Brev fra en blodgiver

Jeg begynte som blodgiver i 19-årsalderen og ga for å få penger, ikke av idealisme den gangen, men 40 kroner den gangen var en formue for meg. Blodet ble analysert og det viste seg å være i orden A+, den største gruppen i landet. Jeg ga så ofte jeg kunne, ventet ikke på innkalling. Min tvillingbror ble også blodgiver på samme tid og vi begynte å kappes om hvem som ga mest, det var som regel likt.

Da jeg giftet meg ble kona også blodgiver. Hun hadde i lang tid gitt blod i Danmark og var O-minus universalgiver, så hun ble innkalt ofte. I Danmark fikk de ikke betaling, men så vidt jeg erindrer fikk hun et glass vin etterpå. I og med at hun hadde så ettertraktet blodtype, ble hun hentet ofte med ambulanse med hylende sirener. Hun ble hentet inn ofte her også, men det foregikk i roligere former.

Etter en tid ble det slutt på betaling for blodet, men vi fortsatte å gi blod, alle tre, nå var det blitt idealisme. En dag på T-banen satt jeg og leste bladet Blodgiveren og en dame snakket til meg: «Er du blodgiver? Da har du reddet livet mitt!». Slikt er oppbyggende å høre, så jeg begynte nesten å gråte av glede.

Kona rakk 40 ganger i Danmark og 80 ganger her før hun måtte gi seg, men fikk aldri gullnålen her fordi gangene i Danmark ikke ble registrert her. Min bror rakk cirka 170 ganger før han måtte gi seg på grunn av sykdom. Da jeg hadde gitt 229 ganger fikk jeg beskjed om at det var siste gangen, ikke for noe galt med blodet, «men av hensyn til deg selv når du har fylt 70». Jeg ville gjerne ha et rundt tall og fikk lov til å gi en gang til, så jeg stoppet på 230, men kunne godt ha holdt på i flere år, for de manglet jo blodgivere.

En grense på 70 år fant jeg idiotisk når en selv ville gi. Det burde ha vært en test og undersøkelse om en fortsatt kunne gi blod, som jo var mangelvare. Hadde jeg fått fortsette, ville jeg ikke ha gitt meg før 300 ganger. Nå er jeg snart 90 og har fått hjerneslag for 10 år siden. Jeg kan bare skrive med høyre pekefinger, og nå ville det for lengst vært over med blodgiving for min del. Jeg har også hatt to store kneoperasjoner, så jeg har fått igjen litt av det jeg har gitt. Men poenget mitt er likevel at det finnes en gruppe til som ikke får gi blod, og det er oss som er over 70 og som selv ønsker det.

En gang hadde jeg norgesrekorden med mine 230 ganger som blodgiver. Jeg ser gjerne at flere kommer opp på dette nivået og blir ikke lei meg om mange slår rekorden.