Han som var så folkelig

Det må kalles alt annet enn folkelig og jordnært når mannen graver fram noen hundre tusen kroner for å fortelle det norske folk hvilket parti han stemmer på.

Mangemilliardær Olav Thon har opp gjennom årene bygget seg et rykte om at han er så folkelig. Og så jordnær. Og at han lever så sparsommelig. Han har opp gjennom årene vist fram gamle biler med bulker, og han har til det kjedsommelige fortalt det norske folk at rikdommen og pengene ikke har gjort noe med levesettet. Mannen med den etter hvert så berømte strikkeluen har framstått som en moderne utgave av Espen Askeladd. Men så med ett brast bildet av den joviale hallingdølen som egentlig var som folk flest.

I går våknet det norske folk opp til helsides annonser i VG, Aftenposten og flere Amedia-aviser. Der fortalte Thon han stemmer Fremskrittspartiet, og ære være ham for det. Det er iallfall meg revnende likegyldig hva Thon stemmer, selv om han i et intervju med Aftenposten senere på dagen forklarte at han hadde kjøpt disse annonsene for det er så mange som lurer på hva han stemmer. «Jeg rykker inn annonsen for å bli kvitt pågangen med spørsmål om hvilket parti som får min stemme», fortalte Thon. Var det ikke bare å stille opp i et intervju med for eksempel VG, TV 2, NRK eller et annet riksdekkende medium om pågangen om dette var så stor, Thon?

De aller fleste av Norges rikinger holder en lav profil, de aller fleste er såkalt mediesky. Og bare noen få av dem går rundt og vifter med rikdommen sin. Bare noen ytterst få, for vi har svært mange rikinger i dette landet, elsker å vise den. Kjell Inge Røkke med yachtene, hyttene og husene sine, Stein Erik Hagen med sin nærmest rojale livsstil, Christian Ringnes hopper om noen sier hopp og skipsreder John Fredriksen er alltid på plass der det kan nytes en sigar og et glass whisky. Det er lett å ramse opp noen navn til rundt denne kretsen, felles for dem alle, minus kanskje Ringnes, er at de ynder å framstå som mediesky. Oppførselen deres tyder på det stikk motsatte, at Olav Thon skulle havne i denne kretsen av mennesker som kaster penger ut vinduet for litt oppmerksomhet, hadde jeg ærlig talt ikke ventet.

For det må kalles alt annet enn folkelig og jordnært når mannen graver fram noen hundre tusen kroner for å fortelle det norske folk hvilket parti han stemmer på. Men folk forandrer seg, det er mange år siden Thon tok med sine første pelser fra Ål til Oslo for å tjene sine første kroner, eller kjøpte sine første eiendommer på Karl Johans gate.

Olav Thon er en mann jeg har stor sans for, såkalt selfmade og likandes. Men at han viser fram rikdommen på denne måten er iallfall med på å forandre mitt bilde av mannen. Det jordnære og folkelige er med ett borte, uten at det spiller den helt store rollen for hvordan landet vårt utvikler seg framover.