Debatt

Blir Amor neste statsminister?

Forskere og kunnskap drukner i et mediebilde der alle skal føle og mene noe.

STOLT: Som nordmann føler man seg vel kry når Dagsrevyen kan bekrefte at Norge er det beste landet i verden i langrenn. FOTO: LISE ÅSERUD/NTB SCANPIX
Publisert Sist oppdatert
Dette er et debattinnlegg som gir uttrykk for skribentens holdninger og meninger. Du kan sende inn debattinnlegg til debatt@dagsavisen.no.

Man kan hevde at vi lever i en tid der det er et ideal å stå frem med meningene sine. Fokuset på individet står sterkt, og blant annet i sosiale medier kan man oppleve et jag etter å fortelle om seg selv for å vise hvor interessant man er. Med dette er det kanskje blitt viktigere å mene enn å vite. Vi blir oppfordret til å tenke selvstendig og fremme våre egne meninger, også om temaer som vi ikke har kunnskap om. Er vi på vei mot et samfunn der følelser og meninger har større autoritet enn rasjonalitet?

Det er en utbredt oppfatning at det er positivt at ungdom engasjerer seg uansett. Fra man er 18 år har man stemmerett, og det kan oppleves som en selvfølge at man skal bruke den retten. Men som med mennesker i alle aldre, er det ikke sikkert at man bør stemme selv om man kan. Hvis man rett og slett ikke har kunnskap om det politiske systemet, bør det ikke være en forventning at man dikter opp en mening og putter den i stemmeboksen. Det gir ikke et rettferdig resultat. Samtidig som at samfunnet bør fortsette å være åpent for nye meninger, bør det ikke være et ideal at alle skal ha en mening som de skal fremme.

Man fortjener heller ikke å få slippe til bare på det grunnlaget at man er ungdom. For mange er kanskje den eneste rollen de kan ta i debattsituasjoner ungdommen med mye på hjertet. Er det egentlig mer relevant å ha en engasjert skoleelev på forsiden av Aftenposten, enn en A4-mann som pusher 50 og har doktorgrad? Fortjener min mening om global oppvarming å bli tatt seriøst, når den eneste kunnskapen jeg har å bygge den på er det som står om drivhuseffekten i naturfagsboka? Vi er lært opp til at svaret er ja, fordi vi skal være demokratiske, respektere ytringsfriheten og tenke at alle stemmer er like viktige for at samfunnet skal bli best mulig. Men denne holdningen kan føre til et mediebilde og offentlig debatt der meninger har større autoritet enn fakta og kunnskap.

På flere måter er nyhetsbildet allerede svært følelsesbasert. Siden nyhetskanaler selv velger hvilke saker de vil skrive om og på hvilken måte, kan mediene bli et speilbilde av befolkningens egne følelser. Det folket vil høre er ofte bekreftelser på det de allerede vet, så da er det også dette som blir produsert og som selger. En sending av Dagsrevyen starter for eksempel med en lang bit om hvor eksepsjonelle Norge var i vinter-OL, selvsagt uten å nevne hvilke mengder astmamedisin Norge tok med til årets mesterskap. Videre viser sendingen klipp av sårede sivile i det Russland-allierte landet Syria, etterfulgt av en kort redegjørelse av hva Norge gjør for å hjelpe de stakkars terrorrammede. Til slutt får seerne et innblikk i jubileumsmarkeringen av frølageret på Svalbard.

Som nordmann føler man seg vel kry etter en slik sending, fordi man får bekreftet at Norge både er det beste landet i verden i langrenn, er snille (i motsetning til Østen, Midtøsten osv.) og har et spennende natur- og kulturmangfold. Det man kanskje ikke tenker over er derimot at nyheter som uttrykker meningene vi allerede har, er antidemokratiske. De vanskeliggjør muligheten for at befolkningen får en nyansert virkelighetsoppfatning og at man tenker forskjellig om samme sak. Hvor er de objektive og nyanserte beskrivelsene av virkeligheten?

Tidspresset og kravet om at informasjonen vi tar til oss er lett tilgjengelig gjør det vanskelig å motvirke et mediebilde basert på følelser. Det gjør at det ikke passer like godt med lange tekster som tar opp komplekse spørsmål, som med følelsesladde og enkle leserinnlegg, eksempelvis denne kronikken. Dette draget mot det enkle og overfladiske kan kanskje også forklare blogg-formatet som ekspanderende medium. De mest populære bloggene følger livet til enkeltmennesker, som kanskje er mest opptatte av klær, sminke og kropp, og de domineres gjerne av store selfies, reklame og korte tekster som består i meninger på følelser på tanker på meninger, alt med utgangspunkt i bloggerne selv. Vil bloggerne vi ser i dag bli ansett som nyhetskilder om noen år?

Den mest åpenbare skumle tendensen ved at alle skal mene noe og at media heller spiller på følelser enn rasjonalitet, er at stemmene til eksperter, forskere og andre med mye erfaring og kunnskap blir svakere. Kanskje går vi mot et samfunn der de mest innflytelsesrike er de som er best til å sikte med kjærlighetsguden Amors piler? I så fall er framtiden fullstendig uforutsigbar. Man vil kunne bli statsleder på samme måte som man kommer på topplisten på Spotify, og på samme måte som i det store landet over Atlanteren: det man uttrykker må fenge i folkets ører. Selv om det ikke alltid er de som vet mest som vet best, er det ofte mer sannsynlig. Det er uansett en stor sjanse for at de som vet mest vet bedre enn folk flest.

Så avslutningsvis vil jeg understreke at hvis jeg var deg, ville jeg tatt betraktningene i denne kronikken med en klype salt og frarådet deg fra å spre den videre til det store publikumet i sosiale medier. Jeg er tross alt bare en ungdom med mye på hjertet.

Powered by Labrador CMS