Tvilsomme forlystelser

Gamle Pipervika var et forlystelsesstrøk i mer enn én forstand, og ble både elska og hata.

Helt fra opprettelsen av Christiania ble Pipervika regna som et utrygt strøk å ferdes i for «anstendige borgere» etter mørkets frambrudd. På de øde strekningene mellom byvollen og forstaden var risikoen for å bli overfalt og rana av «landeveisrøvere» etter sigende stor. Og bebyggelsen i vika lå tett langs uregulerte veier og smale smug uten gatebelysning. Solide lemmer dekka for vinduene sånn at bare små gliper av lys kunne lede eventuelle nattevandrere på rett kurs.

At det ble anlagt en tollstasjon med skjenkestue på Piperviksberget, fjellknausen som lå mellom nåværende Høyres Hus og Fridtjof Nansens plass, bidro antakelig ikke til å gjøre området tryggere.

Etablissementet er nevnt i skriftlige kilder i 1689, og klientellet ble tidlig berykta for fyll, bråk og kriminalitet. Det fortelles at ei ung pipervikjente som i 1724 skulle hjem fra Bymarka med familiens ku, ble overfalt og mishandla av en ung mann som frekventerte «det meget vel bekiendte Hus Klinchenberg kaldet her i Pebbervigen».

Les også: Forstaden bygd på søppel og møkk

Navnet Klinkenberg kan komme av praksisen med å klinke drikkeglass mot hverandre, altså det vi kaller å skåle. Navnet ble seinere forenkla til Klingenberg. Antallet bevertningssteder i Pipervika, etter hvert bare kalt Vika, steig i takt med at bebyggelsen vokste og havnevirksomheten økte. Enkelte kilder sammenligner strøket med det gamle Nyhavn i København. Mang en sjømann skal ha fått avsetning for hyra si i Vika. Både alkohol og seksuelle tjenester var å få kjøpt.

Fra 1840 til 1889 var det offentlig prostitusjon i Kristiania. Hensikten var å begrense spredninga av kjønnssjukdommer, først og fremst av hensyn til kundene og deres familier. Det var akseptert som et nødvendig onde at menn kjøpte sex, mens kvinnene som solgte tjenestene, ble betrakta som mindreverdige vesener.

Følg Dagsavisen Oslo på Facebook!

Kvinner som ble tatt for sexsalg, kunne velge mellom et opphold på Mangelsgaarden eller å bli installert som «offentlig Dame» i Vika eller Vaterland. Ifølge Rudolf Muus’ «Kristiania hemmelige Prostitution og Lastens Planteskoler» var Vikas bordeller av høyere rang enn Vaterlands: «Pigestrøget i Vika havde sin eiendommelige Romantik. Mangen Ung Pige af god Familie, der kom ud paa Letsindighedens Glatis, har begravet sin Fremtid under den priviligerede Last.»

Denne tvilsomme romantikken inntok ikke bare bordellene, men også mange andre serveringssteder i området. For å bedre forholda ble det fra 1867 krevd av vertshus i Vika at de søkte politiet om serveringsbevilling hvert år.

Klingenberg utvikla seg med åra til et forlystelsesområde med flere serveringssteder, scener, karusell og spaserveier med kulørte lykter. Ulike eiere strevde for å få etablissementet til å framstå som mer anstendig enn bulene nærmere havna. De lyktes i varierende grad.

Årsaken skal ha vært det blandete klientellet. Noen ganger var det sosieteten som dominerte, andre ganger «det arbeidende folk». De velstående borgerne ville helst ikke bli sett offentlig sammen med folk fra de lavere klasser. Men siden også det folkelige publikum la igjen penger, prøvde Klingenbergs eiere å ri begge hester.

Det mest berykta etablissementet på Klingenberg var Apollosalongen hvor et halvt dusin københavnske «chansonetter» opptrådte. Sangprestasjonen skal ikke ha vært særlig imponerende, og utover kveldene ble den prega av at herrepublikumet sloss om å spandere toddy på sangerinnene.

De såkalte kosteballene (kostymeball) på «Klinken» bidro heller ikke til å høyne stedets rykte. I 1863 skrev en beboer i Munkedamsveien et leserinnlegg i Morgenbladet hvor han ba om bedre gatebelysning: «Den livligste Trafik i dette Strøg foregaar, efterat det er blevet mørkt om Aftenen, fornemmelig da, naar der er Bal eller Koncert eller anden Kommers paa Klingenberg. Berusede Mandspersoner, træffe Kvindemennesker, Sludske af ethvert Kjøn og Slags – saadanne, der ifølge sin Natur trives bedst i Mørket.»

Kristian Winter-Hjelm beskrev i 1876 Klingenberg som en «Have med Forlystelseslokaler» og et så dårlig rykte at «man ikke undre sig over at (...) intet anstændigt Menneske sætter sin Fod der, men overlader det helt og holdent til forlystelsessyge Tjenestepiger og Kvinder av laveste Art samt disses Kavaljerer». Det hører med til bildet at mange tjenestejenter endte som prostituerte.

Da svensken Knut Oscar Tivander overtok Klingenberg i 1877, gjorde han en rekke utbedringer og endringer i underholdningstilbudet og utlyste navnekonkurranse for stedet. Mange av forslaga spilte på navnet og kallenavnet hans, bl.a. Tivandoli og Tivis Tivoli, men det endte med Christiania Tivoli.

Tivander erklærte dessuten at en uniformert portner skulle ansettes for å sørge for ro og orden og området ryddes for all «Sansetrafik». Sansetrafikken var etter sigende den simple underholdninga, fortrinnsvis av kvinnelige artister. Ryddinga besto blant annet i å endre navn og konsept på Apollosalongen og flytte chansonettene til et nytt sted.

Les også: Marte Marie (46) ble 9. oktober 1891 funnet druknet i Akerselva under Schweigaards bru

I 1889 var det slutt på den offentlige bordellvirksomheten, uten at det førte til særlig nedgang i etterspørselen. På «De lavere Forlystelsessteder» eller varieteteatre foregikk handelen fortsatt, med lett gjennomskuelig diskresjon. Ifølge Rudolf Muus gikk «Glædesnymfer» med «smukke Ansigter og henrivende Former» på jakt blant herrene, «ventede paa at blive indbudne til et Bord». Nymfenes «hjerteknusende Mitraljøseblikk» ble besvart med «Billetter indeholdende Indvitationer» slik at «intimere Bekjendtskab kunde indledes».

Varieteluften var etter Muus’ tolkning tung «af Alkohol og sanselig Elskovslængsel» for mennenes del. Kvinnene var drevet av lengselen etter «denne Verdens Mamon». Eller kanskje vi skal kalle det rein nød. Tjenestejentene hadde 16-timers arbeidsdag og tjente 90 kroner i året. Som bordellpike kunne de tjene 20–30 kroner uka, som privat «maitresse» opp mot 100 kroner.

Fortsettelse følger...