Overbooket

Du har sikkert for lengst kjent på det selv. Følelsen av å befinne deg i et slags underlig teaterkulisse der dramaturgien er den samme overalt: Mer eller mindre pittoreske gater kantet med kinesiskproduserte kjappkjøp, pizzabit-barer og støyende puber. Museumsbesøk som har mer til felles med brytekamper enn sublime kulturopplevelser. Naturpanoramaer som oftere og oftere må nytes bak en endeløs, neonfarget ryggrad. Den hurtigvoksende skogen av selfiestenger.

I fjor krysset rekordmange, mer enn 1,1 milliarder mennesker, grensene på ferietur – et antall som øker i ekspressfart med framveksten av nye asiatiske reisende. Millioner av kinesere har bare så vidt begynt å røre på seg. I 2030 spås det at nesten dobbelt så mange turister vil være på farten.

Og vi turer fram som om det var vår selsomme rett å trampe på hva som helst, enten det er uerstattelige ruiner, ta nakenbilder på hellige fjell eller ha sex i urgamle templer med altfor unge, lokale jenter – eller simpelthen drikke oss dritings hvor og når som helst. Noe som har ført til masseprotester i land som blant annet Thailand, Malaysia, Kambodsja – og ikke minst Spania.

LES OGSÅ: Ny turistminister. Nå!

Så derfor: Begynner borgerne å bli lei av turistene?

«Nok er nok! Bygårdene våre er ikke hoteller!»

I fjor høst demonstrerte tusenvis av spanjoler i dagevis mot høyere og høyere bolig- og leiepriser, og overdreven masse- og fylleturister i Barcelona. Hvert år besøker 7,5 millioner turister byen. Ifølge den spanske avisen ABC, består nå rundt 25 prosent av det totale ferieutleiemarkedet av illegale ferieleiligheter.

– Hver kveld forvandler gatene våre seg til en ulovlig fyllefest. Det er helt uutholdelig, sier 59 år gamle Manel Serrano til avisen El Mundo.

Ifølge avisen kommer turismen på fjerdeplass i en offentlig undersøkelse om hva som bekymrer folk flest mest i byen, etter jobb, økonomi og kriminalitet.

– Den nåværende turistmodellen er basert på en ubegrenset vekst som ikke er bærekraftig, fordi den forstyrrer dagliglivet til vanlige folk, og gjør byen om til en temapark, sier Lluís Rabell, som er formann i Barcelonas nabolagsforening, til El Mundo.

Derfor vedtok nylig den nye borgermesteren i Barcelona, Ada Colau, en foreløpig ettårig stans i å utstede lisenser til nye overnattingssteder for turister. Forbudet kan komme til å bli forlenget til to år. I mellomtiden skal myndighetene komme opp med en ny handlingsplan for mer bærekraftig turisme.

– Hvis vi ikke vil ende opp som Venezia, må vi sette en eller annen form for grense i Barcelona. Vi kan øke veksten, men jeg er ikke sikker på hvor mye, sier hun til avisen El Pais.

Det er allerede satt tak på antall besøkende flere steder, som på matmarkedet La Boquería og i Park Güell.

Deler av turistindustrien har kalt Colaus politikk «turistofobisk» og peker på at reiselivet genererer 120.000 jobber og 14 prosent av byens brutto nasjonalprodukt i et Spania der halvparten av de unge fortsatt ikke får seg jobb.

Konflikten illustrerer et dilemma som stadig flere populære turistmål nå står overfor: Når blir ulempene ved økt turisme større enn fordelene?

Den mest akutte trusselen mot «Verdens vakreste by», Venezia, er ikke at den skal synke i bølgene, men at den skal synke enda dypere ned i turisthavet. Byen er klodens verste eksempel på turistforstoppelse. Opptil 70.000 turister tråler bykjernen hver eneste dag – flere enn det aldrende innbyggertallet, som er synkende. Mange frykter at byen for lengst er blitt et «italiensk Disneyland».

En stor andel av besøkende er cruiseturister. Venezia er blitt Europas cruisehovedstad, og antall anløp er ifølge The Guardian blitt femdoblet de siste 15 årene. Bare halvparten av de mer enn 20 millionene som besøker Venezia i året, overnatter her.

Det er først og fremst disse, dagsturistene, den nyvalgte borgermesteren Luigi Brugnaro nå vil ramme. Han ønsker å innføre et bookingsystem med «dagsbilletter» som må bestilles på forhånd. De som overnatter i byen, skal imidlertid slippe.

Men hva skjer når alle boliger kan leies ut til turistene?

Et økende antall overnattinger skaper imidlertid nye problemet, både på de ovennevnte stedene, og i en rekke andre byer verden rundt, blant annet i New York, San Francisco, Berlin og Paris. Hus og leiligheter blir bygd om til hoteller eller leies ut til turister gjennom nettsteder som Airbnb og lignende, noe som fører til at prispress på boliger og husleiepriser, i tillegg til klager på støy og uro i nabolaget.

Dette er også et av ankepunktene blant innbyggerne i Amsterdam, en annen by med eksplosiv turistvekst. Også her har borgermester Eberhard van der Laan gått ut og advart om at byen står i fare for å bli et sted for turister og ikke for dets innbyggere, om de ikke klarer å finne en god balanse.

Stephan Hodes, en hollandsk ekspert på kultur og turisme, peker i rapporten «Amsterdam: Anticipating the Future» på at sentrum på mange måter framstår, og muligens allerede er, tilrettelagt som en turistattraksjon, snarere enn for å tilfredsstille de praktiske behovene til lokalbefolkningen.

Utviklingen gagner heller ikke turistene. Ukontrollert masseturisme kan nemlig fort ende opp med å drepe det turistene egentlig kom for: Byens unikhet.

Følg Dagsavisen på Twitter og Facebook!

Flere turister blir gjerne sett på som et suksessmål. Men er det egentlig det?

Byene er ikke alene om problemstillingen. Firenze. Roma. New York. Berlin. New Orleans. Dubrovnik. Praha. Rhodos. Den spanske solkysten. Tyrkias Riviera. Phuket. Angkor Wat. Machu Picchu. Pyramidene i Egypt. Preikestolen. Besseggen. Nesten hver eneste fine strand rundt Middelhavet og Karibia. Eksemplene er utallige. Også her hjemme.

I fjor var rundt 250.000 cruiseturister innom vesle Flåm ved Sognefjorden. Der ble de møtt av rundballer med beskjeden «No cruise ships».

– Vi har ingen debatt om det er noen tålegrense for hvor mange turister bygda vår tåler. Luftkvalitetene her er til tider helt forferdelig, sier bonden Anders Fretheim, som gjennomførte rundballestuntet, til Bergens Tidende.

I sommer har det også, nok en gang, vært en het debatt i avisspaltene om hvor mye nordmenn egentlig får igjen for å vise fram vår storslåtte natur nesten gratis til både cruiseturistene og de tyske og andre nordeuropeiske bobilturistene, som kommer med fulle matvarelagre. Mange nordmenn er også opprørte over at de må ta regningen, både for flotte turistveger, gratistjenester og miljøforurensning.

– Flere steder, også her til lands, fremmer kunnskapsløshet om turismens vesen former for reiseliv som innbyggerne ikke vil ha, og som sliter på både miljø, kultur og samfunnsøkonomi, mener Arild Molstad, reiselivsekspert og forfatter av den turismekritiske boken «Turismens to ansikter – Hvor skal vi reise før det er for sent».

– Flere, også her i Norge, begynner imidlertid nå å innse at man må tenke mer på hvilke turister man ønsker å ha, og i større grad vurdere «return on investment» per besøkende, istedenfor å blindt telle antall turister, påpeker han.

LES OGSÅ: Ferierende miljøsvin

For hvor mye koster det egentlig å ha turistene på besøk?

Molstad mener at beregning av inntekter og utgifter i forhold til turisme er et langt mer komplisert regnestykke enn de kalkylene man forholder seg til i dag, noe myndighetene både på lokalt og nasjonalt plan snart må ta inn over seg og forholde seg til.

– Og hvor ender de faktiske inntektene opp – kommer de lokalmiljøet og -kulturen til gode, og dekker de de direkte og indirekte utgiftene påført av turismen? spør Molstad.

Han mener også at det vil være nyttig å droppe det kunstige skillet mellom begrepet turist og lokalbefolkning på et reisemål, og la den som forsøpler, betale.

– Man er nødt til å bruke de mekanismer man har til rådighet før det er for sent, og heller være i forkant. Det kan være prisreguleringer, turistavgifter, tak på besøkende eller kvoteordninger, og ikke minst bedre forvaltningsplaner som inkluderer en strategi for å takle turismen. Altfor ofte er det tilfeldighetene og pengene som rår, sier Molstad, som mener at kunnskapsløshet, grådighet og likegyldighet er hovedutfordringene for å tøyle turismen. Han tror at vi i framtida i større og større grad vil måtte kjøpe billetter til de fremste turistattraksjonene på forhånd, som kun er gyldige i et bestemt tidsrom på dagen, for å takle massene. Slik det allerede er enkelte eksempler på i dag, slik som Alhambra og Park Güell i Spania, Frihetsgudinnens krone i New York eller Leonardo da Vincis maleri «Last supper» i Milano.

Hvordan skal man så utnytte veksten i antall turister uten å bli slukt av masseturismen?

Jo da, det er mulig. Journalist Elizabeth Becker, som har skrevet den turismekritiske boken,«Overbooked: The Exploding Business of Travel and Tourism» trakk nylig fram både København og ikke minst Frankrike, verdens mest besøkte turistland, som eksempler på hvordan man gjennom stramme reguleringer klarer å fremme turisme på en måte som også stimulerer og styrker landets kulturelle og historiske arv og identitet, i en kronikk i New York Times.

– Frankrike behandler turiststrømmen med samme alvor som en militæroperasjon, skriver hun.

København har også mange effektive reguleringer, og jobber aktivt med problematikken, blant annet gjennom å legge til rette for at turistene kan integreres og delta i byens dagligliv.

På Wonderful Copenhagens nettsider skriver de at «vi brenner for turisme som noe annet og mer enn bare «Instagram moments» og overnattingsstatistikk. For oss handler turismen først og fremst om å kunne manifestere hvem vi er som by og som nasjon. Det kaller vi BIG TOURISM».

– København har i stor grad klart å holde fast ved sin autentisitet. Selv Nyhavn og Tivoli, som er elsket og besøkt av millioner av turister, er steder som lokalbefolkningen også bruker. Turistene vil også gjerne være som københavnerne, og adopterer for eksempel ofte vår sykkelkultur når de er i byen, noe vi også legger til rette for, påpeker Henrik Thierlein, som er presseansvarlig hos Visit Copenhagen.

Bhutan og Botswana er landene som har gått lengst i forhold til å begrense turisteksplosjonen, og satser heller på få turister som legger igjen mye penger, enn mange som legger igjen lite – blant annet gjennom høye turistavgifter og begrensede antall høyt prisede turistvisum.

LES OGSÅ: Turismen beveger verden

Hvorfor gjør ikke flere som dem?

Mens UNESCO i 1995 mente at Angkor Wat-ruinene i Kambodsja var i stand til å tåle 700.000 besøkende i året, er besøkstallene nå allerede oppe i 4,2 millioner, ifølge Radio Free Asia. Men når turismen genererer mer enn 50.000 arbeidsplasser og mer enn 2,5 milliarder dollar i inntekter gjennom servicenæringen, i tillegg til mer enn 200 millioner dollar i inngangspenger, er det politisk vanskelig å argumentere for å begrense turismen.

Dessuten havner en ikke ubetydelig andel av pengene ofte i lomma på grådige og korrupte politikere.

Men det er ikke til å kimse av at turismen er en av klodens viktigste arbeidsgivere, og genererer én av elleve arbeidsplasser på verdensbasis, ifølge Verdens turismeorganisasjon (WTO).

– Nettopp derfor fortjener bærekraftig turisme en plass som et internasjonalt bistandsverktøy – for å verne om utviklingslandenes natur- og kulturkapital, mener reiseekspert Arild Molstad.

Imens må vi turister bare smøre oss med mer og mer tålmodighet. Køene vil bli enda lengre. Til vi turister selv blir så leie at vi kanskje ikke får lyst til å reise dit likevel.

LES OGSÅ: Norges fineste sykkelstier