Kongens ja til Harald og Sonja

17. januar er det 25 år siden kong Harald og dronning Sonja ble et kongepar. Den offisielle markeringen vil strekke seg over tre dager. Men allerede i morgen kveld sender NRK den første av sju episoder om kongeparet. Først episode heter «Kronprinsen og frøken Haraldsen».

Det ni år lange forholdet mellom daværende kronprins Harald og frøken Sonja Haraldsen fra Oslo før de giftet seg i 1968, er noe langt mer enn en romantisk kjærlighetsaffære. Det er også en historie om hemmelighetskremmeri, forsøk på å skjule forholdet for mediene og Haralds opprør mot en steil far, kong Olav, som ikke ville at sønnen skulle gifte seg med en dame uten blått blod i årene.

Alt dette er godt kjent fra bøker, blader og intervjuer med de kongelige. Mindre kjent er det at kjærlighetshistorien holdt på å utløse en konstitusjonell krise i Norge. Da kong Olav endelig fikk tvilt seg fram til å si ja til sin sønns insistering på å gifte seg med Sonja Haraldsen, berget Kongen sitt kongedømme

Kjærlighetsforholdet mellom kronprins Harald og Sonja Haraldsen ble for første gang en offentlig sak i 1964, fem år etter at de var blitt kjærester. Enkelte norske aviser omtalte da ryktene som lenge hadde versert i utenlandske medier, om et forhold mellom kronprinsen og en norsk dame utenfor Europas kongelige familier.

LES OGSÅ: Kongehusets siste tabuer

Regjeringen Gerhardsen (Ap) så det konstitusjonelle problemet med et slikt ekteskap. Gerhardsen sendte ut en pressemelding om at regjeringen ikke hadde hatt saken på sitt bord. Meldingen ble oppfattet som et dementi av ryktene om et forestående ekteskap. Det var ingen blank løgn, men det var heller ingen blank sannhet. Regjeringen hadde ikke behandlet saken, men noen hadde snakket sammen. Best å få denne saken ut av verden.

Teppet gikk først opp for det endelige kongelige politiske dramaet i 1967, da den borgerlige koalisjonsregjeringen Borten ble gjort kjent med gifteplanene. Statsminister Borten (Sp) ble informert om at kong Olav var imot ekteskapet, men at sønnen heller ville forbli ugift eller abdisere hvis han ikke fikk viljen sin.

Saken splittet regjeringen. Uenigheten i regjeringen er lite kjent for offentligheten. Pressen var taus om saken. Det hadde ikke pressen vært i dag, for å si det forsiktig. Serviliteten overfor kongehuset var stor den gangen. Jeg var journalist i Arbeiderbladet (Dagsavisen) den gangen. Vi visste at det forelå planer om et giftermål, men nyhetsredaktøren ville ikke at vi skulle skrive om det. I stedet siterte vi svenske Aftonbladet som omtale det forestående giftermålet.

Historikeren Harald Berntsen har beskrevet motsetningene i regjeringen i et kapittel i sin bok om Per Borten: Staurberaren. Det første vanskelige spørsmålet var om Kongen selv kunne tillate bryllupet eller ikke. Lovavdelingen i justisdepartementet mente at det kunne han ikke. Dette var en sak for regjeringen. Spetakkelet var dermed løs. Regjeringen toet sine hender og sendte spørsmålet videre til de to fremste statsrettslærde i landet: Professorene Johs Andenæs og Frede Castberg. De kom til motsatt konklusjon: Det var ifølge grunnloven et kongelig prerogativ å gi sitt samtykke.

Statsminister Per Borten og utenriksminister John Lyng (H) kom likevel til at regjeringen måtte ta ansvar og gi kong Olav et råd. Men hvilket råd? Flertallet i regjeringen, med statsministeren i spissen, var enten mot ekteskapet eller sterkt i tvil. Frykten var stor for at kongedømmet ville gå i oppløsning ved et borgerlig ekteskap.

Justisminister Elisabeth Schweigaard Selmer (H) var «hauken» i regjeringen. Hun argumenterte sterkt mot ekteskapet. Forsvarsminister Otto Grieg Tidemand var «duen». Han kjente Sonja Haraldsen og kunne anbefale henne på det varmeste.

Følg Dagsavisen på Facebook og Twitter!

Kong Olav ba Borten kontakte Stortingets presidentskap og de parlamentariske lederne. Blant våre fremste folkevalgte var skepsisen stor. Bare Venstres Bent Røiseland sa ja uten forbehold.

Regjeringen visste ikke sin arme råd. Den feiget ut. Regjeringen valgte den negative formuleringen om «ikke å fraråde» ekteskapet. Et mer forvirrende råd har vel ingen regjering i moderne tid gitt Kongen.

1960-tallets kongelige ekteskapsdrama er ganske uforståelig for vår tid. Jeg har fått bekreftet at kong Harald tok initiativ til et møte med statsminister Jens Stoltenberg forut for giftermålet mellom kronprins Haakon og Mette-Marit i 2001. Ikke for å be om regjeringens tillatelse, men for å informere. Stoltenbergs råd var et begeistret ja. Begeistringen var også stor i Stortinget. Kongedømmet i Norge er seigt. Det har overlevd en folkeavstemning i 1905, en verdenskrig og to borgerlige bryllup. Men det overlever neppe et likekjønnet ekteskap.

Arne Strand

Politisk kommentator i Dagsavisen