En offensiv reiselivssatsing blir viktigere og viktigere. Andre land blir tøffere konkurrenter, og lekkasjen til havs, til cruiseskipene, bare fortsetter. Norsk reiseliv må ned på landjorda igjen. FOTO: CHRISTINE BAGLO

Ny turistminister. Nå!

1 av 11 arbeidsplasser på kloden vår - og nesten det samme i Norge - er knyttet til reiseliv og turisme. Reiseliv er ingen kosetime, men en av våre viktigste næringer.

Reiseliv står sjelden spesielt høyt oppe på den nasjonale politiske agendaen. Det burde den. Reiseliv og turisme, inkludert jobber indirekte støttet av sektoren, bidrar med hele 220.000 arbeidsplasser på det norske arbeidsmarkedet, ifølge ferske tall fra The Norway Economic Impact Report, som er en del av World Travel & Tourism Councils (WTTC) årlige økonomiske analyse over påvirkningen fra reiseliv og turisme i 184 land. Dette utgjør 8,5 prosent av det totale antallet arbeidsplasser i Norge - eller nesten hver 11. arbeidsplass. Totalt beregner WTTC at reiseliv og turisme, inkudert ringvirkningene av det, bidrar med nesten 190 milliarder kroner til vårt brutto nasjonalprodukt - eller 6,4 prosent av BNP.

I tillegg gir det også mening å snakke om den egentlige verdien av turistkronene, som i reell verdiskaping ofte er enda høyere. Mange av turistenes penger legges igjen i distriktene, i bygder og kommuner som sliter med å overleve. Blant annet i dagligvareforretningene, som takket være hytteturistenes, bobilturistenes og serverings- og overnattingsbedriftenes storinnkjøp i helger og ferier, kan sørge for at en håndfull fastboende får melk og brød - og lønn - året rundt.

Mange bønder har de siste årene kunnet overleve og spe på lave inntekter med servering og salg av egenproduserte produkter og opplevelser til turister og besøkende. Og lokale guider fremmedfolket til topps og til skogs for å se på alt fra elger til magisk nordlysdans. De har også kunnet åpne hyggelige puber, restauranter og småcafeer. Disse tilbudene er ikke bare viktige i kroner og øre - de er også med på å gi liv til småstedene «der ingenting skjer». Slik fungerer de også som et viktig sosialt tilbud som gir høyere livskvalitet og trivsel, og hindrer fraflytting. Distriktsnorge er også den mest konkurranseutsatte delen av turistmarkedet. Hovedorganisasjonen Virke påpeker derfor at Norges nye offentlige turiststrategi bør spisses mest mot denne delen av næringen. For i byene går det så det suser. Der har næringens verdiskapning steget med 110 prosent siden 2000 - og bidrar med en solid pott i felleskassa. Og vi har mer å gå på.

Derfor skriker Norge etter en egen turistminister - som kan se sammenhengene og ivareta alle reiselivets mangfoldige sider. Noe næringen og dens organisasjoner også har etterlyst i et utall år. I dag havner reiselivet i en solid spagat mellom en haug ulike departementer, og som en liten blindtarm i sitt moderdepartement, det travle Nærings- og handelsdepartementet. Svært mange moderne turistland i dag har forstått viktigheten av å ha en egen turistminister og et eget reiselivsdepartement. «En mer samlet og strukturert reiselivssatsing, der ikke alle sitter på sin egen tue» - har ironisk (og korrekt nok) vært et krystallklart krav til næringen selv fra alle de siste norske turist-næringsministrene, i sine respektive reiselivs­stragegier. Dette bør også være et krav til norske politikere, som selv bør gå foran med et godt eksempel på dette.

En egen reiselivsminister vil ikke minst også kunne bidra til å synliggjøre og bedre anseelsen til, og forståelsen for, reiselivsnæringen - som ofte ser ut til å havne i et slags ullent feriemodus i den offentlige og næringspolitiske bevisstheten. Og det går nedover. Reiselivet innbrakte oss nesten ti milliarder mindre i 2013 enn i 2004, ifølge WTTCs rapport. Og det sier sitt når Norge i rapporten havner på 177. plass - av 184 land - i forhold til forventet totalvekst i BNP-bidrag i 2014.

christine.baglo@dagsavisen.no