Debatt

Winston lever!

Sir Winston Churchills tunge samlet England mot nazistene – og sikret puben gode historier for evigheten.

Winston Churchill, en mann av velvalgte ord. FOTO: AP/NTB SCANPIX
Publisert Sist oppdatert
Dette er et debattinnlegg som gir uttrykk for skribentens holdninger og meninger. Du kan sende inn debattinnlegg til debatt@dagsavisen.no.

En ny film som gikk opp på norske lerret i går, bringer legenden Churchill tilbake i vår bevissthet. Ute av min, har han aldri vært. Til det er han for gåtefull, kompleks og ruvende. Han var dårligst i klassen på den prestisjetunge skolen Harrow, men står trygt plassert i historien som tidenes viktigste brite. Stadig viktigere, faktisk. I dag framstår han som en enslig eik i britisk krattskog.

Innen fylte 25 hadde han deltatt i tre kriger, gitt ut roman og blitt medlem av det britiske Parlamentet. Han satt 55 år i parlamentet, tjente i 31 år som minister. Da han døde i januar 1965, 90 år gammel, sa han typisk: «Jeg er klar til å møte min skaper. Om han er klar for den store utfordringen det er å møte meg, er en helt annen sak». Hans sans for det britiske språket gjorde ham til en taler av guds nåde, en Nobelprisvinnende forfatter, men også til en av de frekkeste og vittigste menn i historien. Og slik lever han videre. Her er et lite utvalg perler:

Hjemme: Churchill hatet dårlig språk, og klarte ikke å dy seg når hans egen utenriksminister Anthony Eden ba ham om å lese gjennom en tale han skulle holde. Churchill leverte tilbake talen med en liten lapp der det sto: «Jeg har lest talen din. Du har brukt alle klisjeer kjent i det engelske språket».

Parlamentsmedlemmet Oswald Mosley var beryktet i Underhuset for å ta ordet litt for ofte. Churchill kommenterte Mosleys bidrag: «Jeg skjønner godt det ærede medlemmets behov for å ta ordet. Han trenger sårt treningen».

I 1945 tapte Churchill og de konservative valget overraskende til Labour. Han hadde vunnet krigen, men fikk ikke tillit i fredstid. Clement Atlee tok over posten som statsminister, og rivaliseringen mellom de to er legendarisk i britisk politikk. Om Atlee sa Churchill en gang: «En tom drosje ankom Downing Street 10. Døren gikk opp, og Atlee steg ut».

Ute: Han var frekk mot Stalin også, men ikke like frekk som han ønsket. Under de alliertes Jalta-konferanse på Stalins hjemmebane i 1945, utbrakte han en skål for partisjefen – denne er uoversettelig: «To Premier Stalin, whose foreign policy manifests a desire for peace», sa Churchill før han hvisket til oversetteren: «A piece of Poland, a piece of Hungary, a piece of Romania ...».

Like mye som han mislikte Stalin, hadde han problemer med den franske krigslederen Charles de Gaulle. En kveld Churchill satt og spiste suppe ringte telefonen. Det var de Gaulle. Churchill nektet å snakke med ham, han spiste jo. Men de Gaulle insisterte. Etter samtalen var suppa kald, men Churchill het: «Helvete ta de Gaulle. Han var så frekk at han fortalte meg at franskmennene så på ham som reinkarnasjonen av Jeanne d’Arc. Da måtte jeg minne ham på at vi måtte brenne originalen».

Metoo: To av Churchills mest siterte og deiligste fornærmelser er til kvinner. Det første kvinnelige parlamentsmedlemmet i Storbritannia, Lady Astor, ble under en middag så oppgitt over Churchills vås at det sprakk for henne: «Hvis du hadde vært min mann hadde jeg servert deg te – med gift i!». Churchill svarte: «Lady Astor, hvis du var min kone, hadde jeg drukket den!».

Den andre kvinnen som fikk så hatten passet etter å ha prøvd seg, var sosialisten Bessie Braddock. I 1946 falt følgende kommentar: «Winston, du er full». Churchill svarte drepende: «Bessie, du er stygg. Men i morgen vil jeg være edru, mens du fortsatt er stygg.»

Powered by Labrador CMS