Hva nå, Arbeiderpartiet?

Det er nå to og en halv uke siden Arbeiderpartiet gjorde sitt dårligste valg på 16 år. I tillegg til at resultatet er svakt, er det ekstra vanskelig å akseptere fordi fallet var så stort på så kort tid. På ett år mistet partiet rundt 240.000 velgere. Teoriene om hvordan og hvorfor det kunne gå så galt er mange. Det er selvsagt viktig at partiet forsøker å forstå hvorfor så mange forlot dem, og hvilke saker og hendelser som kan ha vært utløsende. Her blir det særlig viktig å lytte til de 55.000 medlemmene. Jeg skal ikke melde meg på den diskusjonen, men heller si noe om hvilke muligheter Arbeiderpartiet har i denne stortingsperioden. For mulighetene til å trekke Norge i riktig retning er der.

Selv om resultatet for Arbeiderpartiet isolert sett var dårlig, er det viktig å minne om at dagens regjering og deres støttepartier gikk tilbake, mens den rødgrønne blokka styrket seg fra forrige valg. I antall stemmer fikk de rødgrønne partiene flertall, men valgsystemet vårt gjorde at partiene som utgjorde styringsgrunnlaget i forrige periode også denne gangen endte opp med flest representanter.

Det er også viktig å ta med at høyrepartiene lot alle de tradisjonelle høyresakene ligge hjemme i skuffen i denne valgkampen. Ingen snakket om privatisering, liberalisering eller at staten er blitt for stor. Søndagsåpne butikker og kutt i sykelønn ble ikke nevnt av noen. Tvert imot snakket alle partier om god velferd, og Høyre valgte til og med å snakke mye om viktigheten av å hindre økt ulikhet. For oss som er opptatt av hvilke ideer som skal prege samfunnsdebatten, er denne valgkampen sånn sette en seier for sentrum-venstre-verdier. Det er faktisk ikke mulig å vinne valg i Norge anno 2017 uten å sverge troskap til velferdsstaten og et samfunn med små forskjeller.

Det er bra for Norge at disse verdiene står sterkt i befolkningen, men det er selvsagt vanskeligere å drive og vinne valgkamp, fordi de faktiske politiske forskjellene dekkes til. En historisk høy bruk av oljepenger har gjort dette mulig. Og selv om Høyre snakker om tradisjonelle sentrum-venstre-verdier, gjennomfører de politikk som tar samfunnet i en annen retning. Når pleiepenger kuttes og støtten til uføre reduseres, får de som allerede har lite det enda vanskeligere. Når norskopplæringen kuttes for flyktninger blir det vanskeligere for dem å komme i jobb og bidra i samfunnet. Når skattene kuttes mest til de som har mest fra før, er dette selvsagt med på å øke ulikhetene i samfunnet.

Det som gir grunn til optimisme er at det nå er flertall for en annen retning på Stortinget. I forrige periode hadde Høyre, Frp og Venstre flertall alene. KrF kunne stemme med de rødgrønne partiene når de var mer enige med dem, uten at dette fikk konsekvenser for regjeringens politikk. Dette gjorde de en rekke ganger. Gode eksempler er jordbrukspolitikken og likestillingspolitikken.

Arbeiderpartiets store mulighet i denne stortingsperioden ligger i å samarbeide konstruktivt for å skape gode løsninger og flertall for viktige saker. Flere i partiet argumenterer for at løsningen framover er en «tøffere» linje. Jeg er litt usikker på hva det betyr. Hvis det betyr at partiet skal bruke mer krefter på å kritisere andre partier og politikere, er jeg redd de som ønsker seg et solid styringsparti vil bli skuffet. Hvis «tøffere» betyr at partiet skal være tydeligere på egen politikk, stå oppreist i viktige verdispørsmål og presentere framtidsretta reformer er det en god idé.

Det er store muligheter for å utvikle et tydelig alternativ til den sittende regjering slik Stortinget nå er satt sammen. Istedenfor å inngå i mange brede tverrpolitiske forlik initiert av den blåblå regjeringen har Arbeiderpartiet nå mulighet til å skape alternative flertall på viktige områder som fordeling, skattepolitikk, fattigdomsbekjempelse, antall lærere i skolen, jordbrukspolitikk og distriktspolitikk, bare for å nevne noe. Her er det mye kortere politisk avstand mellom KrF og de rødgrønne enn det er mellom KrF og høyrepartiene. Et konstruktivt og løsningsorientert Arbeiderparti som bygger flertall i sentrum-venstre vil være den beste veien for å gjenvinne tillit hos de mange som vendte partiet ryggen ved årets valg.