Den såkalte eldrebølgen

Enhver person med middels interesse for vår samfunnsdebatt, har fått med seg at en eldrebølge er på vei. Denne tsunamien av pleietrengende og kostbare eldre vil snart skylle inn over landet vårt, og legge halve velferdsstaten øde. Politikere og byråkrater kan knapt snakke om velferdstjenester uten å peke på disse mørke skyene som truer i horisonten.

Enkelte politiske partier har omfavnet denne framtidige bølgen av økte kostnader, pisket opp dramatikken, og brukt dem som en rambukk mot offentlige velferdstjenester og pengebruk. For hva virker vel mer naturlig enn å kutte i utgifter når vi alle er stilt overfor en varslet katastrofe av et slikt omfang? Til og med venstresiden ser ut til å akseptere eldrebølgen som en grunnmur for framtidens velferdstjenester, og har gått med på stadig flere kutt i dagens tjenestetilbud. Men hvor stødig er egentlig dette fundamentet? Og må vi virkelig kutte i velferden for å beholde den? For å kunne svare på disse spørsmålene, må vi først se litt nærmere på hva som faktisk ligger i begrepet eldrebølgen.

Den såkalte eldrebølgen dreier seg om en demografisk utvikling der befolkningssammensetningen i samfunnet endres, og antallet eldre i befolkningen øker som et resultat av økt levealder samt at det høye antallet med barn født etter andre verdenskrig, nå har nådd pensjonsalderen. Samtidig gjør lave fødselstall at arbeidsstyrken som skal forsørge framtidens eldre, er mindre enn tidligere. Forsørgerbyrden vår øker derfor, og utgiftene vil, innen 2060, vokse forbi inntektene slik at vi ender med et inndekningsbehov i statsbudsjettet.

Dette scenarioet er mang en nyliberalist sin store drøm, for velferdsstatens varsla kollaps gjør det mulig å framstille selv de mest brutale kutt som iskald rasjonalitet. NHO har påstått at de eldre truer bærekraften i våre velferdsordninger, og innstramminger må til. Vår statsminister sier at vi må stå lenger i jobb og arbeide lengre dager om velferdsstaten skal kunne reddes. Og Civita varsler at vi i framtiden må belage oss på i større grad å betale for egen velferd. Slike fortellinger har dessverre blitt dominerende i den norske offentligheten, og gjentas av politikere fra begge sider av fargeskalaen, av kommentatorer og av byråkratiet. Ja, ideene har allerede funnet sin vei inn i flere av tidens helsereformer, for eksempel Stavangers Leve Hele Livet der de eldre skal trenes til å klare seg selv slik at kommunen kan redusere kostnader og gjøre eldreomsorgen «bærekraftig» i møte med eldrebølgen.

Flere stemmer har imidlertid satt spørsmålstegn ved narrativet om eldrebølgen, og hvordan vi bør håndtere kostnadsøkningen. Professor i samfunnsøkonomi, Bjarne Jensen, som er en av de mest framtredende kritikerne, mener at den såkalte eldrebølgen kan bli langt mildere enn antatt. Regjeringens perspektivmelding unngår nemlig å ta i betraktning at økt levealder også høyst sannsynlig betyr økt antall friske år. Fremtidens eldre vil derfor bidra til samfunnet i en lengre periode enn tidligere. Den tar heller ikke tilstrekkelig hensyn til at antall barn og unge reduseres, og forsørgerbyrden derfor blir lavere. Jensen påpeker også at Norge er et av landene med lavest antall eldre i Europa. Flere europeiske land, blant annet Sverige, har allerede havnet der perspektivmeldingen antar at Norge vil ende i 2060 uten at det har ført til den svenske velferdsstatens kollaps. Ifølge Jensen er høyresidens skremselspropaganda politisk motivert for å legitimere kraftige kutt i vår velferd.

Høyresidens mørke spådommer blir også angrepet fra annet hold. I rapporten «En plan for privatisering» stiller Manifest tankesmie spørsmålstegn ved løsningsforslagene vi ser ut til å ha valgt. Ifølge perspektivmeldingen vil vi innen 2060 oppleve en formidabel vekst på nærmere 100 % i privat kjøpekraft, noe som gjør oss langt bedre rustet til å bære framtidens økte velferdskostnader. Manifest betrakter to av regjeringens løsningsforslag, kutt i velferd samt å stå lenger i arbeid, som både ødeleggende og urealistiske. I stedet mener Manifest at omfordeling via skatt er den beste måten å møte framtidens kostnadsvekst på. Ved å velge denne løsningen, bygger vi videre på det systemet vi allerede har etablert for finansiering av velferd i vårt land. Det vil riktignok kreve en liten økning av dagens skattenivå, men selv med denne økningen, vil folk oppleve en kraftig vekst av privat kjøpekraft. Ifølge Manifest er det eneste realistiske alternativet til skattefinansiert velferd, å finansiere våre velferdstjenester selv. Dette vil koste oss dyrt, ja for mange vil kostnadene bli langt større enn om vi øker skattenivået. Det viktigste argumentet mot privatisering av velferdstjenester, er likevel at det vil bryte i stykker den solidariske samfunnsmodellen vi har bygget for landet vårt.

De verste prognosene for eldrebølgen er altså ikke hogd i stein, og høyresidens «løsninger» på framtidens kostnadsvekst er høyst diskutable. Vi må derfor kunne diskutere alternative måter å møte våre utfordringer på i stedet for hodeløst å ta over beskrivelsene og løsningene høyresiden har servert oss. La oss slutte å behandle den såkalte eldrebølgen som et ufravikelig premiss og en begrunnelse for de mest usosiale kutt. Og la oss bremse den meningsløse trenden hvor vi kutter i velferd for å bevare velferd.