Fotball

Krever at «Drillo» får statue: – Han fortjener det!

Flere tidligere norske landslagsspillere mener trenerlegenden fortjener en statue utenfor Ullevaal Stadion. – Helt utrolig at den ikke allerede er der, sier Jan Åge Fjørtoft, men hva sier Drillo selv?

Jan Åge Fjørtoft spilte spiss på det norske fotballandslaget i perioden 1986 til 1996. Han skåret 20 mål på 71 kamper, de aller fleste under Olsens første periode som landslagssjef. Han er klokkeklar på at Drillo må på sokkel.

– Det er helt utrolig at vi ikke allerede har en statue av Drillo utenfor Ullevaal Stadion. Egil var utløseren for det moderne NFF, det moderne Ullevaal Stadion, og den moderne norske fotballen. Jeg tror ikke det er noen i norsk fotball som ikke er klar over hvilken rolle han har spilt – og for så vidt fortsatt spiller sier Fjørtoft til Dagsavisen.

Jan Åge Fjørtoft har 71 kamper for det norske landslaget. Her et bilde fra 2020.

Fjørtoft mener fotballandslaget ga mange en aha-opplevelse på 1990-tallet ved at Norge gjorde det så bra i en så stor idrett.

– Vi hadde vært ok på snø, og plutselig begynte vi å bli gode i fotball. Vi som var med på dette var jo like forundra som alle andre. Da vi skulle inn i en gruppe med England, Polen, Nederland, Tyrkia og San Marino hadde vi aldri trodd at vi skulle både vinne den og skåre flest mål, sier Fjørtoft.

Han beskriver 1990-tallet som mulighetenes tiår, ved at Norge fikk så stor suksess på flere fronter – i vinter-OL og gjennom fotballen, representert av Rosenborg i Champions League og fotballandslaget.

– Egil sa at vi kunne slå alle. Det var han som kom med det legendariske sitatet før vi møtte England, at vi ikke måtte undervurdere dem. Det ligger mye i den setningen. Det tror jeg ga alle i Norge en følelse av at alt var mulig, og at Norge kunne være best i det meste. Og Egil var den som på mange måter symboliserte dette håpet, sier Fjørtoft.

«Truer» Drillo med folkeaksjon

Den tidligere landslagsspissen bruker kirkekoret i hjembygda Gursken som et bilde på hvilken betydning norsk landslagsfotball hadde for folk flest på 1990-tallet.

– De endret øvingstidspunkt ved to anledninger, det var når Dynastiet gikk på TV og når vi spilte landskamp. Dette var noe hele Norge var med på, sier Fjørtoft.

Egil var den som på mange måter symboliserte dette håpet

—  Jan Åge Fjørtoft

Han mener en statue av Olsen også kan være til inspirasjon – og igjen et symbol på en tid man ønsker å gjenoppleve.

– Vi spør: «hvorfor klarer vi ikke det samme med landslaget i dag?», men det er like viktig å spørre om hvorfor vi klarte det den gangen, sier Fjørtoft.

Jan Åge Fjørtoft er på vei igjennom og skårer Norges andre mål i en VM-kvalifiseringskamp mot Polen i 1993. Norge vant bortekampen 3-0 .

Han mener en avduking av en eventuell statue burde skje i forbindelse med en landskamp.

– Det kunne blitt en folkefest. En statue av Egil er noe hele Norge vil stille seg bak, sier Fjørtoft, og spør:

– Skal du ringe Egil også?

– Ja, det blir rart å ikke ringe hovedpersonen.

– Da kan du hilse Egil og si at du har snakket med Jan Åge, som sa at det ikke spiller noen rolle hva han sier. Hvis han er negativ til statuen, så kommer jeg til å lage en folkeaksjon. Og da kommer han til å bli enda mer pinlig berørt.

– Det Egil Olsen har gjort, er helt unikt

Det var i en episode av TV 2s Premier League-podkast tidligere denne måneden at TV2-kommentator Kasper Wikestad fortalte at det er én statue han har vært forkjemper for i hele sitt liv: «Og her synes jeg folk bør få ut fingeren, heller før enn senere. Og det er at Egil «Drillo» Olsen for lengst skulle hatt en statue utenfor Ullevaal Stadion, helst en stor statue utenfor Ullevaal Stadion. Det er den eneste statuen jeg virkelig ville gått i demonstrasjonstog og kjempet for», sa Wikestad.

TV2-profilen utdyper utsagnet overfor Dagsavisen.

– Det Egil Olsen har gjort for norsk fotball og for Norge som nasjon, er helt unikt. Han tok over en fotballnasjon som lå brakk. Norge har vært i fire mesterskap i løpet av historien, og han har vært trener i to av dem. Han har også regissert det største idrettsøyeblikket i norsk historie, sier Wikestad, og viser til Norges 2-1-seier mot Brasil i VM, 23. juni 1998.

Det ble folkefest i Oslo sentrum etter Norges 2-1-seier over Brasil i Fotball-VM 1998.

– Det er den ene kvelden der Oslo ble Napoli. Folk bada i Spikersuppa og sto på biler. Han brakte hele Norge sammen. Det er vel bare 8. mai 1945 som kan sammenlignes med det man opplevde den kvelden der. Vi har ikke opplevd det siden, og jeg tviler på at vi får oppleve noe lignende igjen, sier Wikestad.

Gullalder i norsk fotball

Egil «Drillo» Olsen (78) var landslagssjef i to perioder – fra 1990 til 1998 og fra 2009 til 2013. Det kunne neppe startet bedre enn det gjorde. I hans første kamp bak spakene vant Norge 6-1 over Kamerun, som hadde nådd kvartfinalen i VM samme år. Riktignok var det bare en treningskamp, men likevel et varsel om hva som var i vente. I hans første periode kom Norge til VM i 1994 og i 1998. I 1993 rangerte FIFA Norge som verdens nest beste lag, etter Brasil.

Det er den ene kvelden der Oslo ble Napoli. Folk bada i Spikersuppa og sto på biler

—  Kasper Wikestad

Som landslagstrener har han slått fotballstormakter som Italia, England, Nederland, og nevnte Brasil. I comebacket som landslagssjef i 2009 startet han med å slå Tyskland på bortebane, året etter vant Norge over Portugal i EM-kvalifiseringen.

Saken fortsetter under videoen

Olsens andre periode som landslagssjef endte med at han fikk sparken i 2013, selv om han kunne vise til en seiersprosent på over 50. I kjølvannet av Drillos sorti tok den daværende ledelsen i Norges Fotballforbund (NFF) til orde for å reise en statue av Olsen utenfor nasjonalarenaen. Den gangen ble det ikke noe av. Nå mener Wikestad det er på høy tid at NFF børster støv av de gamle planene.

Kasper Wikestad, fotballkommentator i TV2.

– Det burde ha vært gjort for 20 år siden. Drillo fortjener den hederen og æren, og at hele Norge, i hvert fall hele Fotball-Norge, viser hvor mye vi setter pris på ham og det han har gjort. Ingen annen enkeltperson har betydd mer for den kollektive norske nasjonalfølelsen, det står jeg helt fast ved, sier Wikestad.

Historiske øyeblikk

Jahn Ivar «Mini» Jakobsen var også sentral i Drillos-æraen på 1990-tallet. At Drillo satte Norge på fotball-kartet er hevet over enhver tvil, understreker han.

– Vi hadde knapt resultater å vise til bortsett fra bronselaget i 1936. Egil overtok et landslag som ikke hadde vært i nærheten av å kvalifisere seg til et mesterskap. Han tok oss til VM i 1994 og 1998, og vi var også nær ved å kvalifisere oss til EM i 1996, sier Jakobsen til Dagsavisen.

Jahn Ivar «Mini» Jakobsen spilte 64 landskamper og skåret 11 mål i perioden 1988 til 1998. Her et bilde fra 2019.

Han viser også til at mange spillere under Drillo kom seg til utlandet, og fikk store proffkarrierer fordi de spilte på det norske landslaget.

– Og så skal vi ikke glemme hva fotball handler om: det handler om å gi glede til andre, til publikum. Øyeblikkene. Ingen glemmer sankthansaften 1998, de vet at Norge slo Brasil.

5. juni 1991. Norge har akkurat slått Italia 2-1 på Ullevaal Stadion. F.v.: Rune Bratseth, Kåre Ingebrigtsen, Jahn Ivar «Mini» Jakobsen , Tore Pedersen og Karl-Petter Løken. Erik Thorstvedt og Pål Lydersen i bakgrunnen.

Jakobsen advarer samtidig mot å bli historieløs. Han viser til at Norges Fotballforbund er nesten 120 år, og at det er flere personer som har satt dype spor i norsk fotball.

Vi skal ikke glemme hva fotball handler om: det handler om å gi glede til andre, til publikum. Øyeblikkene

—  Mini Jakobsen

– Du har jo Nicken Johansen, en av de første generalsekretærene, som gjorde mye for norsk fotball og landslaget. Per Ravn Omdal har også betydd mye. Men det Drillo har gjort er det største man har fått til med et norsk landslag, det er det jo ingen tvil om. Jeg synes det er rett at Nils Arne Eggen har fått en statue i Trondheim, og at de skal få opp en av Harald «Dutte» Berg i Bodø. Så hvis det først skal reises en statue utenfor Ullevaal, er det kanskje Drillo som står øverst på den lista. Jeg blir gjerne med på avdukinga og hyller Drillo, sier Jakobsen.

Banebrytende

Kjetil Rekdal var med på de fleste eventyrene til det norske landslaget på 1990-tallet. Mange vil naturligvis huske ham fra den tidligere nevnte junikvelden i 1998, da han satte inn 2-1-skåringen mot Brasil på straffespark. Han skåret også vinnermålet i 1-0-seieren mot Mexico i USA-VM i 1994, og fikk tidenes drømmetreff da han utlignet til 1-1 mot England i VM-kvalifiseringen i 1992. Han er positiv til tanken om å reise en statue av Drillo utenfor Ullevaal Stadion.

– De to viktigste trenerne i norsk fotball de siste 30 årene er Nils Arne Eggen, som fikk Rosenborg inn i Champions League, og Egil som fikk Norge til to VM, og løfta landslaget fra å ligge langt nede på rankingen til å være i verdenstoppen. Så du kan si at når Nils Arne har fått en statue utenfor Lerkendal, så hadde det kanskje vært naturlig at Egil fikk en utenfor Ullevaal, sier Rekdal til Dagsavisen.

Kjetil Rekdal fikk 83 kamper og skåret 17 mål for det norske landslaget i perioden 1987 til 2000. Han er i dag hovedtrener i HamKam.

Rekdal forteller at Drillo var spesiell i den forstand at han hadde ideer som ingen andre hadde på den tiden.

– Han var veldig fokusert på bestemte ting, og på måten å spille på som gjorde at det norske landslaget ble blant verdens beste. Det er en prestasjon som ikke kan undervurderes. Det var jo ikke sånn at vi hadde verdensstjerner på laget, det var en balansert tropp, med noen små topper. Men vi var nesten uslåelige, sier Rekdal.

Egil fikk Norge til to VM, og løfta landslaget fra å ligge langt nede på rankingen til å være i verdenstoppen

—  Kjetil Rekdal

Norge spilte 27 kamper på eget gress uten tap fra 1992 til 1997.

– Det er ikke mange landskamper jeg har tapt på Ullevaal for å si det rett ut, det er en helt vanvittig statistikk.

23. juni 1998. Kjetil Rekdal har akkurat skåret på straffespark, og gitt Norge ledelsen 2-1 mot Brasil. Som også ble sluttresultatet.

Han husker at landslaget ble allemannseie på den tiden.

– Alle satt på stolene da landslaget spilte kamper og hele landet sto stille da vi spilte i VM. Ingen trodde det var mulig, men Egil sprengte grenser så til de grader. Hvis det skal settes opp en statue av en trenerlegende utenfor Ullevaal, så må det bli Egil. Jeg ville syntes det hadde vært artig, og fortjent, sier Rekdal.

Følg Dagsavisen på Facebook og Twitter!

– En fin markering av storhetstida

– Er det noen som fortjener det, så er det Drillo. Med tanke på det han var med på å skape, sier Øyvind Leonhardsen til Dagsavisen.

Øyvind Leonhardsen er i dag assistenttrener toppspillerutvikler i Mjøndalen.

Han mener en statue av Drillo utenfor Ullevaal Stadion vil være en fin markering av storhetstida på 1990-tallet.

– Og Drillo har mye av æren for den. Ja, vi fikk opp en del sultne spillere som trodde på seg selv, men han skapte et kollektiv med en stil som gjorde at vi kunne kjempe mot de beste.

2.juni 1993. Øyvind Leonhardsen jubler etter å ha skåret Norges første mål mot England i VM-kvalifiseringskampen hjemme på Ullevaal Stadion. Norge vant kampen 2-0.

Han har selv mange gode minner fra tiden som landslagsspiller under Drillo.

– Det var fantastisk med fulle hus, en voldsom interesse og forventninger om at vi kunne spille mot store nasjoner – og slå dem. Jordnære, staute nordmenn som begynte å kjempe med de store i fotball. Jeg følte at folket virkelig var med, og jeg har fått mange tilbakemeldinger i ettertid fra folk som tenker tilbake på den tida der med glede.

– Historien taler for seg

Stig Inge Bjørnebye var fast inventar på venstrebacken under Drillo, og spilleren bak den berømte flopasningen – som ble ett av varemerkene til det norske landslaget på 1990-tallet. Også han er klar i sin sak.

– Jeg synes på mange måter at statuer i seg selv er en markering av noe historisk som har betydd noe for noen, og som har betydd noe for det stedet der statuen skal stå. Og hvis det skal settes opp en statue på Ullevaal, så må det bli Drillo. Historien hans taler for seg, spesielt på Ullevaal der vi knapt tapte fotballkamper, sier Bjørnebye til Dagsavisen.

Stig Inge Bjørnebye spilte 75 landskamper fra 1989 til 2000 og skåret ett mål (direkte fra corner). Han ble nylig ansatt som ny sportssjef i Århus-klubben AGF.

Han påpeker at Ullevaal Stadion er et historisk, betydningsfullt anlegg i norsk idrett med tanke på at det er og har vært arena for cupfinaler og landskamper.

– Og jeg synes det er fint at man kan markere historiske begivenheter. Dette var en epoke som han sto i bresjen for. Egil fortjener det, jo!

– Det går selvsagt an å argumentere for at det fins andre historiske personer i norsk fotball, som for eksempel Nicken, men Drillo skiller seg ut, fortsetter han.

Stig Inge Bjørnebye i aksjon mot Darren Jackson under VM-kampen mot Skottland i 1998.

Bjørnebye er ikke sikker på om Drillo selv liker ideen.

– Men personlig ville jeg fått en god følelse av å komme på Ullevaal, og se den statuen stå der. Jeg ville tenkt: Vel fortjent.

Hold deg oppdatert – få nyhetsbrev fra Dagsavisen!

Hva sier Drillo selv?

Flere av de tidligere landslagsspillerne tror Drillo kan være noe skeptisk til tanken på at det reises en statue til ære for ham. Og ganske riktig forteller Drillo at han ikke har noe hjertelig forhold til nettopp statuer.

– Jeg synes det er hyggelig at man setter pris på det jeg har gjort, for all del, men jeg har et veldig avslappet forhold til det der. Statuer forbinder jeg med sånne ting man liker i såkalte kommuniststater, som Nord-Korea. Jeg ville ikke motsatt meg det med nebb og klør, men jeg ville heller ikke jubla hemningsløst og tenkt: «Oi, så flott med statue av meg». Det ville jeg ikke, sier Egil «Drillo» Olsen til Dagsavisen.

– Det ville på en måte vært litt selvmotsigende. Den første kommunisten som hadde fått en statue i en kapitalistisk stat.

Egil «Drillo» Olsen har vært norsk A-landslagstrener i to perioder, fra 1990 til 1998 og fra 2009 til 2013. Bildet er tatt sommeren 2020.

– Jan Åge Fjørtoft forteller at hvis du er negativ til statuen, så kommer han til å lage en folkeaksjon. Og at du da kommer til å bli enda mer pinlig berørt.

Hehehe. Du, jeg har et bedre forslag. Fotball er så mye mer enn landslaget. Og den som har gjort mest for norsk fotball gjennom tidene, spør du meg, han heter ikke Egil Olsen. Han heter Per Omdal, sier Drillo og viser til den mangeårige presidenten i Norges Fotballforbund.

Omdal var fotballpresident fra 1987 til 1992 og fra 1996 til 2004. Han har også hatt en rekke internasjonale verv, i UEFA og FIFA.

Stade Vélodrome i Marseille 1998. «Drillo» kunne slippe jubelen løs etter den historiske seieren mot Brasil i VM.  
På bildet er også Øyvind Leonhardsen (t.v.) og Jostein Flo.

– Jeg har bare vært med på en liten bit. Det han har bidratt med er så mye, mye mer enn det jeg har gjort. Jeg tenker på hans engasjement og kunnskap om breddefotball, damefotball, det norske landslaget – fotballen generelt, både i Norge og i verden. Så var han jo med på å ansette meg også, da. Så mitt forslag er: Få opp en statue av Per Omdal!

– Om det skulle bli tatt et initiativ til å reise en statue av deg, ville du nekta?

Nei, det må jeg tenke litt på. Det er jo kanskje litt sært det også. Jeg må svare tja på det.

Mer fra Dagsavisen