Den aksepterte prostitusjonen

Av Johanne Bergkvist

Prostitusjon var forbudt ved lov, men den ble likevel regulert av myndighetene i årene fra 1840 til 1888.

De prostituerte i byen ble tvunget til ukentlige undersøkelser hos lege. Argumentet var at reguleringen skulle stoppe spredningen av kjønnssykdommer som syfilis, gonoré og sjanker. Ordningen fikk etter hvert sterk kritikk for sin nedverdigende behandling av de prostituerte kvinnene.

I 1886 utga forfatter og kunstner Christian Krogh «Albertine», romanen om den unge sypiken som ble skjenket full og voldtatt av en politimann, noe som førte henne ut i prostitusjon. Boka ble raskt totalforbudt, men rakk likevel å sette myndighetenes unnfallenhet og dobbeltmoral på dagsorden. Året etter sjokkerte Krogh på nytt med maleriet Albertine i politilægens venteværelse, som viser en ille berørt Albertine i kø for tvungen undersøkelse på politikammeret.

Stortinget vedtok en straffelov som forbød prostitusjon i 1842. Tidligere hadde både kjøp og salg av sex vært forbudt, men nå var det kun de prostituerte som skulle straffes. Argumentet var at mannen gjorde mindre skade om han kjøpte sex av en prostituert enn om han bedrev «Utugt» med en annen kvinne.

To år tidligere hadde bystyret i Kristiania, den 26. juni 1840, bestemt at de ikke kunne få bukt med prostitusjonen, men at en regelmessig undersøkelse av «offentlige Fruentimmer» ville «indskrænke de skadelige Følger af et Onde, som ikke paa nogen Maade aldeles kan afværges».

Følg Dagsavisen Oslo på Facebook!

Det ble ansatt to politileger som skulle føre tilsyn. Til fast tid to ganger i uka måtte «bordellpikene» møte til kontroll og de privatboende prostituerte en gang i uka. Visitasjonene foregikk tre steder: Møllergata 19, Pipervika politistasjon og Arbeidsanstalten Prinds Christian Augusts Minde i Storgata 36. I samlet flokk ble kvinnene marsjert til Storgata, noe som ifølge politilegen vekket anstøt hos omgivelsene. For å dempe «skadevirkningen» ble kvinnene pålagt å kle seg i «en simpel, ikke i nogen Henseende fremtrædende Dragt uden Guldstads og uden at være sminket».

Prostituerte kvinner måtte nå bo i bestemte områder og hus i byen. I Pipervikas Mellemgata, Bakkegata og Vinkelgata. I Vaterland Rødfyllgata, Rebslagergangen, Lille Vognmannsgate og Elvegata. I tillegg kunne de bo i Fjerdinsgate, nå Christian Kroghs gate, nord for Vaterland.

Til bordellene var det knyttet skjenkebevilling. Prostitusjonen i Pipervika ble forklart med nærheten til forlystelsesområdet Kontraskjæret og militærgarnisonen. I 1850 var det 17 bordeller her, i 1865 hadde det sunket til ti og i 1879 var det bare åtte igjen.

I folketellinga fra 1865 bodde en av virkelighetens Albertiner i den beryktede Rødfylllgata 5. Marte Marie Syversdatter var «logerende sypige, ugift, 20 Aar, Fødested Hønefos, Skjøge».

I politikammerets fortegnelse over prostituerte finnes hun fra 20. juni 1866, og ble visitert 18. juli. Siden er hennes livsskjebne ført inn hver tredje eller fjerde dag.

Kallenavnet «Spraderen» fikk hun kanskje fordi prostituertes klær, fjær og sminke skilte seg fra de andre fattige i bydelene de bodde. De kommunale myndighetene krevde at hun bare spradet i avgrensete områder.

Les også: Torturanstalten i Pilestredet (Dagavisen+)

I 1866 holdt hun til i bordellet Napoleons slott i Vika og i 1870 i Repslagergangen 11 på Vaterland. Hun ble lagt inn på sykehus to-tre ganger i året. De som nektet visitasjon ble satt på Arbeidsanstalten. Marte kom hit i 1872, og flere ganger ble hun dømt til vann og brød eller Tukthuset i Storgata 40 for tyveri fra bordellkunder.

Christian Krogh var ikke alene om å kritisere ordningen som satte Kriminalloven til side, og som tillot prostitusjon samtidig som de prostituerte kvinnene ble tatt fra sin personlige frihet. Kravet om å gjøre slutt på politiets tvungne kontroller og innføre frivillige kontroller for kjønnssykdommer under Sunnhetskommisjonen vant gjennom. 15. februar 1888 var det offisielt slutt på den regulerte prostitusjonen.

Som for mange andre prostituerte fulgte fattigdom, sykdom og alkoholmisbruk Marte Marie. Morgenen 9. oktober 1891 ble hun funnet druknet i Akerselva under Schweigaards bru, 46 år gammel. Bare et par dager tidligere var hun løslatt fra distriktsfengselet.

Johanne Bergkvist er historiker ved Oslo byarkiv.