Debatt

Kommunestruktur for framtida

Om Norge skulle miste flere kommuner vil ikke det nødvendigvis bety bygdedød.

BLØTEKAKE: Kommunesammenslåing mellom Eid og Selje kommune ble feiret hos kommunalminister Jan Tore Sanner allerede i januar i år. To glade ordførere Alfred Bjørlo (t.h.) fra Eid og Stein Robert Osdal fra Selje. FOTO: TERJE PEDERSEN/NTB SCANPIX
Publisert Sist oppdatert
Dette er et debattinnlegg som gir uttrykk for skribentens holdninger og meninger. Du kan sende inn debattinnlegg til debatt@dagsavisen.no.

I Dagsavisen 22. mai tar professor emeritus i statsvitenskap Harald Baldersheim opp regjeringens kommune- og regionreform med et kritisk blikk. Baldersheim mener at færre og større kommuner ikke er veien å gå, og ønsker heller satsing på fylkeskommunen. Det er god grunn til å se nærmere på Baldersheims kritikk mot den planlagte kommune- og regionreformen. For første gang på mer enn 50 år ligger det an til en vesentlig endring av kommunestrukturen i Norge. Pr. i dag ligger antall kommuner an til å bli redusert fra 428 til 356. I tillegg skal antallet fylker reduseres fra 19 til 10 regioner. Stortinget skal i løpet av juni ta stilling til regjeringens forslag til kommune- og regionreform. I den forrige store kommunereformen fra 1957 til 1964 ble antall kommuner redusert fra 544 til 454. Dette tilsvarer en nedgang på knappe 40 %. Dagens runde med kommunesanering ligger an til en reduksjon på 17 % i tallet på norske kommuner, og da er ikke tallet på frivillige, ikke-sluttførte sammenslåingsprosesser inkludert.

Baldersheim kommer inn på problemet med manglende legitimitet for kommunereformen i befolkningen gjennom de mange avviste sammenslåingsforslagene i løpet av fjoråret. En reduksjon i tallet på kommuner på under halvparten av hva reduksjonen ble under forrige kommunereform, tyder på at å gå veien om lokaldemokratiet ikke nødvendigvis er veien å gå dersom ønsket er en stor reduksjon av antallet kommuner. Stortinget vedtok nemlig i sin tid en ny kommunestruktur uten at de sammenslåtte kommunene hadde noe de skulle ha sagt.

Om folkemeningen alltid skal lyttes til i spørsmål som angår inndeling av lokale forvaltningsnivåer her til lands, vil nødvendigvis reformer på dette feltet ta svært lang tid. Derfor er det viktig å trekke fram mulige positive virkninger av en ny kommunestruktur for Norge som legger opp til færre og noe større kommuner, og regioner som i noe større grad enn tidligere har landsdeler som utgangspunkt, med sammenslåing av Trøndelags- og Agder-fylkene som eksempler her.

Felles bo- og arbeidsmarkedsregion kan være et fornuftig utgangspunkt for kommunesammenslåinger. Tilgangen til høyt utdannet, spesialisert arbeidskraft og små fagmiljøer representerer en stor utfordring for mange kommuner når det gjelder tjenesteproduksjon. Små perifere så vel som store sentralt plasserte kommuner har i mange år hatt til dels store utfordringer med å få tak i yrkesgrupper som barnevernspedagoger, ingeniører og sykepleiere. Skal kommunene kunne tilby innbyggerne sine et godt velferdstilbud i framtiden, er det helt nødvendig med god tilgang til fagfolk innenfor de tjenestene de utfører. Slik sett vil små kommuner i Distrikts-Norge bli mindre sårbare for vakant personale i viktige stillinger som må til for å gi innbyggerne et best mulig tjenestetilbud.

Regjeringen har helt siden kommune- og regionreformen ble lansert argumentert med at reformen er å anse som en demokratireform. Hensikten har først og fremst vært å flytte makt fra staten til de nye kommunene og regionene, slik at de blir i bedre stand til å løse sine oppgaver uten statlig innblanding. Selv om mange små kommuner har et godt utbygd tjenestetilbud, er det ikke nødvendigvis sikkert at de vil klare å opprettholde tilbudet i framtida. For eksempel vil den kommende eldrebølgen kreve økt tilgang på sykepleiere og annet helsepersonell i kommunene hvis de fortsatt skal kunne tilby omsorgstjenester med god kvalitet. Samtidig har ikke regjeringen vært like klar på hvilke oppgaver de nye kommunene, og spesielt regionene, skal ha. Dette kan gjøre det vanskelig for reformen å vinne legitimitet, samtidig som intensjonen er god, nemlig desentralisering av makt og myndighet fra statens side.

Statsviteren Robert Dahl har gjennom sin forskning lansert begrepene systemkapasitet og borgereffektivitet. Førstnevnte omfatter kommunenes evne til å gjennomføre tjenesteproduksjon, sistnevnte innbyggernes mulighet til å påvirke kommunens beslutninger. Dersom kommunene ble større, ville de få større handlingsrom til å løse oppgaver, noe som kan gi en mer effektiv tjenesteproduksjon. Samtidig kan vilkårene for demokratisk deltakelse bli mindre i større kommuner. Dette aspektet kommer Baldersheim inn på i sin kronikk, der han argumenterer for at deltakelse i det politiske liv og samfunnsengasjementet er større i små kommuner sammenlignet med større kommuner.

Men argumentet om mulig redusert politisk deltakelse har i liten grad vært framtredende i debatten om kommunestruktur sammenlignet med nærhet til tjenestetilbud og avstand til lokale myndigheter. Om det ble noen færre deltidspolitikere på bekostning av flere heltidspolitikere i norske kommuner, for eksempel etter mønster fra byrådene i Oslo og Bergen, ville det være lettere for flere politikere å fylle sin rolle som ombudsmann overfor lokalbefolkningen, gjennom å få bedre tid til å drive politisk arbeid.

Om Norge skulle miste flere kommuner vil ikke det nødvendigvis bety bygdedød og slutten for Distrikts-Norge. Hvis eksisterende bygdesentre fikk et større omland, ville det kunne skape god grobunn for tilflytting av unge, høyt utdannede mennesker, som kan bruke sin kompetanse til å bygge ut distriktene våre. Blant annet har den regionale trainee-ordningen Framtidsfylket i Sogn og Fjordane vært en suksess, og gir unge mennesker økt valgfrihet med tanke på bosted etter endt utdanning.

Større kommuner i distriktene vil også kunne gi bedre muligheter for næringsutvikling og arealdisponering lokalt, bedre tilgang til kvalifisert personale, og større fagmiljøer som igjen kan gi bedre tjenesteproduksjon. Det er derfor grunn til å tro at kommune- og regionreformen kan bidra til å gi en ny giv i distriktene, og sørge for at norske distrikter gjennom sin tilgang til naturressurser og kvalifisert arbeidskraft kan bidra til å lede Norge inn i en grønn og bærekraftig framtid.

Powered by Labrador CMS