– Jeg visste ikke hva som var galt med navnet mitt. Men jeg skjønte at jeg måtte holde det hemmelig

Jeg heter Hilde. Det er en drøss av oss. De fleste er eldre enn meg. For da jeg ble døpt i Fåberg kirke i desember 1980 var navnet mitt på vei nedover, midt i en bratt nedadgående kurve, som stupte ned mot et absolutt nullpunkt etter tusenårsskiftet. Da hadde 18.116 kvinner rukket å få navnet som første fornavn. 11.489 kvinner har Hilde som det eneste. I 2017 fikk fem jentebabyer navnet. Hilde er blitt et tantenavn.

Jeg har aldri vært helt fornøyd med navnet mitt. Da jeg var liten drømte jeg om å hete Camilla. Rebecka. Maria. Heidi var også bedre. Jeg satt på jenterommet mitt og skrev Hilde Cathrine i notisboka. Prøvde å jåle det til. Hilde C. Unosen sto det på bokryggen. Jeg prøvde å lure guttene i klassen til å tro at jeg het det. I stedet ble jeg hetende Hilde U. siden jeg alltid hadde en eller flere navnesøstre i klassen, på trinnet under eller over meg, eller i parallellklassen da jeg kom på ungdomsskolen. Hilde er litt bakpå for min generasjon, litt pregløst, litt kjedelig. Intetsigende. Anonymt. Men allikevel, Hilde, det er jo meg

– Navnet ditt er din plakat, din merkelapp. Fornavnet ditt er noe av det første du hører, og det følger deg til din grav. Sannsynligvis skal det også stå på en gravstein et sted, der restene av deg er stedt til hvile.