Nyheter

En uvanlig, ung mann

Espen Teigen (Frp) har allerede oppnådd alle journalisters drøm. Han har felt en statsråd.

– Ok, et øyeblikk, jeg må bare sette meg ned.

Vi er ennå ikke bak Løvebakkens sikkerhetssluser. Mannen i den andre enden av linja er tillitsvalgt blant journalistene i Nettavisen. Rundt nyttår får klubbleder Kjetil B. Mæland og de andre journalistene en ny kollega inn fra høyre. Inn i rekkene skal Sylvi Listhaugs høyre hånd, våpendrager og lillehjerne Espen Teigen tre. Mannen som har omtalt pressen som Arbeiderpartiets dørmatte. Mannen som har bidratt mer enn kanskje noen til å polarisere og forjævligifisere det offentlige ordskiftet, skal i januar skifte hatt og begynne som journalist. Det er mulig et lite steg for Espen Teigen, men det er et gigantisk sprang – og en smertefull spagat – for Nettavisen. Mæland forteller om opprørte kollegaer. Om folk som vurderer å slutte. Snakker om journalistikkens troverdighet. Mæland er kort sagt forbanna.

– Er det pinlig?

– Det er i så fall pinlig for Gunnar Stavrum, sier klubblederen.

Stavrum er sjefredaktør og har på sin side sagt at Espen Teigen er verdt «sin vekt i gull». Store kunnskaper. Erfaring. Betydelig teft med å få fram saker folk er opptatt av.

Teigen møter oss i Stortingets foajé og geleider oss innover i labyrinten, via en kaffemaskin, inn noen dører og forbi en tindrende Sylvi Listhaug som står i gangen og prater. Kontoret er lite. Det er egentlig for lite for tre mennesker, og han hadde advart oss. Men vi klemmer oss bokstavelig talt inn.

– I West Wing i Det hvite hus er det 1.400-1.500 ansatte, der sitter de på gulvet og jobber, sier Teigen, fornøyd med lite. Fra vinduet kan man skimte hjørnet av Egertorget og Karl Johan.

I hylla over skrivebordet ligger boka «Ild og vrede» om Donald Trump sammen med sjefen Sylvi sin ferske bok «Der andre tier», der Teigen selv spiller en ikke ubetydelig birolle. Listhaug skal slett ikke være glad for å miste sin politiske rådgiver. Gode makkerpar i politikken er symbioser. De to har vært som ett. Nå må hun lære opp en ny i sitt tankesett, en ny å bli intuitiv med.

På hjørnet av pulten er det tårnet opp en imponerende samling kaffekopper i papp. Den øverste er så full at det skvetter over ved hvert støt i konstruksjonen. På plata ligger også en selfiestang, en liten herreparaply og en haug snusbokser. I hylla, i gullramme, et bilde av kongen, kronprinsen og prinsesse Ingrid Alexandra. Bildet av samboeren som også jobber i partiapparatet, er kanskje ryddet vekk. Det ble nettopp slutt, bare måneder etter at paret flytta inn sammen på Sørenga. «No hard feelings», oppsummerer han bruddet med på typisk vis. Han har mer lyst til å snakke om kongefamilien.

– Det bildet har æ hatt med meg på alle arbeidsplasser, for æ e rojalist. Vi e jo litt uhøytidelige, og æ syns det e litt funny.

Som mange andre i Frp har han en sterk gruppetilhørighet. Han snakker mye om vi. Om seg og Frp, om Sylvi og han.

– Æ fikk det av en tidligere sjef. Men æ lure på om æ kan ha det med mæ inn mediebransjen?

Det virker som et oppriktig spørsmål. Jeg har mest lyst til å rope, nei!

– Ehhh. Jeg vil tro Nettavisen støtter Kongehuset.

– Det håpe æ jo. For det bør vær' ukontroversielt, tenke æ.

Men du vil skille deg ut i redaksjonen, prøver jeg halvt advarende.

– Men for en med din bakgrunn ...

– … så er det ingen som forventer noe bedre av meg, fullfører Teigen og ler.

Saken fortsetter under bildet.

###

Espen Teigen har vært Sylvi Listhaugs rådgiver siden 2016. Nå er det slutt. Foto: Mimsy Møller

Les også portrettet med Kjell Magne Bondevik: – De som hevder at KrF er et borgerlig parti, de har misforstått (+)

Tatt under vingene av Per

For mange i Nettavisen er politiker Teigens inntreden i redaksjonen et mareritt. Men for Espen Teigen er det en drøm. Nærmest en livslang drøm, for den politiske rådgiveren. Da han var liten gutt, var han nemlig med faren på jobb i Stjørdalens Blad. Faren Oskar var sportsjournalist, og sammen reiste de to rundt på bygda.

– Jeg vokste i praksis opp i Stjørdalens Blad. Der hadde de et røykeloft i det svære huset bladet holdt til. Dette var jo på slutten av 90-tallet, da lokalavisene var mye større. Og der oppe var det gammelt kontorutstyr og gamle utgaver, og der satt jeg og lata som om jeg ga ut avis.

Senere skrev han litt i avisen selv også.

– Jeg ble veldig godt kjent med de gamle journalistene der. Jeg har alltid likt pressen og avis. Det er utrolig artig. Om jeg er miljøskadd eller arvebelasta det veit jeg ikke, sier Teigen.

Faren var sosialist, tidligere sveiser og sjømann. Selv om hjemmet aller best kan beskrives som et arbeiderklassehjem, falt eplet langt fra den politiske stammen. Espen vokste opp med mora, og med henne og en eldre bror som begge var aktive i Frp, hadde farens politiske tankegods i praksis aldri en sjanse. Selv om det var stor takhøyde for ulike politiske syn hjemme. Den 15 år eldre broren Ola Morten forklarer at det bare var ett politisk syn som ikke ble respektert. Det var ikke å ha et politisk syn.

– Du var i realiteten sjanseløs?

Espen Teigen ler.

– Ja. Jeg pleier å si at jeg ble tvangsinnmeldt av min bror, og det er jo sant. Men jeg tror ikke det hadde vært noen annen plass for meg enn i Frp. Det som fikk meg inn, var først og fremst tanken om individets frihet og statens rolle.

Men faren var viktig. De var mye sammen fra Espen var fem. Oskar skrev dikt, han tegna og hadde en «fantastisk håndskrift».

– De var rake motsetninger. Mamma skriver ikke dikt med det første, for å si det sånn. Han var mye mer tålmodig. Å gjøre lekser med mamma var helt håpløst, for hun var sånn «herregud, du må bare skjønne det», som jeg også kan være. Mens han var mer rolig og avslappa, og jeg dro dit hver mandag og gjorde leksene for hele uka.

Det var en vegg som ramlet ut av livet hans da faren gikk bort bare 54 år gammel. 13-årige Espen ble bråvoksen. Dødsfallet har preget ham, og er i det minste del av forklaringen på at han virker gammel og har utviklet «gammelkællfakter» før tida. Året etter ble han med broren på sitt første fylkeslandsmøte. Fire år seinere flyttet han på hybel til Per Sandberg i Oslo med bare videregående i bagasjen. Der ble han tatt under Pers mektige vinger. Espen Teigen var 18 år og hadde fulltidsjobb i partiets ungdomsorganisasjon. Etter seks måneder ble han generalsekretær i FpU. Han var et politisk stjerneskudd.

– Jeg er 26 år, og har jobba åtte år med politikk som fulltidsarbeid. Da er det på tide å gjøre noe annet. Man må ikke gro fast, heller.

Han søkte jobb som journalist.

– Kom denne erkjennelsen over natta eller vokste den på deg?

– Nei, den vokste på meg. Jeg bruker sjelden å gjøre noe impulsivt.

Les også: Hva ville skjedd hvis Sylvi Listhaug stiftet sitt eget parti? (+)

Fikk Norge til å klikke

Han har forsøkt å rive seg løs før. Etter fem år i hovedstaden reiste Teigen nordover i 2016, til jobb i næringslivet i Trondheim. Men innvandrings- og integreringsminister Sylvi Listhaug ville det annerledes. Og man sier ikke nei når kronprinsessen byr opp til dans. Det var kanskje litt som da Michael Corleone i «Gudfaren 3», i frustrasjon over ikke å komme seg ut av mafiaen utroper: «Just when I thought I was out, they pull me back in!». Uten sammenligning for øvrig, altså. Teigen hadde knapt rukket å pakke ut før flyttelasset gikk sørover igjen og inn i regjeringsapparatet. Der kvesset han Frp-spydspissen Listhaug ytterligere. Budskapet hennes ble skarpere, mer uforsonlig, mer polariserende. Profilen hennes på sosiale medier ble tydeligere, for å si det pent, og antallet følgere tok av. Kritikerne mener han bidro til et dårligere debattklima. Han på sin side omtaler årene med Sylvi som «artig».

Han fikk Norge til å klikke. I en syrlig underleder skrev Dagsavisen at «bak enhver stor kvinne, står en liten, senebetent mann». Han likte den godt. Teigen har nemlig humor, hevdes det fra folk nær han. Men han veier sine ord. Han likte Sylvi-jobben også godt. Det var ingen jobb for folk i tidsklemma. Teigen hadde ryggen og kalenderen fri. Det gikk bokstavelig talt i ett. Helt til det smalt. Den tidligere aktive skytteren dro til ett knepp for mye til høyre.

«Ap mener terroristenes rettigheter er viktigere nasjonens sikkerhet», skrev Teigen på justisminister Listhaugs Facebooks-side fredag 9. mars i år. Akkompagnert med en skummel fremmedkriger. Det satte i gang hva Listhaug i boka si beskriver som «en politisk tsunami som gikk ut av alle proporsjoner». Arbeiderpartiet knyttet innlegget til 22. juli, og så gikk det fort. Resten er norsk politisk historie. Listhaug ble tvunget til å trekke seg, og Teigen fikk en felt statsråd på CV-en. Den er det mange journalister som misunner han.

– Det var en veldig spesiell tid. En unntakstilstand på alle mulige måter. Det var lite søvn, og mye jobbing. Det var jævlig slitsomt, sier Teigen.

– I hvilken grad bidro denne historien til avgjørelsen om å hoppe av politikken?

– Telefonen ringte til ett om natta og du var i gang igjen halv seks. Men jeg tror ikke det var utslagsgivende i seg sjøl. Sylvi ville jo veldig gjerne ha meg med videre, og jeg ville være med videre også. Det er som Sylvi pleier å si, at det var noe av det beste som kunne ha skjedd. Hun fikk bedre tid til familien sin, og mulighet til å reise rundt med partiet.

Der var den igjen, symbiosen. Sylvi med sine tre barn trengte egentlig pausen fra hardkjøret på toppen. Derfor passet det egentlig bra for han også.

– Når du ser tilbake, hvor tøft var det?

– Jeg vil ikke framstille meg sjøl som noe offer, for da får jeg høre det. Men det var personlig tøft.

20. mars var han arbeidsledig. 17. april var han tilbake i salen. «I’m back in the saddle again!», skrev han på Facebook. Typisk nok med et klassisk køntrisitat fra Gene Autry. Teigen elsker køntri, klassisk kløntri. Hans mekka er Grand Ole Opry i Nashville. «Den siste tida har det stått mellom mange gode tilbud. Det synes jeg er stas. Etter en del tid til å tenke bestemte jeg meg for å fortsette å jobbe med blant annet Sylvi. Etter to spennende år er det bare å glede seg til fortsettelsen».

– Jeg var bare ute i tre uker. Fikk bare så vidt summa meg. Det er det røffeste jeg har vært med på i jobbsammenheng, men det er ikke noe i nærheten av personlig sorg. Ikke for min del. Det var utmattende, så jeg vil ikke anbefale det der til så mange.

– Angrer du på ordlyden?

– Jeg synes man skal ha lav terskel for en tøff politisk debatt i Norge. Jeg syns det er litt synd at man skal ha en tankegang om at man skal være mest mulig samla, mest mulig lik, si mest mulig like ting. Men så skal man huske på at Frp er et litt annet parti enn de fleste andre. Vi har en helt annen kultur og en helt annen rolle, vil jeg si. Det får konsekvenser. Jeg er lært opp til at man ikke skal gå rundt og angre, men det ble som det ble, og ikke så mye å gjøre med.

– Hva utstyrer denne erfaringa deg med i jobben som journalist?

– Det herder deg jo, da. Det er to innfallsvinkler til sånne opplevelser: Enten så går du ned for telling. Eller så fortsetter du. Jeg vil si at vi ikke gikk ned for telling i det hele tatt.

– Men du hang i tauene?

– Nei, jeg syns ikke vi gjorde det, for vi sto veldig sammen. Og partiet var så samla, og Siv var så tydelig. I etterkant tror jeg at jeg har blitt litt ydmyk av det. Men samtidig, skulle jeg oppleve noe sånt igjen vet jeg godt hvordan jeg skal håndtere det, også personlig. Tror jeg. Håper jeg!

Les også intervjuet med forfatter Thor Steinhovden: – Demokratenes vridning mot venstre vil gi mer polarisering (+)

Moderert med årene

Han og broren og respektive har en uke ferie sammen hvert år. De har vært i Thailand og Albania. Og Israel. De to første for varmen. Israel av andre, åpenbare grunner. Han mener USA gjør helt rett i å legge ambassaden til Jerusalem. Teigen som ellers er kjent for sine mange dresser og skjorter, må på ferie med broren låne en shorts, og spradet lenge rundt i kortbukser og dress-sko. Først da han var 24 kjøpte han seg joggesko. De første siden han spilte guttefotball hjemme i Stjørdalen.

Etter jul skal han iføre seg en helt ny hatt. Han skal melde seg ut av Frp. Om han skal inn i Journalistlaget, vil han ikke svare på. Men kan man virkelig ta steget fra omstridt politiker til objektiv journalist? Ja, mener Teigen, som visstnok skal skrive om offentlig sløsing. Ironien er knedyp, all den tid Teigen enn så lenge er del av Frps stortingsgruppe, som er skandalisert for sin pengebruk på fest og moro. Han sier han skjønner at folk reagerer.

– Min ambisjon er å være like tøff med absolutt alle sammen. Når man tar et karrierevalg, må man omstille seg. Nettavisen vil ikke la meg drive med noen agendajournalistikk. Det er mange journalister i Norge som har bakgrunn fra ytterste venstre fløy. Jeg aldri sett på det som et problem så lenge man forvalter rollen. Man må skille person og sak, mener Teigen. Når journalisten Teigen ringer, er det ikke Frp-eren Teigen.

– Noe av det beste med norsk politikk og offentlighet er at vi til en viss grad i hvert fall klarer å skille sak og person. Men når jeg er i diskusjoner på Facebook eller Twitter, og dette er fascinerende, kan man fort få følelsen av at folk hater hverandre. Men Jonas Gahr Støre, for eksempel, han har jeg møtt mange ganger her på Stortinget. Han er en kjempetrivelig kar, han har gratulert meg med jobben, og smiler alltid og er trivelig. Jeg har alltid vært trivelig tilbake.

– Men har ikke du vært med på å skape et mer polarisert debattklima?

– Jeg syns ikke klimaet er ille. Man skal tenke seg om og ha respekt for hverandre, men det er for mye smørje i midten. Jeg ville likevel ikke bytta ut det norske politiske systemet eller offentligheten med så mange andre, nei.

– Ikke det amerikanske, som du er så glad i, heller?

– Jada, jeg er glad i USA, men det er mer landet enn offentligheten. Vi er fem millioner innbyggere i et land der de fleste er like og har mye til felles. Vi stoler på naboen og har veldig høy tillit, og det er noe av det sterkeste med Norge. Men USA er et helt annen type land, det kan ikke sammenlignes.

– Men det er jo tuftet på de ideene du egentlig ønsker deg?

– Mange av dem, ja, for all del. Men jeg vil ikke si at USA er et drømmesamfunn på noen måte. Det jeg liker først og fremst med USA, er frihetstankegangen og selvstendigheten, og ikke minst hvor fint det er der og hvor artig det er å møte folk. Da jeg dro til Montgomery i Alabama for å dra på Hank Williams sitt museum, tok det fem-seks minutter før jeg ble invitert på kirkekaffe og køntrimusikk. Det er ikke mange plasser der det er så mye varme som det er mange steder i USA.

– Er du libertarianer i amerikansk betydning?

– Personlig er jeg nok en økonomisk liberalist, og så er jeg litt verdikonservativ. Jeg har nok blitt mer og mer moderat etter hvert som tida har gått, det vil jeg si. Det er veldig typisk at når man melder seg inn i partiet så er og blir man veldig opptatt av ideologi. I hvert fall når man er nerd som meg, som leser en del bøker og trodde man hadde løsninga på alt. Æ har blitt mer og mer konservativ, vil jeg si, sier 26-åringen.

– Er det ikke et paradoks at mange av dere i Frp egentlig er veldig glad i sosialdemokrati og den norske modellen?

– Det baserer seg mye på en misforståelse, eller kanskje ikke misforståelse, men en tru på at Frp-ere er så radikale. Jeg vil ikke fjerne den norske velferdsmodellen. Det er en sånn tru på at Frp vil privatisere alt og legge ned staten, liksom, men den trur jeg er ganske gammel nå og utdatert, og jeg tror ikke du finner mange i partiet som mener det.

– Hmm. Jernbanen?

– Konkurranseutsetting er nok sikkert lurt, ja. Det er det partiet mener. Men jeg går ikke inn i Nettavisen på grunn av mine politiske overbevisninger. Det er paradoksalt at så mange på venstresida har kommet inn i journalistikken uten at det er noen rollespørsmål på samme måten, men med en gang det kommer en fra Frp …?

Espen Teigen legger inn en ny pris, og fortsetter:

– Det er vel fordi det er litt uvant. Det er jo ikke sånn at det florerer av høyrevridde journalister i Norge. Det er ikke så jævlig mange Frp-ere som har gått inn i media. Det er vel ingen, faktisk. Ikke riksmedia, i hvert fall, sier Teigen.

– Nei, det er et uvanlig steg.

– Jaja, klart det, men så er jeg en litt uvanlig fyr og.

Fem favoritter

Musikk: Country

Film: «Gudfaren»

Bok: «Forbrytelse og straff», Fjodor Dostojevskij

Mat: BBQ

Sted: USA

Espen Rossing Teigen 

* Født i Trondheim 13. oktober 1992.

* Bosatt i Oslo siden 2011.

* Aktiv i Frp siden han var 14 år.

* Leder FpU i Nord-Trøndelag 2009-2011.

* Generalsekretær i FpU fra sommeren 2011.

* Politisk rådgiver for Sylvi Listhaug fra 2016.

* Førstekandidat for Nord-Trøndelag Frp til Stortingsvalget i 2017. Ble ikke innvalgt.

* Bakgrunn som journalist fra Stjørdalens Blad, og begynner i ny jobb som økonomireporter i Nettavisen/NA24.

Mer fra Dagsavisen