Musk-anklager mot Trump
FBI avviser å kommentere Elon Musks påstander om at USAs president, Donald Trump, skal være nevnt i dokumenter knyttet til Jeffrey Epstein-saken.
– FBI har ingen kommentarer til saken, lyder svaret fra FBI til BBC.
Det er FBI som har håndtert informasjon og dokumenter i saken om Epstein, som i 2019 ble arrestert og varetektsfengslet i en omfattende sak om påstått misbruk av mindreårige.
I et innlegg på X torsdag hevdet Musk at Trump er nevnt i dokumenter om Epstein. Dette skjedde under den offentlige krangelen mellom Musk og Trump på de sosiale mediene X og Truth Social.
– På tide å slippe den store bomben, skrev Musk blant annet i innlegget.
Han har imidlertid ikke lagt fram noen bevis for sin påstand, eller utdypet i hvilken sammenheng Trump angivelig er nevnt.
Trump har ikke selv kommentert anklagene mot ham vedrørende Epstein-saken. Til nyhetsbyrået AFP sier imidlertid Karoline Leavitt, som er pressesekretær i Det hvite hus at i Musks innlegg på X er en beklagelig episode fra Musk, som ikke er fornøyd med Trumps skattepakke («one Big Beautiful Bill) fordi den ikke inneholder den politikken han ønsket seg.
Trump sa i fjor – før han ble valgt til sin andre periode som president – at han «ikke ville ha noe problem» med å offentliggjøre dokumenter med tilknytning til Epstein.
(NTB)
Trump vil straffe ICC-dommere
Den internasjonale straffedomstolen (ICC) reagerer sterkt på at USA innfører sanksjoner mot fire av ICCs dommere.
I en uttalelse kaller domstolen de varslede straffetiltakene et åpenbart forsøk på å undergrave ICCs uavhengighet.
– ICC står fullt og helt bak sine ansatte og vil fortsette sitt arbeid uten å la seg skremme, heter det i uttalelsen.
USAs sanksjoner ble kunngjort av det amerikanske finansdepartementet torsdag. Dommerne som rammes, er alle kvinner, og de kommer fra henholdsvis Uganda, Peru, Benin og Slovenia.
Tidligere i år innførte USA sanksjoner mot selve domstolen. USA er ikke medlem av ICC og reagerer blant annet på at domstolen har utstedt en arrestordre på Israels statsminister Benjamin Netanyahu.
Han og Israels tidligere forsvarsminister Yoav Gallant anklages for medvirkning til krigsforbrytelser på Gazastripen.
Sanksjonene mot de fire dommerne betyr at de ikke lenger kan reise til USA. Alle eiendeler de måtte ha i USA, vil bli frosset.
Dette er en type tiltak som vanligvis innføres mot ledere for fiendtlige stater, ikke ansatte i internasjonale organer.
USAs sanksjoner mot domstolen tidligere i år ble møtt med kraftige reaksjoner fra blant annet EU og FN, som mener USAs grep øker faren for at mennesker som begår alvorlige krigsforbrytelser, slipper straff.
ICC ble etablert i 2002 og har hovedsete i Haag i Nederland. ICC er verdens eneste permanente, internasjonale domstol som rettsforfølger enkeltpersoner som anklages for krigsforbrytelser, forbrytelser mot menneskeheten, folkemord og angrepskrig.
Norge har vært en sterk støttespiller av ICC helt siden domstolen ble grunnlagt.
(NTB)
Vil ha særaldersgrense
Barnehagelærere risikerer å måtte stå i yrket til over 70 år for å få full pensjon. Nå krever Utdanningsforbundet at Stortinget gir dem særaldersgrense.
– Vi er helt avhengig av en fornuftig særaldersgrense hvis folk skal kunne stå i yrket, sier Kai Helge Nilsen, hovedtillitsvalgt i Utdanningsforbundet Trøndelag til Klassekampen.
Forbundet frykter at barnehagelærere holdes utenfor når politikerne nå vurderer hvilke yrker som skal omfattes av særaldersgrenser – og hvor tidlig de skal kunne gå av.
– Særaldersgrensene må gjenspeile de reelle belastningene i arbeidslivet. Dersom man vurderer å heve pensjonsalderen eller særaldersgrensene, må arbeidsforholdene samtidig forbedres. Barnehagelærere trenger arbeidsvilkår som gjør det mulig å bli lenger i yrket, sier Nilsen.
En undersøkelse fra Utdanningsforbundet tatt opp i 2023 fant at bare 0,6 prosent av barnehagelærere er i jobb etter fylte 65 år. Gjennomsnittlig avgangsalder i yrket er 59,3 år. Mange blir uføre. I snitt er barnehagelærere 51 år når de blir helt eller delvis uføre, viser tall fra KLP.
Utdanningsforbundet mener pensjonsalderen ikke bør være høyere enn 65 år for barnehagelærere, slik den er for sykepleiere.
(NTB)
Fire drept i angrep mot Kyiv
Fire personer er drept etter at Russland natt til fredag angrep Ukrainas hovedstad Kyiv med raketter og droner. I tillegg er over 20 såret.
Kyiv ble angrepet av både russiske droner og ballistiske missiler natt til fredag.
– Minst fire personer er døde og et 20-talls er såret, sier byens ordfører Vitalij Klitsjko.
Ifølge myndighetene har nedskutte droner styrtet i bygninger, og redningsmannskaper jobber på flere steder i byen. Blant annet begynte det å brenne i en boligblokk etter at den ble truffet, ifølge Klitsjko.
I tillegg har sivil infrastruktur fått skader og deler av Kyiv kan bli rammet av strømbrudd som følge av angrepet, opplyser byens militærledelse. Det opplyses også om eksplosjoner fra blant annet Tsjernihiv i nordøst, Lutsk i nordvest og Ternopil i vest-Ukraina, ifølge kringkasteren Suspilne. Flyalarmen gikk i samtlige ukrainske regioner, ifølge avisa Kyiv Independent. Luftvernsystemer forsøkte å skyte ned angrepene før de rammet Kyiv, og folk ble bedt om å søke tilflukt. Fredag morgen er fortsatt mer enn 2000 husstander strømløse.
Det russiske forsvarsdepartementet opplyser at det ble skutt ned 174 ukrainske droner mot Russland i løpet av natten.
Nattens omfattende angrep kommer etter at Russlands president Vladimir Putin lovet å hevne søndagens ukrainske angrep mot russiske militære flybaser. Da ble flere av Russlands strategiske bombefly, som brukes til å avfyre krysserraketter mot ukrainske byer, ødelagt.
(NTB)
Vil skrote nynorskklasser
Strand kommune i Rogaland vil endre praksis med egne nynorskklasser etter at det har oppstått det lærere beskriver som «systematisk segregering» i skolene.
Elever med minoritetsbakgrunn velger i all hovedsak bokmål, noe som har ført til at nynorskklassene i stor grad består av etnisk norske elever, skriver Stavanger Aftenblad.
– Dette skaper en form for segregering som ikke bare svekker mangfoldet, men også reduserer barnas mulighet til å møte ulike livserfaringer og perspektiver i skolehverdagen, skriver den aktuelle skolen i et innspill til kommunens levekårsutvalg.
Egne nynorskklasser koster kommunen 7,2 millioner kroner i året. En kartlegging viser at få foreldre velger målform av språklige grunner, men heller ut fra hvem barnet kjenner og oppfatninger om klassemiljø.
– Valget handler i stor grad om å sikre best mulig klassemiljø for barnet, ikke selve målformen, konkluderer det kommunale foreldrearbeidsutvalget.
Et flertall i levekårsutvalget har vedtatt tiltak som åpner for å organisere klasser på tvers av målform fra høsten 2025 til tross for at kommunedirektøren erkjenner at dette bryter med opplæringsloven. Loven slår fast at når minst ti elever på et årstrinn ønsker å benytte en annen målform enn den som er vedtatt av kommunen, har de rett til å få opplæring i egen gruppe på den valgte målformen.
(NTB)
Dommer blokkerte Trump-ordre
Harvard-universitetet har fått en midlertidig seier fra president Donald Trumps forbud mot utenlandske studenter. En føderal dommer har blokkert Trumps ordre.
En føderal dommer har midlertidig blokkert Trump-administrasjonens forsøk på å hindre studenter og forskere tilknyttet Harvard i å komme til USA, skriver Bloomberg.
Dommeren i Boston innvilget en midlertidig forføyning og uttalte at Harvard ville stå overfor «umiddelbar og uopprettelig skade» hvis presidentordren hadde trådt i kraft.
Trump-administrasjonen jobber for å begrense antallet utenlandsstudenter i USA, særlig på universiteter som Harvard, som anses som ideologiske motstandere av Trump.
(NTB)
Israel angriper mål i Sør-Beirut
Israel angrep flere mål i det sørlige Beirut torsdag kveld, opplyser det israelske militæret. Målene skal være hus der Hizbollah-militsen produserer droner.
Angrepene kom etter at Israel tidligere på dagen advarte innbyggerne i de sørlige bydelene av Beirut om at et angrep var nær forestående.
Nyhetsbyrået AFP meldte like etter klokka 21 at åtte bygninger ble truffet på fire ulike steder. Israel hevder at Hizbollah forbereder seg på neste krig og bruker anlegg under bakken til å framstille droner.
Den israelske hæren sier i en uttalelse at Hizbollah var i ferd med å produsere tusener av droner med teknisk hjelp og finansiering fra iranske terrorgrupper.
Angrepet mot de sørlige delene av Beirut i Libanon torsdag var det første på over en måned. Det er det fjerde siden en våpenhvileavtale mellom Israel og Hizbollah ble inngått, med USAs bistand, i november i fjor.
Områder sør i Libanons hovedstad er kjent som en høyborg for den sjiamuslimske Hizbollah-militsen.
Storbritannia advarer Israel
Hvis ikke Israel stanser sin militæroffensiv og fjerner restriksjoner på nødhjelp i Gaza, kan Storbritannia og andre land svare med «nye konkrete grep».
Det sa en talsperson for statsminister Keir Starmer torsdag. Uttalelsen kom etter et møte mellom Starmer og Jordans kong Abdullah i London.
Angivelig vil både Storbritannia og landets partnere vurdere nye tiltak mot Israel.
Britiske myndigheter har allerede stanset forhandlinger med Israel om en ny handelsavtale og kalt landets ambassadør inn på teppet. I tillegg skal sanksjoner innføres mot israelske bosettere på den okkuperte Vestbredden.
Både Storbritannia, Frankrike og Canada har truet med målrettede sanksjoner mot Israel. Frankrike og Storbritannia var onsdag blant landene som i FNs sikkerhetsråd stemte for et krav om våpenhvile i Gaza.
USA var det eneste landet som stemte mot, men siden USA har vetorett, ble forslaget ikke vedtatt.
Flykter fra Sør-Beirut
Et stort antall mennesker flykter fra forsteder sør i Libanons hovedstad Beirut etter en advarsel fra militæret i Israel.
Det melder nyhetsbyrået AFP. Tidligere torsdag kveld skrev en israelsk militær talsmann på X at innbyggere i Sør-Beirut befinner seg nær anlegg som tilhører Hizbollah-militsen.
Så sent som i slutten av april ble en bygning i Sør-Beirut bombet av Israel. Områder sør i Libanons hovedstad er kjent som en høyborg for den sjiamuslimske Hizbollah-militsen.
Enighet om havbruksmeldingen
Et bredt flertall på Stortinget er blitt enige om havbruksmeldingen. Den sier blant annet at et nytt reguleringssystem for oppdrettet skal komme innen fire år.
Arbeiderpartiet, Senterpartiet, SV, Høyre, Venstre og Frp er partiene som nå er samstemte i fremtidens regulering av havbruksnæringen.
Inntil det nye reguleringssystemet er på plass, videreføres dagens ordning for oppdrettet med trafikklyssystem og MTB (maksimalt tillatt biomasse). Men i tillegg skal det være insentivmekanismer for å redusere miljøavtrykket, skriver partiene i en samlet pressemelding.
Fiskeri- og havminister Marianne Sivertsen Næss (Ap) er glad for at så mange partier er med på forliket og mener det vil gi både næringen og lokalsamfunn langs kysten forutsigbarhet.
– Vi har landet en politikk som balanserer vekst og miljø på en god måte. Den skal gi mer dyrevelferd og mindre dødelighet. Det er vinn-vinn, sier hun.
(NTB)
Kultur
Tre jubileer for Jærbanen i år
Selv om dagens Jærbane preges av tog som ikke går når man tror at de skal gå, kan man likevel gå hen for å markere tre jubileer i år for jernbanestrekningen.
Det er for eksempel 150 år siden den første uoffisielle jernbanekomiteen ble erstattet av en mer høytidelig og offisielt oppnevnt komité i 1873. Det er 145 år siden den såkalt «ordinær drift» begynte den 1. mars 1878. Og det er 100 år siden spørsmålet om å føre Sørlandsbanen – «hel og ubeskåret fram til Stavanger»– opp som egen voteringssak i Stortinget. Utfallet av voteringen i Stortinget ble at med 140 mot 3 stemmer, vedtok de folkevalgte å føre Sørlandsbanen fram til Stavanger. Vedtaket ble hilst med fakkeltog i Stavanger hvor ordfører Norem hyllet alle som hadde bidratt da folketoget gjorde et stopp utenfor senior Bergesens bolig på Bergeland den 19. november i 1923.
At all begynnelse er tung, er også Jærbanen et eksempel og en bekreftelse på. «Ka i all vie verå ska folk på Jæren med någen jernbane? Har di fattige bøndene på Jæren någe å senna me an?» Det var spørsmålene som svevet surt i byluften etter at et møte for folk flest på Jæren i desember 1866, hadde slått samstemmig fast at «Det er et alminnelig ønske i de distrikter som representeres av nærværende forsamling å få jernbane anlagt fra Stavanger til Egersund, eller i alle fall fra Sandnes havn til en havn sør for Jæren, Sirevåg, Vatnamot eller Hellvik.
Hvis en jernbane over Jæren skal bringe størst mulig nytte, må den anlegges i svingninger således at den kommer til å stryke gjennom samtlige prestegjeld og berøre Bjerkreims sogns grense ved Tengesdal.»
Det var altså ikke måte på hvilke vyer og visjoner som ble luftet på folkemøtet. En jernbane over Jæren ville på den ene siden spare de båtreisende for å seile forbi Jæren – «et farvann for hvilket de fleste reisende gruer seg» – men viktigere var at møtet mente at «en sådan jernbane vil antakelig bli det virksomste, og i enhver henseende det mest hensiktsmessigste middel, til Jærens oppdyrking og oppkomst».
Det var som et rent vekkelsesmøte.
Det var som et rent vekkelsesmøte. Det ble imidlertid ikke tatt opp kollekt. Pengene til den stort tenkte jernbanen måtte komme fra andre steder enn lommene til jærbuen. Selv om det helst var jærbuer var samlet til dette historiske jernbanemøtet, var det en bymann som hadde nevnt mulighetene for å bygge jernbane først. Den æren blir tillagt stortingsmann Andreas Cederbergh fra Stavanger som i byens historie er mest kjent for sin store teatersal på Arneageren. Malermesteren var for øvrig en mann med mange pensler i sine spann, og som trakk i flere av byens makttråder. Cederbergh var i tillegg en munter sjel som ble sterkt savnet da han forlot Stortinget; kanskje mest for sitt vidd.
Cederberghs forsiktige mumling om mulighetene for å bygge en jernbane ble imidlertid fort fanget opp av fogd A. Hansen og lensmann Carlsen i Kleppe. De var de to som hadde tatt initiativet til folkemøtet i 1866. Det skjedde tolv år etter at landets Hovedbane var blitt åpnet i 1854, men bare året etter at stavangermannen Carl Abraham Pihl var blitt ansatt som landets første jernbanedirektør. Pihl var utvilsomt den ledende jernbanekapasitet i sin tid – selv om nok ettertiden har vurdert hans forkjærlighet for og klokkertro på utelukkede smalsporede jernbaner, med meget minus i karakterblikket.
Det er likevel sånn at selv om en tanke fødes i begeistring, er ikke applausen like stor dagen derpå. Når virkelighetene inntreffer, må ofte fantasiens vyer vike. Tanken om en jernbane holdt seg imidlertid levende i de kondisjonerte kretsene, selv om de nok jevnlig måtte tilføres noen solide doser intravenøs hjelp. Det hjalp med entusiastiske heiagjenger langs det som skulle bli jernbane. Den første uoffisielle jernbanekomiteen ble erstattet av en mer høytidelig og offisielt oppnevnt komité i 1873. Dermed begynte atskillig å skje.
Det var etter denne komiteens fødsel at den ustanselige skribenten og adjunkten S. Haugland formulerte framtidsfantasi i verseform fra sitt kateter. Jernbanen forble imidlertid ikke noen framtidsfantasi. Sommeren 1874 ble det lagt fram en kalkyle som viste at en jernbane ville koste nær 4,4 millioner kroner, men uten at noen ble skremt av beløpet. For i ingeniør Johan David Loranges overslag ble det påpekt at «Jæren rommet så mange lovende betingelser at banens økonomiske trivsel måtte anses for betrygget».
Med en slik betryggelse i bunn var det ikke rart at komiteen følte behov for å smi mens jernet var varmt, i hvert fall for å selge aksjer mens interessen var stor. Utvilsomt hjalp det på interessen at det lød tydelig røster fra bergenskanten som talte sterkt for å anlegge en bergensbane. Dermed oppsto en lokal frykt for at bergenserne kunne ta en snarvei til Løvebakken, og sikre Bergensbanen før Jærbanen ble besluttet. Et slik utfall måtte for enhver pris unngås. Siden stadig flere også mumlet megetsigende om at Jærens jord kunne inneholde utdrivbart kull, ble det virkelig fart i aksjetegningen.
Den 3. juni vedtok Stortinget enstemmig en smalsporet Jærbane. Ikke minst gledet amtets to tingmenn, konsul Ths. S. Falch og kapteinløytnant J. Kielland, seg stort. De var også vel tilfreds med at noen av kollegene hvisket at hvis det virkelig skulle finnes kull på Jæren, burde banen bli bredsporet. Uansett sporvidde, ble Stortingets vedtak hilst med begeistring og jubel i Stavanger. Det ble saluttert med fargerikt bulder og brak for å markere inngangen til en ny tid for by og land.
Det var likevel ikke alle som satte like stor pris på festsalutten. På en av Stavangerskes båter gikk det galt med en saluttkanon. Den ble skutt i filler og tok med seg hånden til en mann i samme rakettfarten. Når nøden er størst, var imidlertid hjelpen nærmest. Det ble straks improvisert en innsamlingsaksjon til den skadde slik at han kunne få «reparere det tap han har lidt og den smerte han har måttet utstå i den gode saks tjeneste».
Om det var enighet om å bygge banen, var det ikke like stor enighet om linjevalget for den nye jernbanen. R.A. Lorentzen skriver i minneverket om Sørlandsbanen: «Opprinnelig var planen planlagt i slike slyngninger at den kunne komme flest mulig direkte til nytte. Foged Hansens linje gikk fra Stavanger til Madla, langs Hafrsfjord og så østover til Sandnes. Derfra videre oppover til Ganddalen til Lunde og Skjæveland, videre til Kleppekrossen, derfra til Bø, og så henimot Time kirke. Derfra østenfor Hognestad til Nærbø kirke, videre til vestre ende av Bruvatnet, over elven til Krokvatnet, fram til sørøstre hjørne av Hellviksvatnet, der et sidespor skulle ta av til en havn ved Hellvik. Videre opp Hegrestad langs den flate dalen nord for Gjermestad til Tengesdal, videre langs nordbredden av Tengselven til Tengs, der den krysset elven, langs sørsiden av Eievatnet til Eie, langs Slettebøvatnet og sørsiden av Lundeelven ned til Egersund.»
Så kronglet og omstendelig ville slett ikke jernbanedirektøren ha traseen. Det fikk tydeligvis være måte på antall jernbanetraseer. Direktøren foretrakk den rette linje til Sandnes langs Gandsfjorden, og satset ellers på den rette og korteste linje. At initiativtakerne til banen i sin tid hadde ønsket å ha jernbanen innom de fleste melkerampene på Jæren, brydde han seg ikke om.
Datidens samferdselspolitikk var som dagens. Det dreide seg om aktiv lobbyvirksomhet. Mange kjempet for å få en bit av jernbanen innom sitt sted, og sendte delegasjoner til hovedstaden for å vinne gehør, uten at det affiserte jernbanedirektøren. Ville man ha en jernbane på Jæren, fikk man fint følge jernbanedirektørens veivalg.
Ikke noe ramaskrik for Breiavannet
I Stavanger ble det slett ikke noe ramaskrik da jernbaneingeniørene i første omgang foreslo å fylle ut Breiavatnet for å skaffe tomtejord til en ny jernbanestasjon. Den nye stasjonen skulle ligge på nordsiden av Breiavatnet, vestenfor Domkirken. Vitsen var at den skulle ligge så sentralt som overhodet mulig.
For å få en jernbanestasjon var maktens menn villige til å ofre Breiavatnet. Da anleggsledelsen fant ut at Breiavatn-tomten egentlig ikke var stor nok, og heller ville ta i bruk dagens tomt i Kannik til jernbaneformål, kom imidlertid protestene fra formannskapet i Stavanger. Det ville absolutt ha persontrafikken til sentrum.
Formannskapet pekte på at Kannik-tomten ikke var velegnet, men understreket det som formannskapet hevdet var langt viktigere: «Det vil dog være et tidsspille og besvær for enhver forretningsmann, men hans forretninger idelig fører han til Torget, ved hvilket og i hvis nærmeste omgivelser de forskjellige pengeinnretninger har sine kontorer og de fleste offentlige bygninger er beliggende. For passasjerer er det et spørsmål om kjøring til og fra stasjonen og dermed forbundne utgifter, og for torgbonden med sitt gods, derfor kanskje endog i nogen grad et spørsmål om å benytte bane eller ei, når dette siste stykket allikevel skal volde ham kjøreutgifter.
Hvis der ikke av tekniske eller driftshensyn kan anføres noe vesentlig mot den av formannskapet foreslåtte deling av stasjonsanlegget – avstanden mellom stasjonsbygningen og de øvrige driftsbygninger er, som anført annetsteds større enn den vil bli her, selv hvor den ikke har nogen særegen grunn -, såfremt det må innrømmes at man dermed på den omhandlende tomt kan skaffe en stasjonsbygning med større rom enn der synes krevet av jernbanestyrelsen selv, etter kartet å dømme, – og da der ved et sådant arrangement ikke blir spørsmål om å anvende noen tomt der er anset som usikker, så finner formannskapet all grunn til å anbefale at man ikke oppgir den opprinnelige plan, men fastholder den tanke å legge stasjonsbygningen på den ofenvnte tomt nordenfor Breiavntnet».
Denne usedvanlige tunge semantiske pusteøvelsen fra formannskapet, vant bare gehør hos bystyrets medlemmer. Anleggsledelsen lukket sine ører for argumentene fra byens maktrom. Den la stasjonsbygningen hvor den selv fant det best. Selv ikke et forslag om å ekspropriere Kongsgård – «den ville snart måtte rives som uhensigtmessig likevel»– overbeviste jernbanemakerne. I dag skal man være glad for at det ikke var byens fedre som fikk bestemme. Da hadde Breiavannet formodentlig utelukkende vært et minne om tider som en gang var.
