Lokale konflikter

Denne våren har hotell- og restaurantarbeiderne stått for den store streiken. Med krav om retten til lokale forhandlinger vant de en stor seier. Men nå kan vi være på vei inn i en ny streik, med motsatt parole: «Nei til lokale forhandlinger». YS, LO Stat og Unio, tre av de fire store partene på arbeidstakersiden i staten, står hardt på kravet: Minst mulig av lønnspotten skal fordeles lokalt, mest mulig sentralt. En tilfeldig forbipasserende kan fort bli forvirra. Bør arbeidsfolk i dette landet være for eller mot lokale oppgjør? Svaret avhenger av hvem du spør.

Spør du en ansatt i det private, vil svaret fort være «Ja til lokale forhandlinger». Forskjellige bedrifter innenfor samme sektor er forskjellige. Noen bedrifter er fattige, noen er rike. I en gullgruve som skuffer inn penger, må de ansatte få sin del av kaka. I et konkursbo må du vise moderasjon.

Spør du en ansatt i staten blir svaret gjerne «Nei til lokale forhandlinger». I staten går ikke virksomhetene med overskudd eller underskudd som i det private. Det er ingen profitt arbeiderne kan kreve å få en bit av. Her vil ikke lokale forhandlinger føre til at potten økes. Lokale forhandlinger i staten betyr at fordelingen av potten avgjøres lokalt, på individnivå. Juristen som lett kan få jobb et annet sted vil stikke av med store tillegg, mens kollegene sitter igjen med samme lønn som i fjor. Dessuten er det ikke streikerett lokalt.

Blir det streik? I skrivende stund er det usikkert. Kanskje pågår forhandlingene fortsatt. Deadline var ved midnatt. Når det er prinsipper det står om, kan det være vanskelig å finne det rette kompromisset.

Vi mener det beste for statsansatte er om forhandlingene i stor grad skjer sentralt. Samlet står man sterkest. Lokale forhandlinger vil kanskje gjøre staten mer attraktiv for de aller mest kravstore jobbsøkerne, men fellesskapet og solidariteten, den vil svekkes.