Debatt

Litterær kanon i skolen

Finn fram Nordahl Rolfsen!

KANON-FORFATTER: I 2001 avduket dronning Sonja et minnesmerke over Nordahl Rolfsen i Bergen Offentlige Bibliotek. Rolfsen fikk stor betydning for norske skoleelever gjennom sin bok «Lesebok for Folkeskolen» som ble brukt i skolen fra 1892 til midten av 1950-tallet. Den ble trykt i mer enn 8 millionereksemplarer. FOTO: MARIT HOMMEDAL/NTB SCANPIX
Publisert Sist oppdatert
Dette er et debattinnlegg som gir uttrykk for skribentens holdninger og meninger. Du kan sende inn debattinnlegg til debatt@dagsavisen.no.

Norskfagets sjel og identitet blir igjen diskutert, og bra er det. Debatten dreier seg både om innholdet i lærebøkene for ungdomsskolen og om hva elevene bør lese av skjønnlitteratur. Ikke minst dreier noe av debatten seg om hvor viktig det er å lese god norsk skjønnlitteratur. Altså nok en ny kanonrunde.

Litt av det samme hadde vi i april 1995 da forfatteren Jon Fosse hevdet i en kronikk i Dagbladet at «I norsk skole er alt den vestlege kanonen utrydda.»

Han sa også at « ein forlet nok skolen etter tolv års skolegang utan å ha lese nokre sider av Homer – og den undervisning som blir gitt i moderne klassikarar som Joyce og Becket har i alle fall ikkje eg høyrt om.»

Jeg vil nevne at elevene f.eks på engelsk fordypning på den tida, (og sikkert også i dag) leste både Byron, Dickens, Dickinson, Greene, Hemingway, Joyce, Sandburg, Shakespeare, Steinbeck og Wordsworth. Den vestlege kanon var altså ikke utrydda.

Fosse har for øvrig senere selv blitt nominert til norsk kanonforfatter.

Om forfatteren fortsatt mener at elevene leser tekster som ikke har noe med litteratur å gjøre, vet jeg ikke, men det er flere som i dag hevder det samme som han den gangen. Kan det kanskje være noe av grunnen til at debatten om en norsk kanon innenfor kunst, innbefattet norsk litteratur i skolen har blusset opp igjen.

Mange lærere i skolen ville nok ha likt å ha en liste over de viktigste, eller mest sentrale forfatterne inkludert tekster både over norsk litteratur og innen de store fremmedspråkene som det undervises i i norsk skole. Like mange vil sikkert ikke ha det og vil heller stole på at forlagene bestemmer utvalget for dem, for det er jo det som er situasjonen når læreplanen i norsk for f.eks. Vg3 studieforberedende kun består av kompetansemål som krever at elevene skal kunne «analysere, tolke og sammenligne et utvalg sentrale norske og noen internasjonale tekster fra ulike litterære tradisjoner fra romantikken til i dag, og sette dem inn i en kulturhistorisk sammenheng.»

Men la oss nok en gang eksperimentere med tanken om at vi hadde en slik liste over norske forfattere og kanskje også av tekster av disse forfatterne. Hvilke forfattere skulle vi valgt og hvilke tekster og hvorfor?

Det finnes jo lister over hvilke som er de fineste norske fuglene, de såkalte nasjonalfuglene, og de beste norske middagsrettene. Faktisk er det også nylig presentert oversikter over Norges 30 beste dikt gjennom tidene. Men dersom for eksempel nye læreplaner i norsk skulle bestå av tekster valgt ut på basis av en norsk litterær kanon; hva burde være kriteriene for en slik kanon? En kunne jo tenke seg at tekstene for eksempel burde være så norske som mulig slik at de uttrykker noe av den nasjonale identiteten? De kunne inneholde noe om hva det betyr å være norsk, det å komme fra norske forhold, og/eller være en del av forestillingen om det å være norsk. De kunne for eksempel være preget av norsk mentalitet, men hva betyr det, og hva er egentlig det norske?

Olav H. Hauges dikt «Det er den draumen» er nettopp blitt kåret til Norges beste dikt gjennom tidene. Men ville et slikt fantastisk dikt komme inn i en norsk kanon hvis en hadde slike krav som dem over? Diktet er jo ikke spesielt norsk. Jeg vil si det er universelt i tematikken, og det har ingenting med noe typisk norsk å gjøre, heller ikke norsk mentalitet eller om forestillingen om det norske. Det samme gjelder det nydelige diktet «Ord over grind» av H.M. Vesaas, som mange har hevdet burde kunne stå i en norsk tekstkanon.

Camilla Collett, Amalie Skram, Tarjei Vesaas og Dag Solstad og mange andre er av flere foreslått som sentrale norske forfattere, som passer i en norsk forfatterkanon. Selv kan jeg ikke tenke meg noe «mer norsk» enn lektor Rukla fra Solstads roman «Genanse og verdighet», som sliter med å få elevene til å skjønne noe av Ibsens Vildanden på Fagerborg videregående skole i Oslo. Tarjei Vesaas’ «Fuglane» er representert i Norges nasjonallitteratur fra både 1967 og 1986 og i Norsk litteraturfestival fra 2007, og den er en klar kandidat. Boka handler om annerledeshet; vi lærer Mattis (Tusten) å kjenne, og vi er norsk skog, men spesielt norsk å være annerledes er det vel ikke? Collets «Amtmandens døtre» er representert i stort sett alle store norske forfatterantologier, og er som den første såkalte tendensroman en svært sentral kandidat i en norsk litterær kanon. Tematikken om kjærlighetsekteskap kontra fornuftsekteskap er imidlertid ikke akkurat særnorsk, og trass i at Collett var sterkt inspirert av både Goethe, Rousseau og Sands romaner, er denne romanen representert i om lag alle norske forfatterantologier. Og kan vi egentlig tenke oss noe mer urnorsk enn Ibsens ikoniske «Peer Gynt» med handling dels fra Gudbrandsdalen og høyfjellene omkring og som bygger på sagn og norsk folketro, dog med universell tematikk som løgn og bedrag?

Nordahl Rolfsens «Læsebog for folkeskolen» har for flere generasjoner vært formende for oppfatningen av Norges litterære kanon. I den leseboka finner vi jo bl.a. «Fola, fola Blakken», og «Se Norges blomsterdal», norske folkeviser og norske sagautdrag. Det er som regel Rolfsen som har kreert nordmenns oppfatning om hvilke tekster av Wergeland, Bjørnson, Aasen, Vinje, Ibsen, Munthe, Ring og Aanrud som er klassikere og dermed kanonføde. Han er dermed sannsynligvis den beste kilden til en norsk litterær kanon når det gjelder tekster av forfattere; også 1900-tallsforfattere i de senere utgavene av leseverket.

Det ville være både krevende og vanskelig for et litterært «laug» å sette opp en norsk litterær kanon, med utgangspunkt i (noen av) de kriteriene som er diskutert her. Mange har jo forsøkt seg på lister over både forfattere og tekster, men jeg kjenner ikke kriteriene deres. Om den nye læreplanen i norsk som etter hvert skal lages, består av en litterær kanon, er nok tvilsomt. Mange mener nemlig dette er gårsdagens måte å lage læreplaner på. Men så lenge så vidt mange er überopptatt av det beste, det peneste, det smarteste og det raskeste etc, hvorfor da ikke samme tankegang i litteraturen?

Det er jo allerede en etablert viten om at «Faderen» av B. Bjørnson og «Karens jul» av A. Skram er karakterisert som de beste novellene vi har i norsk litteratur, men hvorfor? Er det fordi forlagene har bestemt det? Er det fordi de er av det norskeste vi kan tenke oss? Eller har norsklærerne bestemt det? Stilt på en annen måte: Hva er hemmeligheten bak det som sies å være kanonlitteratur?

For ikke lenge siden fant jeg i en avis et forslag til en litterær kanon som ville kunne fylt mange relevante kriterier. En norsk litterær kanon med utgangspunkt i tekstutvalget til salige Rolfsen vil kunne hjelpe oss langt på vei. Men det nye Norge ville klart kreve noe mer enn Rolfsens referansefremmende og samlende tekster og forfattere.

Powered by Labrador CMS