Av Tony Burner (SV)
De siste ukene har det vært mange oppslag om viktigheten av å verne om hatefulle ytringer fra SIAN. Man skal ikke dømme ytringene på forhånd, men eventuelt i ettertid. Ingen forhåndssensur, altså. Vold er totalt uakseptabelt. Så langt er enhver oppegående person enig.
Les også: Siktede etter Sian-demonstrasjon sier de angrer
Men det er tragikomisk å være vitne til hvor ivrige kommunestyrerepresentantene Lavrans Kierulf og Ulf Erik Knudsen (Drammen Frp) og stortingsrepresentant Jon Helgheim (Buskerud Frp) i å beskytte slike typer ytringer, men ikke andre ytringer de misliker.
Den som faktisk bryr seg om ytringsfrihet vil naturligvis være prinsippfast, uansett type ytringer.
Det er usikkert om SIAN er på politiets lite over RVE-organisasjoner (radikaliserings- og voldelig ekstremisme). Og dét er ikke poenget heller. For da vi vedtok nye rutiner for at slike organisasjoner, som politiet har en liste over, skal få benytte sin ytringsfrihet men innenfor rammene kommunen legger (angitt tid og sted som ikke er midt på torget i Drammen, men på Holmenokken), så fyrte Drammen Frp seg opp.
Vedtaket er sendt til Fylkesmannen for lovlighetskontroll.
Les også: – Jeg synes rasismedebatten sporer helt av
Er det noe episodene i Oslo og Bergen burde vist oss, så er det nettopp at kommunene og politiet må være mer restriktive når det gjelder hvor og når slike markeringer som SIANs blir holdt. Det handler ikke bare om ytringsfrihet, men også om sikkerhet.
Man må heller ikke bli totalt relativistisk til hatefulle ytringer, for barn, unge og minoriteter skal få lov å slippe å høre dem gaule midt på torget.
Det er først når man kan verne om ytringsfriheten til både demonstrasjon og motdemonstrasjon, og ikke minst sikkerheten til begge og allmennheten for øvrig, at man tar ytringsfrihet på alvor. Ikke når man kun fokuserer på SIANs ytringsfrihet.
Les også: «At velmenende brobryggere lar seg manipulere er uheldigvis ikke et nytt fenomen»
Da noen ungdommer kom seg forbi sperringer og lederen av SIAN ble angrepet i Bergen, var det ikke måte på shaming av hele motdemonstrasjonen, blant annet ved Frp-representantene. Man skulle tro at ytringsfriheten er viktig for dem.
Men hvor var protestene da en av deres mange udugelige justisministre brant en avis kun fordi han mislikte meningene? Eller da Frp forlangte at SAS fjerna en brosjyre som de ikke likte? Eller da en av deres stortingsrepresentanter ba arbeidsgiveren til avdøde professor Frank Aarebrot å gi ham en advarsel fordi stortingsrepresentanten ikke tålte kritikk?
Eller helt nytt eksempel: når stortingsrepresentant Helgheim spør om en ansatt ved OsloMet er skikka til å jobbe der og tagger hans arbeidsgiver kun fordi han misliker akademikerens mening?
Les også: Helgheim: – Visse universiteter har blitt radikalisert
Jeg kunne fortsatt. Eksemplene er mange. Hadde det vært noen som sa slikt ute på byen, så lar man det passere. Men disse høyst udemokratiske holdninger kommer fra sentrale personer i Frp.
Ytringsfriheten er bare velkommen hos dem når den kommer fra organisasjoner som SIAN, men ikke når det kommer andre typer ytringer de ikke liker.
Hvordan skal man ta denne prinsippløsheten seriøst? Hvordan presterte Høyre å gi tillit til disse ved å ta dem med i et regjeringssamarbeid? Og ikke minst: hvor er Frp-velgere og sympatisørers kritikk av slik selektiv forståelse av hva ytringsfrihet er?