Debatt

Canada – et multikulturelt foregangsland?

Canada feirer 150-årsjubileum som selvstendig stat.

LØNNEBLAD: Det canadiske flagget vaier over parlamentsbygningen i Ottawa. FOTO: TOM HANSON/NTB SCANPIX
Publisert Sist oppdatert
Dette er et debattinnlegg som gir uttrykk for skribentens holdninger og meninger. Du kan sende inn debattinnlegg til debatt@dagsavisen.no.

I disse dager markeres 100-årsjubileet for den russiske revolusjon og dannelsen av Sovjetsamveldet i 1917. Finlands 100-årsjubileum som selvstendig stat feires også i år. Et tredje jubileum, nemlig 150-årsjubileet for Canada som selvstendig stat, har gått litt under radaren her i landet.

Canada ble i 1867 en dominion under Storbritannia, med dronning Victoria som dets formelle overhode. Statsformen ble kalt konføderasjon eller føderalstat. Her må det legges til at mens landet i dag strekker seg fra Stillehavet til Atlanterhavet og Polhavet og består av ti provinser og tre territorier, var det bare en liten del av dette arealet som utgjorde den nye staten Canada i 1867: de fire provinsene Ontario, Quebec, Nova Scotia og New Brunswick. Resten kom til etter hvert: Manitoba ble den første prærieprovinsen i 1870 etter at et enormt areal ble solgt fra handelskompaniet Hudson’s Bay Company til den nye staten. Resten av dette området ble til territoriet Northwest Territories samme år. Deretter kom British Columbia på vestkysten med fra 1871, Prince Edward Island fra 1873, Alberta og Saskatchewan i 1905, og til slutt Newfoundland og Labrador i 1949. Etter hvert ble grenser og rettigheter også avklart for resten av den enorme nordlige og tynt befolkede delen av landet: Yukon fikk territorium-status i 1898, mens Nunavut ble skilt ut som eget territorium i 1999.

I mange år ble USA ansett som det gylne landet for innvandrere fra hele verden. Nye borgere ble riktignok møtt med «melting pot» eller smeltedigel-kravet; det vil si at idealet var å la seg smelte inn i det nye hjemlandets kultur. Men mange kom, og mange følte seg hjemme i det nye landet. I Canada har de fulgt en noe annerledes linje, nemlig mosaikk-idealet: Her ble nye innbyggere ønsket velkommen til å ta med seg hjemlandets kultur inn i det nye livet, bare de godtok landets grunnleggende prinsipper om likestilling og likeverd. Dette kalles ofte også en satsing på «bindestreks»-identiteter. Allerede i 1971, da Pierre Trudeau var statsminister, definerte Canada seg som et multikulturelt samfunn og erklærte med stolthet at de var verdens eneste land med en minister med en multikulturalisme-portefølje. Selv om dette idealet har blitt fulgt opp med varierende entusiasme av forskjellige regjeringer opp gjennom årene, har målsettingen stått fast: Her skal alle føle seg ivaretatt og hjemme, uansett etnisk eller rasemessig bakgrunn, uavhengig av religiøs eller seksuell orientering, og enten man er nylig innvandret eller medlem av en av Canadas tre urfolksgrupper: First Nations (som hittil ofte har blitt kalt indianere), inuiter (før kalt eskimoer) eller métiser. (Sistnevnte gjelder grupper med blandet europeisk, først og fremst fransk, og First Nations-identitet.)

Jeg oppholdt meg i Canada under valgkampen høsten 2015 og la merke til at flerkulturelle verdier – og eventuelt trusselen mot dem – sto sentralt i debattene. Det var også interessant å se hvor sterkt den nye statsministeren Justin Trudeau la vekt på å fremheve Canadas rolle som et åpent og fargerikt samfunn som ønsker innvandrere av alle slag velkommen. Dette sto i sterk kontrast til mange europeiske lands, inkludert Norges, reaksjoner på flyktning- og asylsøkerstrømmen til vår del av verden samme år. Nå har Canada naturlige grenser som gjør mulighetene for kontrollert innvandring atskillig enklere enn i Europa, men etter valget av Trump til president for ett år siden, har ganske mange som føler seg truet av hans uttrykte holdninger tatt seg over grensen til Canada. Canada har andre regler for innvandring enn de fleste europeiske land: Kommer du til landet med kapital, er du mer eller mindre sikret å bli ønsket velkommen. Dette har blant annet ført til en stor tilstrømming av folk fra Asia, særlig fra Hongkong, de siste tiårene. I tillegg kan for eksempel arbeidsgivere ta ansvar for å invitere inn og sponse arbeidsinnvandrere med familie; og det samme gjelder lokalsamfunn eller organisasjoner som tar på seg et vertskaps- eller sponsoransvar.

I en tid da multikulturalisme-begrepet nesten brukes som et skjellsord i Norge og andre europeiske land, er det interessant å merke seg hvor forskjellig det oppfattes og brukes i Canada. I dag er det vel Canada snarere enn USA som er nærmest å oppfylle det løftet som kommer til uttrykk i sangen til Emma Lazarus fra 1883: «Give me your tired, your poor, your huddled masses yearning to breathe free». Diktet står på sokkelen til Frihetsgudinnen i New York som et løfte om en varm velkomst til nyankomne til USA. I artikkelen «The American Dream has moved to Canada» (Maclean’s 28.2.2017) kritiserer imidlertid den kjente canadiske journalisten Scott Gilmore Canada for å være langt fra så human og åpen som man liker å gi inntrykk av og som man etter hans mening har mulighet for å være. Det samme kunne man vel si om Norge og Norges muligheter og forpliktelser?

I det hele tatt synes jeg det er for lite fokus på Canada som mulig samarbeidspartner eller inspirasjon her i landet. Dette skriver jeg mer om i boka «Å Canada – en reise i litteratur, kultur og natur», som nylig er utkommet på Orkana forlag.

Powered by Labrador CMS