Trente med United og spilte på landslag. Nå er han en positiv VIF-historie

Ahilan jobber nå som arrangementsansvarlig og forretningsutvikler i Vålerenga, men for et par år siden var nok heller drømmen å spille for Vålerenga, og ikke jobbe for å få flest mulig folk på kamp på Intility Arena.

For Ahilan var et stort talent i fotball. Det var han alle snakket om når man var yngre, og mange trodde han skulle være med Mats Møller Dæhli og Herman Stengel fra 1995-kullet til å bli proffe. Det skjedde aldri. Men vi tar det hele fra starten:

– Perfekt oppvekst

Han ble født 11. juli 1995 og startet fotballkarrieren som unggutt i Rommen i Oslo.

– Jeg hadde en perfekt oppvekst med fotballen. Du kan kalle det en «idyllisk fotballoppvekst» der jeg syklet til treningene med vennene mine, som jeg også gikk i klasse med. Når jeg ser tilbake på det nå, var nok årene i Rommen de morsomste og kuleste på fotballbanen. Det var ingen stress og press og bare gøy, sier han til Dagsavisen om de første årene med fotball.

I Rommen var han en del av en ekstremt god årgang. I tillegg til å vinne Nike Cup i Norge og bli nummer seks i Europa, vant Rommens 95-lag Adidas Cup både i 2009 og 2010 (uoffisielt NM), serien i 2009 og 2010, kretsmesterskapet i 2009 og 2010 og OBOS-cup ett alderstrinn opp i 2010.

Mithilan var en av lagets beste med Mohamed Ofkir (Vålerenga, “veldig gøy at han ble hentet til VIF”), Glenn Harviken (tidligere Grorud), Mathias Blårud (tidligere VIF, Strømmen, Sogndal), Vetle Skåttun (tidligere Grorud) og Ali Iqbal (tidligere VIF).

[ Frigg-kometen som drømmer om Europa ]

Trente med United

Året før, i 2009, trente Mithi med selveste Manchester United. Det er laget han hadde heiet på siden han var liten, så det er fortsatt den dag i dag nesten vanskelig å forklare – og surrealistisk – at han fikk trene med favorittlaget.

– United har flere agenter i Norge, og hadde invitert meg til en treningsuke i Vallhall. Der gjorde jeg det bra og de ville ha meg over sammen med Stengel, Ohi Omoijuanfo og Sondre Tronstad, forteller han.

Gjengen bodde hjemme hos tre år eldre Joshua King, som var en del av United-akademiet.

– Vi sugde til oss alle inntrykk. Fra hvordan Josh bodde og levde til hvordan resepsjonen var av ypperste klasse. Jeg hadde høye skuldre i starten og følte litt på at de som spilte for United var supermennesker, men jeg innså kjapt at de var helt vanlige folk.

– Det var mer intensitet enn her hjemme. Jeg presterte nok ikke på mitt beste, for jeg var rimelig nervøs. Jeg skulle jo prøvespille for drømmeklubben! Det var også helt sykt å plutselig se Nemanja Vidic i gangene. Det satte meg nesten helt ut!

Gikk til Skeid, så Stabæk

Det ble ingen videre kontakt eller kontrakt med United, men Mithi fortsatte å være svært god her hjemme i Norge. Rett etter Nike Cup ble han klar for Skeid.

– Jeg trengte en ny kamparena. Kretstrenere og sonetrenere anbefalte og nærmest krevde at jeg spilte på et høyere nivå. Skeid var tidlig på meg og hadde et veldig godt opplegg, Vålerenga var egentlig ikke så veldig på. Johnny Ademaj må jeg gi mye ære til. Han var spillerutvikler i Skeid og utrolig fin å ha med å gjøre.

Han debuterte for A-laget som 15-åring og trivdes i Skeid, men da han skulle velge videregående skole, falt valget på NTG (Norges Toppidrettsgymnas) og Stabæk over Wang og Skeid.

– Opplegget NTG og Stabæk presenterte for meg virket veldig bra. Skolen var høyt prioritert av både NTG og Stabæk, som var viktig for foreldrene mine. Og Stabæk var jo veldig gode på juniornivå den tiden og, sier han.

Mithi bodde på andre siden av byen og hadde lang reisevei. I tillegg husker han de kulturelle forskjellene fra Haugenstua, kontra det å gå på skole i Bærum.

– Det var litt utfordrende, jeg skal innrømme det. Det var vanskelig i starten, men jeg kom inn i det etter hvert. Det var i Stabæk jeg hadde den største utviklingen.

[ Jacob Dicko Eng: - Første gang jeg møter motgang ]

Kom aldri opp på A-laget

Han fikk en haug av kamper for Stabæk sitt juniorlag og 2. lag, men kom seg aldri inn på A-laget.

– Det enkleste svaret er at jeg ikke var god nok, noe jeg tror også var tilfellet. Da jeg var der hadde A-laget akkurat rykket ned til OBOS-ligaen, de skulle rett opp og hentet en del spillere. Det var ikke så lett å slå gjennom. De trengte resultater mer enn utvikling av unge spillere.

Han trente mye med A-laget og følte han holdt nivået, men han klarte aldri å komme gjennom det trange nåløyet. Etter 59 kamper (!) for Stabæk G19 og 23 for Stabæk 2 var han ferdig i klubben sommeren 2014, da han gikk ut av videregående.

– Stabæk ville jeg skulle bli, men jeg var klar for et miljøskifte og ville prøve noe nytt. Jeg angrer ikke på det, men mange fra min årgang ble gode. Jeppe Moe og Sondre Solholm er to andre som spiller i Eliteserien nå.

Kjelsås og studier

Han forteller at Bærum og Kjelsås var inne i miksen etter Stabæk-avskjeden. Et nivå opp ble fort for seriøst, for han hadde bestemt seg for å begynne å studere på Norges idrettshøgskole høsten 2014. Til slutt falt valget på Kjelsås.

Der ble det 33 kamper for Kjelsås i 2. divisjon og 39 kamper for Kjelsås 2 i 3. og 4. divisjon, fra høsten 2014 til oktober 2017.

– Jeg kjente da at jeg begynte å bli mer og mer usikker på fotballsatsingen. Jeg mistet etter hvert gleden rundt fotballen. Noen sier at fotballen er jobb og det kan jeg forstå. Man får et litt annet forhold til det når alt handler om tre poeng og resultat, men sånn er A-lagsfotballen. I tillegg var jeg veldig skadeutsatt.

Kroppen tålte ikke den belastningen med mange Kjelsås-treninger og mye fysisk aktivitet på NIH. Den tålte for eksempel ikke svømmetrening på skolen også rett på Kjelsås-økt.

[ Drillo om VIFs trenerjakt: - Velg en spillestil ]

Ga seg etter 2017-sesongen

Valget om å gi seg som fotballspiller tok han sommeren 2017, i en samtale med trener Eivind Kampen. Likevel fullførte han 2017-sesongen for å hjelpe klubben.

– Jeg var såpass skadeutsatt at jeg aldri fikk muligheten til å få flyten med flere kamper på rad der jeg kunne utvikle meg. Jeg spilte 2–3 kamper, så fikk jeg en belastningsskade og måtte stå over 2–3. Jeg kom aldri helt inn i det, og det gikk utover fotballgleden, forteller han.

Eivind Kampen forteller:

– En høflig og veloppdragen gutt, med fryktelig elegant steg og et lurt lite smil. Han burde jo tuta på med mer fotball, men han kler jo dress også. Han var back hos oss med mye trøkk og kraft. Han hadde noen virkelig gode kamper når han var på sitt fresheste, men han fikk mye småskader, og havna i en litt ond sirkel der siden han hadde en ganske eksplosiv muskulatur som lugga en del. Jeg merket veldig godt at motivasjonen falt det siste året hos oss, men en veldig bra kar, sier Kampen nå.

Ahilan sier:

– Det var trist da jeg ga meg. Mamma og pappa kjente på det. De skjønte tidlig jeg hadde et talent, så de tilrettela alt for meg. De lagde til og med en egen middag til meg fordi jeg måtte passe på kostholdet, sier han og ler.

Mastergrad på NIH og jobb i Vålerenga

Han har gitt seg helt med fotball, men spiller litt med gutta iblant. Mithi sier han har tenkt litt på å spille i lavere divisjoner, men at han har hatt mer fokus på skole og jobbkarriere de siste årene.

Og: – Spiller jeg en kamp nå, må jeg hvile to uker! Kroppen min er skjør, sier han og ler igjen.

Etter å ha fullført en mastergrad på NIH i idrettsvitenskap og Sports Management, fikk han jobb i Norsk Toppfotball. Etter tre år der fikk han jobb som forretningsutvikler i Vålerenga, og siden den gang har han også blitt arrangementsansvarlig i klubben.

– Det er veldig mye jobb, men jeg trives. Jeg utvikler meg hele tiden og lærer masse. Jeg er involvert i veldig mye av det kommersielle arbeidet i klubben, spesielt det digitale, samtidig som jeg har arrangementsansvaret på våre hjemmekamper. Jeg er takknemlig for å kunne jobbe med lidenskapen min, og stolt over å gjøre det i en klubb som Vålerenga.

Full av lovord

Mehran Amundsen-Ansari, som er sjefen til Mithilan, er storfornøyd med å ha 1995-modellen i staben.

– Som hans leder så er det en fryd å ha en slik ansatt. Så pålitelig, pågangsmot og pliktoppfyllende. Møter alltid opp med en smil og bidrar veldig i miljøet hos oss. Jeg var aldri i tvil om at han ville takle presset og det som kreves for at han skulle lykkes hos oss, men jeg må innrømme at han har brukt mindre tid til å venne seg til nye hverdagen, sier han.

– Og oppgaven som arrangementsansvarlig har han tatt med storm. Det å hoppe etter Anita (Alexandersen), som antakelig er den beste i sin posisjon, er ikke noe for hvem som helst, men Mithi har mestret dette også. Jeg er helt sikker på at han kommer til å få stor karriere innenfor fotballen og gleder meg til å se utviklernes hans videre, samt hjelpe han til å ta nye steg, sier Mehran.

[ Stopperkrise i Vålerenga ]

Mimrer om landslagsspill

– Drømmen er å jobbe med landslaget, slår han fast.

Apropos landslag – som 15- og 16-åring spilte han for Norge. Han fikk fire kamper for G15 og to for G16.

– Jeg satt i bilen da Johnny Ademaj ringte meg. Det var en fin samtale. Jeg ble helt sykt glad og tenkte “shit, er jeg så god!?”. Jeg var jo en av de 11–15 beste i landet av 95-kullet. Det var enormt stort. Jeg var ganske nervøs, men jeg klarte å slippe meg løs og. Jeg husker godt hvor langt foran Dæhli og Stengel lå både oss og motstanderne.

Og motstanderne var ikke akkurat småtteri. Vi nevner i fleng Anthony Martial, Nathan Aké og Adrien Rabiot, som er verdensstjerner nå. Likevel var det Dæhli som gang på gang ble kåret til banens beste.

– Mats var helt rå! Jeg klarte meg greit jeg og. Det var en følelse man aldri glemmer. Det å synge nasjonalsangen med familien til stede mot Sverige var ekstremt stort og fort karrierens høydepunkt, sier han og avslutter:

– Jeg tenker at fotballivet ikke er for alle, som det til slutt ikke var for meg. Man må ha gleden for å ofre og kjempe så mye som det kreves, i hvert fall i 2. divisjon, samtidig som man må danne seg et liv parallelt. Det står respekt av de som satser på en fotballkarriere i 2. og 3. divisjon, avslutter Mithilan Ahilan.

[ Torgeir Børven ble overrasket over treneravgangen ]

Hold deg oppdatert. Få Oslosportens nyhetsbrev fra Dagsavisen!