for å forsvare meg.

– Det var jo en form for forsvar. Jeg ville liksom si at selv om jeg er kjempe dyktig og flink i jobben min, så er jeg fortsatt en kvinne som elsker barna sine, og lager middag, og gjør lekser med dem. Det er kanskje en etablert sannhet i det norske samfunnet. Men jeg følte at jeg måtte forsvare meg overfor min egen menighet, at jeg måtte si, vet du hva, jeg spiser ikke barna mine til frokost, jeg er ikke en jernkvinne.

– Som kvinne, som muslim, som en med pakistanske foreldre, så har jeg veldig ofte kjent på at jeg snakker på vegne av kvinner som meg. Jeg har følt mye på at jeg skal fremstå så jævlig vellykka.

Intervjuet fortsetter under bildet.

Les også: «En blind flekk i norsk samtidshistorie», sier forfatter, men prisvinnende bok blir ikke innkjøpt

Hun og eksmannen gikk fra hverandre i 2014, men hun kommenterte det først offentlig da hun skrev om det i boka si i 2019. Det ble mye fram og tilbake om hva hun skulle skrive på Facebook i 2016 da hun gikk fra å være Sarwar til det gamle pikenavnet sitt Majid. Hun hadde en kjent byline som journalist og kommentator, og ville si noe om skilsmissen, men feiga ut.

– Det handler om å bli oppfattet som at du velger karrieren over ekteskapet ditt. Det er ikke sant i mitt tilfelle. Jeg var så redd for å gi ammunisjon til det patriarkatet som vil holde kvinnene nede ved å si at: «hvis jeg tillater deg den jobben, så går det dårlig, se bare på Shazia, mannen hennes gikk fra henne. Dette kommer ikke til å funke!.» Når jeg tenker over det så er det veldig teit å la seg styre av dette, men det har vært helt reelt for meg.

Men det var ingen som kritiserte henne for skilsmissen, eller hva de sa bak ryggen hennes vet hun ikke da, påpeker hun. Men hun sitter igjen med en erkjennelse av at frykten for fordømmelsen nok var større enn fordømmelsen.

– Men jeg kjenner jo på det hver dag. Jeg lurer fortsatt på hvorfor er det så viktig for meg å vise at det går bra. Det er mange kvinner med samme type bakgrunn som meg som tar kontakt med meg og sier at jeg inspirerer dem til å holde ut, bryte ut eller prøve nye ting. Det gjør så stort inntrykk på meg. Og da blir jeg veldig opptatt av å vise at det går bra. Det kommer til å gå bra.

Les også: Lege og skuespiller Anders Danielsen Lie er kronisk dobbeltarbeidende (+)

Og hun har levd et godt liv etter skilsmissen. Hun har hatt det utrolig gøy, og hun har gjort ting etter at hun fylte 40 som hun aldri hadde gjort før i hele sitt liv. Hun lærte seg å svømme. Hun fikk nemlig ikke lov til å delta i svømmeundervisningen på barneskolen. Hun lærte seg å spille tennis, sykle rundt Hyde Park. Gått tur til Gaustatoppen, lært seg å stå på ski.

– Det er sånne filleting, men for meg så betydde det å kunne gjøre disse tingene en frigjøring av den 18 år gamle Shazia. Nå kunne jeg gjøre alle de tingene jeg skulle ønske jeg gjorde da jeg var 18.

Venner har reagert litt på all denne delingen i sosiale medier. De synes hun har blitt litt teit, og skjønner ikke hva som er så stort med å ha lært seg å gå på ski som voksen.

– Men det er kvinner som skriver til meg at de også vil lære seg å gå på ski. Dette er kvinner i 40-årene, det er storesøstergenerasjonen som jeg kaller dem. Vi deler disse opplevelsene sammen.

Men det er vanskeligere å dele ting som ikke helt perfekt hele tiden, som et litt skittent kjøkken.

Tårene presser litt på. Hun ler litt likevel og tar ordet igjen.

Cyndi Laupers Girls just wanna have fun spiller i bakgrunnen

– I et miljø hvor du aldri er alene.

Tårene presser på enda mer denne gangen.

«Uff» sier hun til seg selv.

Jeg sier at sangen er passende og vi ler litt.

– Det er ekstremt ensomt. Å plassere seg der, og være der. Jeg har bare bedøvet meg med arbeidet. Fordi jeg ikke ville kjenne på det nederlaget det er å bli skilt. Det er en form for bedrag, å vise at det liksom går så jævlig bra. Og det gjør jo på et vis det. Jeg skal ikke underkjenne det. Og jeg er sterk og jeg er dyktig, og jeg har gjort fantastisk mye gøy, og jeg er vanvittig privilegert og det er viktig for meg å understreke det. Men samtidig så har jeg på en måte bedratt folk til å tro at livet ikke har knust meg. Fordi det har det. Jeg har jo egentlig ikke snakket om det, fordi du ser jo hva det betyr for meg.

Dette har ikke vært lett å snakke om. Tårene har presset på og hun har måttet ta pauser for å fullføre setningene sine.

Hennes norske venner forsto ikke hvorfor det var så vanskelig å gå ut med at hun var blitt skilt etter 20 års ekteskap.

– De folka jeg tilhører, de bryr seg. Så jeg brøt en barriere for to år siden da jeg fortalte i boka mi at jeg er blitt skilt. Å være åpen om at en skilsmisse har knust deg, koster mye fordi du vil bli sett på svak. Men disse 6 foregående årene i livet mitt, viser jo at du kan gå på ditt livs største nederlag, stå i livskrise, og likevel kan du vinne to skup-diplomer, en skup-pris og en sakprosa pris. Så kvinner kan sjonglere traumer og karriere. Men når vi ikke viser det frem, så virker det som om at kvinner enten ikke gjennomgår livskriser eller er bulldosere. Det er vi ikke.

Hun puster tungt ut. Begynner på noen setninger og trekker de tilbake.

– Selv om jeg er veldig karrierebevisst og ambisiøs, så er jeg også veldig familiekjær. Livet mitt kretser rundt barna mine. Min eksmann var mitt livs kjærlighet. Vi vokste opp sammen.

De møttes på BI da hun var enke, og forelsket seg. De måtte kjempe for å kunne gifte seg, siden hun var enke og han var den førstefødte i sin familie.

– Du kan ikke skille kvinnen fra dem hun elsker, selv om hun også elsker jobben sin. Det er og blir en treenighet. Det irriterer meg når kvinner blir sett på som kvinnen og statsministeren, kvinnen og telenor-sjefen, kvinnen og.

– Som to separate roller?

– Ja, i hvert fall hvis de er vellykka i karrierene sine. Da er de kvinnen og karrieren. Og hvis journalisten da skulle nevne familien, så kommer det negative reaksjoner fordi man skal ikke spørre kvinner om det. Jeg tenker at det blir for endimensjonalt.

– Vi bør også spørre mannen om hvor dressen hans er fra, og vi bør spørre kvinnen om hva hun lager til middag, fordi det nesten alltid er hun som lager middag. Det er sånn det er og hvorfor skal vi fortsette å skjule det? Jeg så forleden et program på NRK om familielivet til en alpinist. Han trener så mye, og kona er kjempe frustrert fordi de ikke får nok tid sammen, og hun må gjøre alt husarbeidet. Jeg synes det var så befriende å se hvordan de sliter, og er ærlige om det. Vi skal jo liksom pynte så jævlig mye på det.

Intervjuet fortsetter under bildet.

Les også: Susanne Kaluza: – Man skjønner at man faktisk ikke kommer til å dø av det (+)

Hun irriterer seg over det hun opplever som et krav til kvinner for å lykkes i arbeidslivet. De må tilpasse seg det maskuline og bli mer maskuline.

– Jeg er feminin. Jeg er kvinne, og sånn er jeg. Jeg kan bli rørt på direktesendt tv, og hvis du synes det er svakt, så har du et problem og ikke jeg.

Hun ler litt av den, litt fornøyd igjen.

– Det krever mot å være seg selv. Du skal ikke ligne på en mann for å få respekt. Jeg er veldig opptatt av sminke og å pynte meg. Sånn har jeg vært siden jeg var en liten jente. Søstera mi minna meg på det her forleden. Jeg gikk med mammas høyhælte sko og veske da jeg var fire år. Det er meg, og jeg kommer ikke endre meg for at du skal respektere meg.

Shazia Majid

• Født i Oslo 12. desember 1974
• Datter av pakistanske arbeidsinnvandrere som kom til Norge på begynnelsen av 70-tallet.
• Nest eldst av fem søstre.
• Mor til Shan (18) og Zain (22).
• Ble i 2021 fast kommentator i VG.
• Utdannet økonom fra BI og jobbet 12 år i det private næringslivet før hun som 34-åring begynte å studere journalistikk.
• Fikk fast jobb i VG i 2011 og har siden vunnet Skup-prisen i 2020, og diplomet i 2018 og 2017.
• Debuterte i 2019 med boka "Ut av skyggene - Den lange veien mot likestilling for innvandrerkvinner." Boka fikk 5'ere og 6'ere og ble i 2020 tildelt bokhandelens sakprosapris, og ble nominert til Brageprisen, og Litteraturkritikerprisen for beste sakprosa.
• Grunnla det flerkulturelle magasinet X-plosiv (som senere ble til Blend)i 1995 med storesøster Mahmona Khan.

Fem favoritter:

Musikk: Adele, Nusrat og Rahat Fateh Ali Khan. Film: The Help, Spotlight, Duften av kvinne.

Bok: Roy Jacobsen, Barrøy-serien, Wenche Mühleisen, Redd deg selv, lille hjerte, Oprah Winfrey's What I know for sure, Vigdis Hjorth, Arv og miljø.

Mat: Pakistansk, meksikansk, italiensk. Sted: Oxford, Nice, London, Tjøme, Rawalpindi.