Syden, del seks:Brulandstur på Mallorca

Hva er greiene? Syden, del én handler om hvor fælt det er i Syden. Del to, tre og fire handler om hvordan du skal overleve i Syden, og enda bedre – få det riktig så bra når du er der nede. Del fem handler om hvordan du kan gå fantastiske fotturer og finne et paradis i sydenhelvetet Kanariøyene.

Del seks skulle etter planen handle mye om det samme, bare at denne gangen skulle jeg forflytte meg til selveste sydenhøyborgen Mallorca.

Jeg regner med at du stusser. Mallorca, selveste grisefestens hjemsted. Etter sigende skal mye ha blitt bedre der nede, men det lar vi ligge. På hele nordøstsiden finnes en fjellkjede som heter Tramuntanafjellene eller Serra de Tramuntana. Hør på det ordet. Tramuntana. Fantastisk!

Og i Tramuntanafjellene finnes det en rute kalt «dry stone route» eller «ruta de pedra en sec», som har fått gran recorrido-status (godt merket langdistanserute), under navnet GR 221. Riktignok er deler av GR 221 umerket, og flere steder går det ikke an å gå den på grunn av høye gjerder som landeierne har satt opp. Normalt beregner en ni dager på gå hele GR 221, men jeg hadde lest meg godt opp, skaffet gode kart og mente at det ville la seg gjøre å feie over fjellene langt kjappere enn det.
Brulandstur
Før vi fortsetter må vi ta for oss begrepet brulandstur. Hva er det? Jo, en brulandstur er en tur hvor ett eller annet, eller flere ting går galt og det er brulandens feil, noe det ofte er. Personen som er med brulanden kan da si «brulandstur» eller «skikkelig brulandstur» hvis det er virkelig gale, eller «vanvittig brulandstur» hvis det er verre enn verst.

Ofte er dette kombinert med at brulanden har en høy grad av selvsikkerhet, kombinert med noe skjødesløshet idet han går i gang på noe. Da kan personen som er med brulanden si: «Hva var det jeg sa, du skulle ha hørt på meg, dette har blitt en skikkelig brulandstur.»

Faren min var ekspert på brulandstur, og jeg er ikke verst, jeg heller. I de mer alvorlige tilfellene innser også brulanden at det det er snakk om en brulandstur – og det skulle vise seg å bli tilfelle denne gangen.

Dag én:
Hadde fått meg billigbillett med charterselskap til rett under tusenlappen. Hadde som vanlig bare en lett ryggsekk med meg. Fikk plass på første rad på flyet, og før de andre var ute av kabinen, satt jeg i en taxi på vei til Esporles hvor jeg hadde booket et rom. Kjøreturen opp i fjellet gikk knirkefritt. Før de andre på flyet hadde fått bagasjen sin, satt jeg på restaurant. Køyet tidlig, for jeg skulle jo tidlig opp.
Dag to:
Oppe litt før klokken 08.00 og fikk meg en lynrask frokost, før jeg pakket sekken og kom meg ut. Planen var langdistanse av dimensjoner, der jeg skulle klakke inn tre dagsetapper på én dag – og hvor jeg etter meningen skulle ankomme Sóller en gang utpå kvelden. Ruten mellom Esporles og dagens første mål, Valdemossa, er umerket, men jeg fant stien jeg skulle gå på – trodde jeg.

Eller for å si det på en annen måte. Først gikk det bra, men så rotet jeg meg fullstendig vekk. Det endte med at jeg måtte gå åtte kilometer ekstra på asfalt før det ble lunsj. Bagett og øl smakte utmerket.

Etter måltidet ventet neste etappe over fjellet til Deia. Det var en varm dag. Nesten 30 grader. Jeg bunkret mye vann og begynte på det som skulle være en nesten uholdbar hard klatring i varmen. Men kom meg opp i litt over 1000 meters høyde. Fantastisk høyfjellsterreng. På vei ned mot Deia skjedde det igjen. Av en eller annen merkelig grunn (muligens litt skjødesløshet) mistet jeg stien. Jeg fulgte et tråkk bortover fjellsiden, og trodde at alt var vel og bra. Det var det ikke.

Tråkket ble bare mindre og mindre. Jeg kavet mellom trær som hadde falt i bakken, så at det var langt ned, bannet litt for meg selv og konstaterte at dagen var blitt en skikkelig brulandstur. Etter mye om og men fant jeg et tilsvarende tråkk litt lenger nede og klarte etter hvert å karre meg bort til stien igjen.

Jeg kom meg omsider ned til Deia etter å ha gått 33 kilometer på ni timer og åtte minutters effektiv gange og hadde på ingen måte mulighet for å ta meg til Sóller til fots. Folkene på baren, hvor jeg hadde en øl, hjalp til med å skaffe en taxi. Det ble svinekjake og blåskjell til kvelds.
Dag tre:
Veldig tidlig oppe. Skulle langt og visste at det ville bli hardt. Målet var klosteret i Lluc. Fotturguru Paddy Dillon skriver følgende i boken «Walking in Mallorca»: «If you are capable of walking all the way from Sóller to Lluc over the mountains, then good luck, otherwise aim to split the distance over two days.»

Dillon har vel òg sagt at det å gå hele etappen er for masochister og den slags. Det vanlige er at en tar en buss opp til Cúber-bassenget og tar det i to etapper. Eller tar en overnatting på fjellstuen eller «refugien» Tossals Verds som ligger litt utenfor ruten. Jeg var ikke klar for sovesal og ikke sikker på at den var åpen engang. Så da fikk det bli «good luck».

Jeg var grytidlig ute. Varmen var intens. Jeg gikk mot Biniarix og hadde bunkret store mengder vann pluss en øl og en cola jeg skulle ha til lunsjen oppe ved Cúber-bassenget. Fra Biniarix og oppover går du i endeløse steintrapper som svinger seg oppover barrancoen, og jeg brukte omkring to timer og 40 minutter på å komme meg opp. Der var det mye folk som hadde tatt bussen opp, og som skulle ned. Spiste som planlagt oppe ved veien. Kanelknekkebrød og fire Bixit sammen med den tidligere omtale drikken smakte utmerket.

Fortsatte. Fant ikke stien av en eller annen grunn. Tullet fram og tilbake i skogen. Gikk tilbake der jeg hadde startet. Det viste seg at jeg skulle ha gått ned på veien 50 meter. Det hadde jeg sett dersom jeg hadde sjekket kartet skikkelig. Etter litt oppdaget jeg at dekselet til kameraet var borte. Jeg visste at det var dyrt, men orket ikke å begynne å lete. Her gjaldt det å komme seg fram. Stigningen opp mot Puig de Massanella var nådeløs til tross for at den bare var på 500 høydemeter. Kom meg opp og traff litt folk på vei opp. Nedstigningen på litt over 700 høydemeter på den andre siden var ikke mindre smertefull.

Men etter 27 kilometer, 1400 høydemeter og nokså nøyaktig åtte timers effektiv gange, sjekket jeg inn i klosteret i Lluc. Kvinnen i resepsjonen ville ha 165 euro for to dagers overnatting på forskudd. Dyrt, ja – men det fikk bare være. Oppe i «apartementosen» jeg hadde bestilt sto alle koppene og karene og sånt i en gul eske på gulvet. Jeg tenkte at de måtte ha glemt å sette dem i skapene. Så kikket jeg bort på sengen. Den var jo ikke redd opp, konstaterte jeg. – Her er det noen som ikke har gjort jobben sin, sa jeg til meg selv.

Jeg tok en dusj før jeg gikk ned i resepsjonen for å gi beskjed. Tenkte at de kunne fikse det mens jeg spiste middag.

– Det er noe galt med rommet mitt. Kjøkkenutstyret er ikke pakket ut. Det står i en kasse på gulvet, sa jeg og prøvde å være så hyggelig jeg kunne.

– Det er slik det skal være. Skal du bruke noe av det som er i kassen, må du betale 30 euro i depositum. I tillegg koster det fire euro per natt å bruke det, svarte kvinnen i resepsjonen som om det var verdens mest naturlige ting.

Jeg mumlet noe til svar og fortsatte med at sengen heller ikke var redd opp.
– Hos oss rer gjestene sengene sine selv, svarte kvinnen og ga uttrykk for at jeg ikke var kommet til noe hotell.

– Ja, ja. Slik er det å bo i kloster, tenkte jeg og gikk opp for å re opp sengen før middag, til tross for at jeg var skrubbsulten.

Jeg fikk bord like ved en kvinne. Også hun var alene, men vi satt slik at vi kikket samme vei. Inn mot kjøkkenet. Jeg så at vi var samme sort, men snakket ikke med henne. Hun var travelt opptatt med å skrive kort, dessuten skulle det vise seg at jeg fikk mer enn nok med meg selv.

Jeg hadde kjent tilløp til det da jeg redde opp sengen. Krampen som kom i høyre hånd var av det nådeløse slaget – en sånn krampe som gjør at du skjærer grimaser av smerte. Jeg burde ha visst det. Vannflasken. Jeg hadde gått med flaske i hånden begge disse lange dagene, og hånden var blitt formet til en klo. Jeg husker at jeg hadde store problemer med å få i meg en svinekotelett på El Hierro for noen år siden. Maten kom på bordet. Entrecôte med grønnsaker og pommes frites. Problemet var at krampen i hånden sørget for at jeg ikke klarte å skjære den opp. Jeg gjorde flere forsøk, men det gikk bare ikke. Til slutt tok jeg mot til meg og spurte en av kelnerne:

– Unnskyld kan du ta kjøttet ut til kokken, slik at han kan skjære det opp?

– Ikke noe problem, fikk jeg beskjed om.

Etter en stund kom biffen inn igjen, like hel. I stedet hadde kokken stekt den ytterligere. Jeg ga opp. Lot biff være biff, tenkte at uten hender så blir det ingen mat. Konstaterte at jeg hadde knekkebrød på rommet og spiste opp pommes fritesen før jeg betalte og gikk. Skikkelig brulandstur.

Dag fire:
Våknet av at fuglene hadde sangfestival utenfor og at det minst var 30 grader i rommet. Følte meg ikke så bra. Vondt i kroppen og hodet og må ha vært dehydrert til tross for at jeg hadde drukket litervis med vann. Planen var å ta en dagstur til Pollença fram og tilbake (bare 34 kilometer), men så ikke syn på det. Ute begynte dagsturistene og pilgrimmene å komme i hopetall, så heller ikke klosteret var et blivende sted. Sjekket booking.com og så at det var et ledig rom på det hotellet jeg hadde booket til neste dag og tok det. Sjekket med resepsjonen når det gikk busser, pakket sekken og gikk opp på holdeplassen for å vente.

Nabokvinnen fra dagen før skulle også ta bussen. Hun kom bort til meg og det viste seg at hun var tysk. Det ble en liten fjellturdrøs. Hun skulle til Sóller og gå derfra. Så spurte hun meg:
– Hva var galt med biffen din i går?

Hun hadde selvfølgelig fått med seg det vanvittige opptrinnet. Jeg prøvde å forklare det som det var. At det ikke var noe galt med biffen, men med meg. At jeg hadde gått fra Sóller, at jeg hadde båret vannflaske hele dagen, at jeg hadde fått krampe i hånden, at jeg ikke klarte å skjære opp kjøttet, at jeg hadde bedt kokken om å gjøre det, men at han ville steke den ytterligere. At det hadde skjedd før og at jeg burde ha tenkt på det.

Hun så forferdet ut, og ga vel uttrykk for at det ikke var den smarteste måten å håndtere vannet på. Så sa hun følgende:
– Hvorfor ba du ikke meg om å skjære opp kjøttet?

Jeg svarte at det var vel en smule problematisk å be en vilt fremmed kvinne om å skjære opp maten for seg på restaurant, og det virket som om hun hadde forståelse for det.

Det ble fire timer med fire forskjellige busser før jeg kom til Banyalbufar, hvor jeg skulle bo. Blant annet måtte jeg helt inn til Palma for så å ta bussen ut igjen. Ved busstasjonen så jeg lenge på taxiene rett over gaten, men bestemte meg for å kjøre budsjett. Jeg skulle jo betale for to hotellrom denne dagen. Jeg fikk selvsagt angre på det, for bussen viste seg å være stappfull. Sekken på fanget og svett skolejente ved siden av. Brulandstur. Det ble hamburger til lunsj, men våget meg på nytt med et stykke indrefilet til middag. Det viste seg at hånden virket sånn noenlunde igjen.

Dag fem:
Fortsatt nydelig vær, spiste frokost på hotellet hvor jeg bodde og dro ut omkring klokken 10.00. Dagsturdag. Trasket av gårde bortover mot Estellencs og opp i fjellet. Spiste utmerkede chipirones (bitte små frityrstekte blekkspruter) til lunsj på et sted som heter El Grau, og da jeg var framme ved hotellet hadde jeg gått akkurat 30 kilometer på litt over seks timers effektiv gange. And (oppskåret heldigvis) med polenta og lokal rødvin til middag smakte utmerket. Det virket som om tingene hadde begynt å ordne seg igjen.

Dag seks:
Tidlig opp. Skulle langt. Spiste frokost, pakket sekken. Målet var Sant Elm. Mye av stien er stengt, og det siste partiet umerket. Jeg så lite syn på å lete etter stien etter å ha gått 30 kilometer, og bestemte meg for å ta veien hvor det er lite biltrafikk, men mange syklister – og det pleier jo å gå greit. Bussen kom. Tenkte det var greit å spare de syv kilometerne jeg hadde gått bort til Estellencs i går. Fikk kjeft av sjåføren for at jeg ikke sto på noen holdeplass, men fikk være med.

Da jeg kom opp til El Grau, hvor jeg hadde spist dagen før, var det stengt og dermed ble det for knapt med vann til at det i det hele tatt var aktuelt å gå den siste umerkede delen. Dermed ble det endeløs veigåing til Andratx hvor jeg endte opp på første og beste sted. Der fikk jeg en halvtrist tapastallerken og verdens minste øl. Labbet mot S'Arracó og fikk meg en liten rast der òg før jeg la inn det siste strekket over til Sant Elm, som er en ikke så verst liten badeby. 26,5 kilometer på fem timer og 17 minutters effektiv gange. Med andre ord svært på skjemaet til at jeg hadde gått ganske så nøyaktig fem kilometer i timen.

Sjekket inn på et nokså hårete badehotell. De ville at jeg skulle ha velkomstdrink. Jeg takket ja. Fikk vasket beina og fikk tatt årets første bad. Kaldt i vannet, men deilig. Carpaccio og pizza til middag. Da jeg kom tilbake til hotellet danset folk til et tomannsband som spilte det som kan betegnes som popmusikk for eldre. Kom meg opp på rommet, ut på balkongen og lette i evigheter etter lysbryteren for å få av lyset. Det viste seg at den ikke fantes og at lyset gikk av automatisk klokken 22.30.

Dag syv:
Ikke fullt så tidlig opp, men heller ikke seint. Spurte kvinnen i resepsjonen om jeg kunne ha rommet en natt til. Hun sa at det var greit. Dermed ble det dagsturdag der jeg skulle gå det umerkede partiet jeg ikke fikk tatt dagen før. Leste meg litt opp på forhånd for å unngå at det ble brulandstur, og det skulle vise seg å lønne seg. Fantastisk natur opp mot La Trapa, et gammelt trapistkloster som er under oppussing. Bare et stupbratt parti på veien, men det bare fordi at jeg hadde bommet ørlite på stien.

Fortsatte, og som en vind var jeg plutselig oppe i 500 meters høyde. Store flokker med ravner seilte på oppvindene og oppe ved Puig de ses Basses kunne jeg se Tramuntanafjellkjeden stupe ned i havet så langt øyet rakk. Plutselig så det ut som om det kom en fellestur med turistforeningen gående mot meg. De kom fra andre siden og skulle ned til klosteret. Selv dro jeg ned til S'Arracó og over til Sant Elm. 17,6 kilometer på fire timer og 20 minutters effektiv gange.

Chipirones til lunsj. Gikk og badet før jeg slengte meg på en solseng. Pizza til kvelds også denne dagen. Tilbake på hotellet hadde de flamencooppvisning. Jeg gikk opp på balkongen og ventet på at lyset skulle gå av.

Dag 8:
Hjemreisedag. Fikk i meg frokost, pakket sekken og kom meg ut. Skulle over til Port d'Andratx. Herlig vær, nydelig natur og det var relativt lett å finne stien. Traff en god del folk på veien.

– Wunderschön, sa en tysk dame om utsikten oppe i fjellet.

Jeg kunne bare si meg enig. Klarte selvfølgelig å tulle meg vekk på slutten, men fikk tatt meg fint inn igjen. Ikke noe brulandstur dette, nei. Kom fram til Port d´ Andratx og gikk inn i bukten, der fikk jeg av meg de stinkende skoene, vasket beina med såpe i sjøen og fikk på nye sko. Sandwich til lunsj. Så på klokken. Oppdaget at min nokså nye Polar V800 hadde sprukket opp i siden og begynt å lekke noe som minnet stygt om batterisyre. Samme klokke tok også kvelden da jeg gikk rundt La Gomera for en tid tilbake, og noen måneder før det tok en Polar RC3 GPS kvelden i forbindelse med noe jogging i Hellas. To år tidligere gikk min Polar 720i i svart på et fotturprosjekt på Kea. Men sånn er det å være på brulandstur.

Prøvde å få tiden til å gå. Hadde vurdert buss, men så ikke syn på halvannen time inn til Palma for så å fortsette med flybussen. Satte meg i en taxi. Kom til flyplassen på null komma niks og var altfor tidlig ute. Men tiden gikk og plutselig så var jeg tilbake til hverdagen.

Slik gjør du det:

• Den beste tiden for å gå på Mallorca er april, mai, september og oktober. Sommeren kan fort bli for varm dersom du skal gå langt. På den annen side er det ikke sikkert du nødvendigvis trenger å gå så veldig langt.
• Kjøp flybillett av en charteroperatør. Utenfor sesongen (sommeren) er disse svært billige og du flyr direkte.
• Les deg opp på forhånd. Bøkene «Trekking in Mallorca», Paddy Dillon og «Walking in Mallorca», Paddy Dillon/June Parker anbefales og begge er å få tak i som e-bok.
• På www.conselldemallorca.net finner du også en veldig bra guidebok om GR 221, som kan lastes ned som pdf. Her kan du også booke plass på «refugiene» (fjellstuene) som ligger langs ruten. Og i motsetning til våre turistforeningshytter, hvor du bare kan møte opp, så er du nødt til å ha booket på forhånd, dersom du skal overnatte på «refugiene».
• Skikkelige kart må du også ha. De beste er fra Editorial Alpina, som har laget en kartserie på fire kart, under navnet Serra de Tramuntana. Disse er i målestokk 1:25000 og dekker hele GR 221. Kartene kan du bestille her: www.editorialalpina.com.
• Planlegg turen i grove trekk på forhånd og sørg for å vite hvor du skal bo de enkelte nettene. Noen av hotellene på nordsiden av Mallorca, spesielt i Deia og Valdemossa, er grisedyre. Heldigvis finnes det en god del unntak. Bruk booking.com eller tilsvarende til å snekre sammen turen. Bo gjerne to eller flere netter på samme sted og ta dagsturer ved hjelp av buss, taxi eller ved å gå fram og tilbake.

Dette må du ha med deg:

• I Syden er det én ting som gjelder. Reis så lett du kan. Alt du trenger i uken som kommer skal du bære med deg, og da må ikke sekken være for tung. Selv pakker jeg en 45 liters sekk som veier omkring syv kilo.
• Pakk systematisk, noe som gjør det enklere å finne fram. Bruk fryseposer på fem liter, der du har sokker og undertøy i forskjellige poser, for så å pakke disse i vanlige plastposer.
• Ha også med en matpose der du har pulverkaffe, kavringer og en sjokolade. Her kan du supplere underveis. Det samme gjelder for vann som du må ha betydelige mengder av.
• På beina foretrekker jeg lette, men kraftige terrengjoggesko når jeg er ute og går. I tillegg må du ha med et superlett skopar i sekken som du kan bruke når du har kommet fram.
• En lykt er grei å ha når du blir nødt til å gå gjennom tunneler, og du vet aldri når du får bruk for en dorull.
• Når det gjelder toalettsaker og solkrem må du ta med deg minst mulig. Fyll væske over på sånne flasker du kjøper på apoteket og pakk dette slik at du kan reise med håndbagasje.
• Underbukser og sokker og slikt skifter du om kvelden etter at du har dusjet av deg støvet. Disse tåler også bruk neste dag.
• En iPad mini eller lignende er grei å ha med seg dersom du trenger internett, bok/reisehåndbok eller film underveis.