Lørdag starter touren med sprint og når det avsluttes om en drøy uke har ingen kvinner gått lenger enn en mil sammenhengende. Guttas lengste distanse er 15 kilometer.
Hensikten med Tour de Ski er å kåre vinneren som behersker alt, fra sprint til langdistanse og den ekstreme klatringen opp alpinbakken på siste dag. Men det er dessverre en tendens til at alt skal skje fortere, da må distansene bli kortere og da er snart de lange turrennene tilbake som eneste ekte langrenn. Jo da, vi har en 50 kilometer i verdenscupen, og den gås i Holmenkollen.
Tour de Ski, som ble unnfanget i Maridalen hjemme hos Vegard Ulvang, sliter med komposisjonen. Det er jo en liten skandale at de sannsynligvis tre beste langrennsjentene i verden ikke er med. Therese Johaug, Charlotte Kalla og Ebba Andersson prioriterer VM i Seefeld i februar. Marit Bjørgen gjorde det samme i fjor. Med fulltreff i OL i Pyeongchang som bonus.
Det er et paradoks for langrennssporten som har større TV-tall fra Tour de Ski enn fra ski-VM. Det har med konseptet og timingen å gjøre. Vegard Ulvang så at det var ledig plass for langrennssportens svar på hoppuka. Problemet er at langrenn er en langt mer belastende idrett.
Det er ikke bare i Tour de Ski distansene blir kortere. Det samme skjer i verdenscupen og distansene 15 og 30 km med skibytte kan bli faset ut fordi de er for kompliserte og fordyrende å arrangere (to forskjellige sløyfer for stilartene, stort areal for skibytte).
Tour de Ski har sitt høydepunkt når det ikke er mesterskap samme vinter. Men det er det bare hvert tredje år. Martin Johnsrud Sundby, som sammen med Petter Northug er eneste norske vinner i herreklassen, føler en forpliktelse til å delta av hensyn til sporten. Det er jo samvittighetsfullt gjort. Først når Tour de Ski blir mer prestisjefylt enn VM, er problemene løst. Slik er det i Tour de France. Men ikke i Tour de Ski.