Hva er riktig om Osloskolen?

Kronikken er skrevet i samarbeid med Martin Flatø og Rune B. Reiling, begge NIFU-forskere

NIFUs rapport om skolebidragsindikatorer i videregående skoler i Norge har i den siste tiden blitt trukket inn i en debatt om hvor god Osloskolen er til å løfte elevene sammenlignet med videregående skoler ellers i landet. Rapporten har til dels blitt misforstått av noen av aktørene i debatten, særlig ser det ut til at Civita har misforstått. Hva er det egentlig vi har gjort og hva har vi funnet?

Grovt sett bestemmes elevenes resultater i videregående av to forhold. For det første av individ- og familiekjennetegn, som f.eks. foreldres utdanning og elevenes tidligere kunnskaper og ferdigheter målt med karakterer. For det andre av skolens bidrag. Det er dette vi har beregnet i vår rapport. Med skolebidrag menes en økning i elevers læringsutbytte som er et resultat av skolens innsats.

Samme startstrek

Fordi elevene har ulike individ- og familiekjennetegn stiller de ikke på samme startstrek når de begynner i videregående. De har ulikt utgangspunkt f.eks. fordi foreldrene deres har ulik utdanning og fordi de har forskjellige karakterer fra tidligere skoleår. Når vi beregner skolens bidrag tar vi hensyn til disse forskjellene ved at vi beregner skolebidragsindikatorer under forutsetningen av at elevgrunnlaget er likt og gjennomsnittlig for alle skoler. I våre beregninger plasseres altså alle elever på samme startstrek.

Skille resultat og skolebidrag

Det er svært viktig å skille mellom en skoles resultat og denne skolens skolebidragsindikatorer. Resultatet er f.eks. den andelen som faktisk fullfører, mens indikatoren er skolens bidrag til dette resultatet. Det er fullt mulig at en skole hvor elevene faktisk gjør det godt har lavt skolebidrag. Dette ville bety at det er andre forhold enn skolens bidrag som gjør at elevene gjør det godt, f.eks. at elevene på denne skolen hadde svært gode karakterer da de begynte. Da er det elevenes kunnskapsgrunnlag ved starten av skoleløpet som gjør at de presterer godt, ikke skolen de går på.

Aktualitet

Vi har lagt vekt på å analysere data for skoleår som ligger så nært som mulig i tid. Dette øker sannsynligheten for at skoleledere og skoleeiere vil oppleve at funnene handler om deres skole i dag, at dette er relevant og at det handler om dagens skole. Vi har derfor beregnet indikatorer på grunnlag av data fra skoleåret 2014–2015.

Til hjelp for skolene

Vi har beregnet separate indikatorer for studieforberedende, yrkesfag og påbygg, samt at vi har beregnet indikatorer for hele løp, for trinn og for overganger. Formålet med dette har vært å presentere et detaljert og omfangsrikt indikatorsett for hver av de videregående skolene. Denne detaljrikdommen i indikatorer gir skolene en detaljert innsikt i hvor de bidrar godt og hvor de ikke bidrar like godt. En slik innsikt gir skolene kunnskap som de kan bruke i en målrettet innsats i et utviklingsarbeid for å forbedre sitt arbeid med og for elevene.

Civita har misforstått

I sitt notat «Kvalitet og utjevning i Oslo-skolen» kommer Riekeles og Kirkebirkeland fra Civita med feilaktige påstander om vår rapport. For det første hevder de at vi bruker standpunktkarakterer for å vurdere resultater, som er problematisk for sammenlikning mellom skoler. Det er feil. Et vesentlig poeng i rapporten er at vi har justert karakterer i standpunkt og i ikke avsluttede fag for forskjeller mellom eksamens- og standpunktkarakterer på hver skole, og for forskjeller mellom fag i denne differansen. Dermed vil ikke «streng» eller «snill» karakterpraksis eller et uheldig eksamensuttrekk påvirke vårt estimerte skolebidrag, samtidig som vi fanger bredden i faglige prestasjoner, ikke bare en enkelt eksamenskarakter.

SSB, SØF og NIFU: samme metode

For det andre konkluderer de med at «metodene som er brukt er til dels svake, og funnene er usikre og til dels feiltolket» i motsetning til rapportene fra SSB og SØF. Dette er en pussig påstand, ettersom de tre rapportene i stor grad bygger på samme metode. Alle tre rapportene korrigerer systematisk for sosioøkonomiske faktorer, ulikt det Riekeles og Kirkebirkeland hevder. I tillegg tar rapportene hensyn til elevenes tidligere prestasjoner, og alle tre viser at dette er svært viktig.

NIFU analyserer nyere årskull

I tillegg bør det presiseres at SSB sin rapport omhandler skolebidrag i grunnskolen. SØF sin rapport studerer fullføring for kullene som startet videregående i 2008 og 2009, elever som stort sett var ferdige i videregående innen 2012, og de skiller ikke mellom studieforberedende, yrkesfag og påbygg. Vår studie bruker gjennomførings- og fullføringsgraden samt karakterer i skoleåret 2014–2015 og overgangen til 2015–2016, som er de nyeste dataene vi hadde tilgang til. Vi gir dermed oppdatert og aktuell informasjon om skolebidrag, som er nyttig for skolene. Riekeles og Kirkebirkeland har valgt å se bort fra de ferskeste og mest nyttige resultatene som vi presenterer i sin analyse av vår rapport, og overser at rapportene fra SØF og NIFU omhandler helt ulike tidsperioder.

Vi stiller oss dermed undrende til at Riekeles og Kirkebirkeland hevder at vår rapport er «i strid med det SSB og SØF har konkludert med i sin forskning», og at de uten å ha forstått rapporten kan konkludere med hvilke rapporter som er «grundigere og metodisk bedre enn andre». Vi opplever at vår rapport har blitt tatt godt imot i mange fylkeskommuner, blant rektorer, og i forskermiljøet.

Usikkerhet og signifikans

Det de Civita-ansatte har helt rett i, er at Osloskolens bidrag til fullføring på studieforberedende i skoleåret 2014–2015 som rapportert i Dagsavisen 30. august var estimert under landsgjennomsnittet men at avviket ikke er signifikant. Vi formidlet denne usikkerheten gjennom å si at Osloskolens resultat på denne indikatoren er «på eller litt under landsgjennomsnittet», med andre ord er et stort positivt avvik mindre sannsynlig. Vi er sitert i samme artikkel på at det er større forskjeller mellom skoler i samme fylke enn mellom fylkene. Dette gjelder også Osloskolen.